I over hundre år har den moderne arkitekturen prøvd å bli kvitt skjønnheten i bygg og boliger. Som om det estetiske aspektet ved arkitekturen hørte hjemme i en fortid vi må fortrenge og glemme. Takket være Arkitekturopprøret har landets innbyggere blitt informert og opplyst om at vakker bebyggelse fortsatt er en aktuell mulighet, for ikke å si nødvendighet. Estetikken i arkitekturen har altså ikke utgått på dato. Det er arkitektene som må lære seg å se forskjellen på stygt og pent.

For et par uker siden kom jeg i prat med en lokalpolitiker om samme sak: om stygt og pent. Her var han klar som blekk. Hva som var stygt og hva som var pent, er en subjektiv dom, fastslo han, som om dommen var allmenngyldig og objektiv. Det er slik politikerne tenker, sa han, de følger sin subjektive dømmekraft. Men er ikke det en feilslutning, innvendte jeg. For hvis vurderingen er prinsipielt subjektiv, havner subjektet i en situasjon av selvrefererende inkonsistens, der man som subjekt ikke kan felle noen gyldig dom.

Politikeren skjønte ikke denne logikken, så praten gikk i stå. For arkitektene er ikke skjønnheten et logisk problem, men et historisk dilemma. For skjønnheten ligger alltid i fortiden. Da må arkitektene studere fortidens formuttrykk og hente frem og fornye de aspekter av skjønnhet som dagens arkitektur så iøynefallende mangler. Her handler det ikke om å kopiere fortiden, men å la seg inspirere til ny skjønnhet av estetikken i historiske byggverk.

Det har forundret meg gjennom mange tiår hvilke faktorer og psykologiske sperrer som har hindret arkitektene i å skape vakker bebyggelse. Angsten for å være utidsmessige skremmer nok mange arkitekter, ja trolig de fleste, men hvorfor ble ikke renessansearkitektene skremte da de fornyet sin samtid med antikkens formuttrykk og estetiske tradisjoner? Da skapte de nye kirkebygg med grensesprengende arkitektur og palasser formgitt etter klassiske idealer om skjønnhet.

I dette historiske tilbakeblikket ble både kunsten og arkitekturen frigjort og forskjønnet i generasjoner fremover, slik renessansen også spredte seg ut over landegrenser. Det forundrer meg at modernistiske arkitekter er så blokkert i forhold til fortidens enorme potensiale av skjønnhet og vakre byggetradisjoner. Man kan jo ikke terpe i det uendelige på kassemoduler. Nå må snart arkitektene skjønne at arkitektur er mer enn teknikk og funksjon.

Fraværet av skjønnhet i den moderne arkitekturen styres av en strategi som fornekter det menneskelige, og spesielt dets historie. På den annen side rendyrkes det intellektuelle og abstrakte. Menneskelige følelser nedtones ut fra parolen «Less is more» (Mies van der Rohe?), som skreller bort alle estetiske kvaliteter. Her er det ikke plass for skjønnhet. Da er det ikke så merkelig at vi får et arkitekturopprør som ønsker å menneskeliggjøre vårt bo- og livsmiljø.

I arkitekturopprøret etterlyses det mer estetikk i boliger og blokkbebyggelse. Kort sagt mer skjønnhet og arkitektonisk variasjon. I førmoderne tid var dette en normal dialog mellom arkitekter og grupper av innbyggere, mens etter modernismens gjennombrudd har arkitektene tatt full styring over definisjonsmakt og dømmekraft, omtrent som lokalpolitikeren jeg omtalte tidligere. Her er det likevel en vesentlig forskjell. Mens lokalpolitikeren stolte på sin subjektive dømmekraft, har arkitektene opphøyet seg til objektive smaksdommere.

I det perspektivet kjemper arkitekturopprørerne mot to former for selvbestemt dumhet. Uansett dumhet så er det her fristende å sitere Friedrich Schiller og Henrik Ibsen: «Mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves». Heldigvis er hverken arkitekter eller politikere guder, så vi kan fortsatt ha tiltro til fornuften.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.