Kasper Støvring 
Selv om realismen så smått begynner å innfinne seg, har europeerne ennå ikke forstått Ukraina-krigen. Det kan simpelthen ikke sive inn i europeernes hoder at strategien deres har vært feil.
Nylig så vi det igjen på DRs Debatten med Venstres Christian Friis Bach, De Konservatives Rasmus Jarlov og den sosialdemokratiske kommentatoren Niels Jespersen. Og ikke bare der. Og ikke bare dem. De fleste steder og hos de fleste får Trump stadig skylden, mens europeerne holder idealene høyt.
Retorisk, selvfølgelig. For det er rent hykleri.
Da Trump-administrasjonens 28-punkts fredsplan for Ukraina ble kjent i november, avslørte den en ubehagelig sannhet, nemlig at Europa stod igjen med tomme hender. I tre år hadde Europas ledere fremstilt seg som den regelbaserte verdensordenens voktere, mens de fordømte russisk aggresjon og lovet Ukraina ubetinget støtte.
Men da det kom til stykket, kunne de ikke understøtte retorikken med handling. Svikten var ikke manglende vilje. Det var mangel på strategi.
Pengenes sannhet
Tallene fra Kiel-instituttet sier alt: I første halvdel av 2025 gav Europa i gjennomsnitt fire milliarder euro pr. måned til Ukraina. I juli og august kollapsen støtten til under én milliard euro.
En enkel kjensgjerning gjemmer seg bak disse tallene: Europeiske land var ikke villig til å øke skattene eller kutte i velferdsbudsjettene for å finansiere Ukraina.
Den europeiske strategien – hvis man kan kalle den dét – var basert på ønsketenkning. Planen var å slite ut russerne. Men som Wolfgang Münchau konstaterer, ble USA slitent først. Og Europa hadde ingen plan B. Da Washington trakk støtten tidligere i år, kunne ikke europeerne fylle tomrommet. De selvrettferdige forsvarerne av den liberale orden viste seg uvillige til å betale prisen for sine prinsipper når det virkelig gjaldt.
Den diplomatiske blindgaten
Europas andre strategiske feil var diplomatisk.
Ved å kutte alle diplomatiske kanaler til Moskva, berøvet den europeiske eliten seg selv enhver mulighet til å påvirke krigens gang gjennom forhandlinger. USA ble dermed den eneste vestlige aktøren med direkte tilgang til Kreml. Det var amerikanske embetsmenn, ikke europeiske, som kunne delta i samtalene som til slutt vil forme fredsvilkårene.
De europeiske motforslagene til Trumps plan avslører problemets kjerne.
Europeerne krever russisk kapitulasjon, ukrainsk territoriell integritet, massive krigserstatninger og en stor ukrainsk militærvesen. Alt sammen på betingelser som Moskva aldri vil akseptere.
Som John Mearsheimer uttrykker det, er ikke europeernes planer utkast til kompromissforslag, men normativt drevne ønskelister som ignorerer de grunnleggende maktforholdene, nemlig at russerne har hatt overtaket de siste tre årene og vinner krigen på slagmarken.
Ukraina er eksistensielt viktig for Russland
Vestens feillesning går imidlertid dypere.
Europeiske ledere har konsekvent oppfattet krigen som en begrenset konflikt om territorium, der Russland kunne bli tvunget til å gi opp gjennom sanksjoner og våpenleveranser. Men for Moskva er Ukraina en eksistensiell sikkerhetskamp. Et NATO-integrert Ukraina oppfattes som en trussel mot regimets og statens overlevelse.
Når europeerne nekter å ta denne russiske oppfatningen alvorlig, blir strategiene deres – uansett hvor velmente de måtte være – rettet mot et mål som ikke kan oppnås uten eskalering. Vel å merke en eskalering som europeerne selv ikke er villig til å påta seg.
Den dystre fremtiden
Konsekvensene av disse feilene vil høyst sannsynlig prege Europa i svært lang tid fremover. Fremtiden ser dyster ut.
USA vil gradvis trekke seg tilbake som «the American pacifier», makten som garanterer europeisk fred og stabilitet. En russisk seier i Ukraina vil fremskynde denne prosessen. I Washington vil argumentet for å overlate europeisk sikkerhet til europeerne få vind i seilene.
Hva betyr det?
For det første står Europa overfor et dobbelt nederlag: både et strategisk tap i Ukraina og et svekket samhold i NATO. For det andre vil ikke Russland ha noe sterkt insitament til forsoning, men tvert imot til å utnytte den europeiske fragmenteringen. Brennpunkter i Baltikum, ved Svartehavet, i Moldova og i Arktis vil bli hjemsøkt av påvirkningsoperasjoner, konflikter og politisk press.
Uten amerikanske sikkerhetsgarantier vil de gamle problemene med kollektiv og koordinert handling mellom europeiske stater komme tilbake. Forskjellige oppfatninger av trusler, rivaliserende allianser og konkurrerende strategier vil gjøre kollektive beslutninger svært vanskelige.
Dette vil svekke både NATO og EU institusjonelt, for fraværet av et dominerende amerikansk rammeverk gjør det vanskeligere å fastholde felles linjer. Resultatet vil ikke bli stabil avskrekking, men en frossen konflikt med giftige relasjoner mellom Europa og Russland som vil vare i årtier.
Prosedyrer fremfor resultater
Europa kan fortsette å insistere på maksimalistiske krav til Russland, vel vitende om at det vil forlenge krigen og sementere Europas sikkerhetspolitiske isolasjon.
Eller Europa kan akseptere et kompromiss som anerkjenner de faktiske maktforholdene og åpner muligheten for en gradvis normalisering av relasjonene til Moskva.
Vurderingen fra realister som Mearsheimer – som har fått rett i sin vurdering av krigen i Ukraina – er pessimistisk: Det finnes ingen politisk vilje til en slik kursendring i de europeiske hovedstedene. Lederne vil fortsette å prioritere prosedyrer, prinsipper og symbolpolitikk fremfor konkrete resultater.
Europa hadde ingen strategi for krigen – og har ingen strategi for freden. Europeerne er fanget mellom en tapt strategi og en ustabil fremtid. Det er prisen for å la moralske prinsipper erstatte strategisk tenkning.
