Av smarttelefonist Yan Calmeyer Friis

Hvis du gikk rett ut av et vanlig travelt gatebilde i 1975 og inn i det samme i 2025, ville du trodd du var kommet til et parallelt univers. Glem moter, og hårlengder, bilmodeller og slike uvesentlige ting. Det hadde vi kunnet forstå. 50 år er tross alt 50 år. Det er menneskene og hva de gjør som forstyrrer meg.

Ved første øyekast haster de ned gaten, som i 1975. Mye står på spill, og deres tid er knapp. Dette er travle mennesker. De har noe å utrette. Men i 1975 var denne travelheten ganske lydløs. Nå er den pratsom. Over halvparten av dem jeg møter på åpen gate i dag ville jeg tatt for Secret Service-agenter i 1975; de har hvite øreplugger, noen dytter den høyre bedre til rette med samlet pekefinger og langfinger (det internasjonale agenttegnet for «the coast is clear … for now»), alle er dypt inne i en samtale, og de har mye på hjertet. 

Ganske hurtig fremkommer det at dette ikke er agenter som holder øye med ministre, men tvert imot aldeles gjennomsnitts hverdags-mennesker helt uten pistol i frakken. De kommer stormende gatelangs og utleverer sine respektive privatliv for åpent fortau. Utenkelig i 1975. Da sto man bøyd over luren i en såkalt telefonkiosk (rød) og mumlet med innestemme mens man holdt 25-øringen klar, godt skjermet fra køen utenfor av en tung dør med glassrute.

Telefonkiosk. Her fra Gamle Oslo.
Foto: Gorm Kallestad / NTB

I 2025 sjenerer ikke folk seg for noe, enda dagens mennesker aldri har vært mer opptatt av personvern enn vi er nå. Ingen skal vite noe om oss, tenker vi, og strør i neste øyeblikk intime fragmenter fra privatlivet rundt oss som brødsmuler for duer, der vi vandrer gjennom livet med blikket klistret i smarttelefonen.

– Jeg er egentlig en ganske selvsikker person, sier en ung, dresskledd kar med pomadisert piggsveis og skrenser meg uinteressert med blikket. Det handler om jobben hans, og han triumferer. Sjefen fikk visst litt av hvert å bryne seg på i går.

En dame kommer opp på siden av meg. Hun stønner oppgitt: 

– Går det an å bli dummere!

 Jeg skvetter, men hun snakker ikke til meg. 

– Tror du ikke han forsøkte å komme i trusene på meg før jeg hadde fått i meg den andre drinken. Ja. Ikke sant!

Hun oppgir et navn. Harald. Jeg synes synd på Harald. Utlegningene om hans katastrofe svinger ned til høyre. Jeg skal rett fram. Tvers igjennom en sperreild av to uavhengige samtaler. Den ene handler om en liten gutt som er alene hjemme og har mistet syltetøyglasset i gulvet. Jeg tror han gråter, men moren er for sint til å ta signalene. Den andre handler om en handleliste til butikken, noe man så vidt jeg forstår skal komme tilbake til senere. Begge lurer tydeligvis på hvordan den andre har det, selv om de delte frokostbord for knappe 15 minutter siden.

Senere på dagen, i kaffekø på Grünerløkka, overhører jeg en lengre samtale om et boliglån og hva det vil si for denne familiens økonomi. Monologen er ispedd en rekke svært usjenerte detaljer både om deres siste økonomiske disponeringer og om hva som foregikk mellom lakenene i morges.

Jeg kremter. Det legger ingen demper på samtalen.

I 1975 var fremmede mennesker ganske gåtefulle. Du kunne sitte på fortausrestaurant og dikte dem levende. Han der ser sannelig mystisk ut, kanskje han er hemmelig agent. Eller: Oj! oj! Hvilken kvinne! Et blikk som skuer inn i mysteriene og en kropp som gjør sex til religion! 

Fremmede var spennende størrelser i hverdagen. De bød ikke på seg selv uten videre og til hvem som helst. For å vekke gjensidig sympati og interesse, måtte man formidle et minimum av tankeliv gjennom samtalen. Det kostet å bli kjent i 1975. 50 år senere er menneskeheten blitt landsbyidioter som går og snakker med seg selv på åpen gate. Airpodsene de har plugget inn i øret, er bare en dyr unnskyldning for å høre egen stemme. Det er en tomhet her som forsøkes overdøvet med en strøm av trivialiteter.

Hør på dem! Hør på bruddstykkene som blafrer forbi når du vandrer gjennom hverdagen. Samtalene tas overalt, på kino (ja, noen snakker hviskende i telefonen to rader bak deg), på gaten, på restaurant. Jeg så en gang et par som satt og bablet om ingenting med hver sitt sett airpods, og med blikket i smarttelefon-displayene under hele hovedretten.

Smarttelefonen har tatt det ytterst private og det innerste trivielle ut i det offentlige rom for alle å høre. Aktørene ser som nevnt ut som hemmelige agenter. Du forventer sterke saker, «009 her; mistenkte beveger seg nå mot grønnsaksdisken», og blir like skuffet hver gang de åpner munnen: «Hei Eva, er du kommet hjem? Ja, jeg er i butikken, du.»

Må de ringe hverandre for å si sånt?

Artikkelforfatteren begår en obligatorisk selfie med sin smarttelefon (2011-modell)

Vi må være online døgnet rundt, 24/7. Den delen av befolkningen som i et gitt øyeblikk ikke prater i mobiltelefonen, er koblet på Spotify. Man tåler ikke stillhet lenger, og analoge samtaler gjør en bare rastløs. Den lille datamaskinen ligger ikke i lommen eller vesken eller bagen, de har den i hånden, den er klar. Kanskje viser den noe morsomt, en snutt på TikTok. Det er alltid en snutt på TikTok, og én til, og enda en, it makes your day.

Er det stille litt for lenge, begynner man å fingre forundret med smarttelefonen. Har virkelig ingen ringt eller sendt SMS? Kanskje jeg burde ringe noen?

Beviset på vår eksistens ble tidligere formulert slik: Jeg tenker, altså er jeg. Nå heter det: Smarttelefonen ringer (eller plinger – ved innkommende melding), altså er jeg.

Folk har sluttet å snakke sammen. Når de samles hos hverandre, ansikt til ansikt, går nok praten. Men det snakkes sjelden om noe. Samtalen er springende, overflatisk, ukonsentrert, plaget, trenger en drink (eller en pille) for ikke å gå seg fast. Den likner på mobilsamtaler, og alle sammen har oppmerksomheten rettet mot denne tingen, denne dingsen med sine iltre pip og heslige ringelyder og farvesprakende og alltid aktivt display, som de har i lommen eller i hånden eller i sengen, klar.

Om man bare kunne lære å holde kjeft. For de ordene er like sanne nå som da, kanskje sannere, at taushet er gull. Med stillheten kommer tanken, og med tanken oppstår språket. Og plutselig har man kjøpt en bok på over 300 sider. Så kan vi kanskje lære å snakke igjen.

De riktig lure har skaffet seg platespiller og en liten bunke vinylplater. De har oppdaget at musikk er noe som krever aktivitet av lytteren, ellers blir stiften liggende og si tikk-tikk-tikk på innerste rille. Musikk er nemlig noe som er presset inn i en vinyplate og som må snus eller tas av etter 20 minutter. Streaming er ikke musikk, streaming er koma.

Så dette er min skål for egenaktivitet. Lær å lese igjen. Lær å høre på musikk. Og oppdag at intet er mer berikende enn den menneskelige samtale – som utføres uten display og med alle deltagerne i samme rom. Ja, det er old school, det er helt 1975.