«No Kings»-protestene sier alt om venstresiden i 2025 – de marsjerer ikke mot tyranni, men mot sin egen fantasi.

De tok til gatene for å advare mot en konge. Men kongen de frykter, sitter ikke på tronen – han sitter i Det hvite hus, etter et demokratisk valg. USA har ingen monark, bare en president valgt av folket. Likevel fylles gatene med plakater og slagord om «No Kings», som om republikken plutselig hadde blitt et hoff. Det hele er absurd. De demonstrerer ikke mot tyranni, men mot resultatet av et valg de tapte.

Den amerikanske pressen kaller det et «landsdekkende folkeopprør» – 2700 arrangementer, «millioner» i gatene. Men når man faktisk ser på opptakene, er mønsteret det samme overalt: små grupper av middelaldrende venstreorienterte i komfortable sko, kjendiser som vender seg mot kamera, og de samme betalte aktivistene som dukker opp på alle temaer – klima, rase, kjønn, innvandring, våpen, pride. En protestindustri, ikke en bevegelse.

De fleste vet ikke hva de protesterer mot. De sier de marsjerer «for demokratiet», men i praksis marsjerer de imot det. De protesterer mot at folkets stemmer ga dem en president de ikke liker. De kaller det kamp mot autoritarisme, men det er egentlig sorgarbeid etter tapt makt. Frykten er blitt en livsstil, ikke en analyse. Mange av dem har gått i tog for alt mulig de siste ti årene, men alltid med samme dramaturgi: plakat i hånden, kamera foran ansiktet, moralsk overlegenhet som valuta.

Dette er ikke folkelig opprør. Det er emosjonelt teater for et publikum som nekter å godta at makten har skiftet side. I kulissene står de samme apparatene som alltid – organisasjoner med PR-budsjett, byråkratene som aldri forsvinner, og medier som spiller regissør under dekke av å rapportere. «No Kings» selges som bevis på folkelig motstand, men er i virkeligheten bare en repetisjon av elitenes egen myte om seg selv.

Det er ikke folkelig kraft. Det er maktens teater – for kamera, ikke for historien.

Hvem de egentlig protesterer mot

De sier de kjemper mot autoritære, men unnlater å se hvem som faktisk har styrt slik i årevis. For hvis autoritær makt handler om kontroll, sensur, overvåkning og politisk favorisering, er det ikke Trump som oppfant det – han arvet det. Systemet ble bygget av Demokratene og står fortsatt der, med de samme folkene i embetene, de samme alliansene mellom byråkratiet, teknologiselskapene og mediene.

Det var Demokratene som gjorde sosiale medier til en forlengelse av staten, med algoritmer og «faktasjekkere» som stanset meninger som truet partiets fortellinger. Det var de som brukte FBI og justisdepartementet som politiske verktøy, og som lot etterretningsbyråene undergrave informasjon som kunne skade Biden-familien. De oppfant begrepet «innenlandsk ekstremisme» for å mistenkeliggjøre vanlige borgere.

Under Obama ble overvåkningen industrialisert. NSA samlet inn data fra telefoner og e-post i en skala ingen tidligere president hadde våget. Han utvidet dronekrigene og innførte retten til å drepe amerikanske statsborgere uten dom. Samtidig ble finanssystemet sentralisert: Staten og Wall Street smeltet sammen til ett maktkompleks.

Biden og Harris bygget videre på det – et hypermoralsk byråkrati der ideologi, teknologi og etterretning smeltet sammen. De gjorde språket politisk; redefinerte ord som «kvinne», «rasisme» og «sannhet» slik at uenighet i seg selv ble synd. De gav myndighetene mandat til å overvåke transaksjoner, bevegelse og kommunikasjon i navnet til trygghet og inkludering. Universell kontroll ble solgt som omsorg.

Og likevel er det Trump de kaller diktator. Som om mannen som ble overvåket, sensurert og tiltalt av dette systemet, er den som styrer det. «No Kings»-demonstrantene roper mot et symbol de selv oppfant, mens de forsvarer strukturen som faktisk kontrollerer dem. De marsjerer mot speilet, ikke mot makten.

Astroturf og angst

Bak slagordene ligger ikke folkelig idealisme, men profesjonell koordinering. Millioner strømmer gjennom ActBlue, Tides Foundation og fagforeninger som American Federation of Teachers – en fast infrastruktur for kampanjer med årsbudsjett, lønnslister og kommunikasjonsplaner. De kaller seg “grasrot”, men drives som byråkratiske merkevarer med moral som markedssegment.

Mange av navnene som pryder plakatene vekker instinktiv tillit – ACLU, Planned Parenthood, MoveOn, Jewish Voices for Peace – men bak symbolikken finnes kontorer, rådgivere og donornettverk. “Fred”, “rettferdighet” og “likestilling” er ikke mål, men merkevarer som må holdes i omløp for at pengekretsløpet skal bestå.

De gamle bannerne gjenbrukes, bare med nytt trykk. Den samme håndskriften, de samme ansiktene, den samme dramaturgien – men nå som følelsesforvaltning. Aktivismen er ikke lenger et opprør, men en bransje. Den drives av prosjektmidler, karriereveier og byråkratisk behov for kontinuitet. Den eksisterer for å gi inntrykk av bevegelse i et system som for lengst har stivnet.

Midt i dette står menneskene som faktisk tror de deltar i noe historisk. En eldre kvinne forteller et tv-team at hun «bare er så redd». Hun vet ikke lenger hvorfor – bare at hun må være det. Hun er ikke betalt, men betinget. Et produkt av to tiår med konstant alarmtilstand: klima, pandemi, rasisme, Trump. Hver frykt glir over i den neste som sesonger i en serie. Hun marsjerer ikke mot makten, men mot abstinensen som oppstår når frykten stilner. Hun tror hun beskytter demokratiet, men hun beskytter bare følelsen av å være på riktig side.

Den virkelige makten

Trump leder administrasjonen, men ikke apparatet. Han eier ingen lover som beskytter ham, ingen statlig mediekanal som renvasker ham, ingen sensurmaskin som fjerner motstandere. Han styrer et land der de permanente strukturene – medier, byråkrati og finansinstitusjoner – fortsetter å operere uavhengig av hvem som formelt sitter med tittelen. De endret ikke lojalitet med valgresultatet; de tilpasset seg bare for å overleve ham.

Etter åtte år med rettssaker, riksrettsforsøk, etterforskninger og koordinert mediekampanje sitter han fortsatt der – ikke fordi han kontrollerer systemet, men fordi en halv nasjon fortsatt nekter å godta fortellingene systemet prøver å tvinge på dem. Det er ikke autoritært, men demokratiets siste refleks: en befolkning som ennå ikke har latt seg programmere til lydighet.

Den egentlige kongemakten ligger ikke i Det hvite hus, men i apparatet som definerer virkeligheten. Hos mediene som kan skape millioner i gatene med ett overskriftsgrep. Hos byråkratene som skriver lover ingen har stemt over. Hos den selvutnevnte ekspertklassen som deler ut moralske sertifikater, og trekker dem tilbake når meninger blir feil. Det er en makt uten fjes, men med total rekkevidde – den sensurerer ikke med soldater, men med algoritmer. Den fengsler ikke, den sletter.

Trump er ikke kongen i dette dramaet. Han er den uønskede presidenten i et kongedømme som aldri ble avskaffet. Derfor må han stadig demoniseres, latterliggjøres, tiltales – ikke fordi han truer demokratiet, men fordi han minner folket om at makten aldri ble levert tilbake. Det er ikke en mann som utfordrer staten, men et hoff som truer selve folkesuvereniteten.

Det absurde ritualet

«No Kings» er ikke et forsvar for demokrati, men en kollektiv terapiøvelse for en bevegelse som mistet makten, men ikke refleksen av å herske. Det er en sorgprosess forkledd som motstand – en måte å simulere opprør mens man egentlig kjemper for å bevare status quo. De roper mot speilbildet sitt, mot frykten de selv har skapt, og mot en mann som bare reflekterer det de ikke lenger kontrollerer. For dem er ikke Trump president, men et symptom: beviset på at folket har sluttet å adlyde.

De som virkelig holder systemet oppe, klapper fornøyd fra sidelinjen. For hver marsj som iscenesettes, flyttes oppmerksomheten bort fra de institusjonene som faktisk styrer. Når massene marsjerer mot fantasien om en konge, spør de aldri hvem som skrev manuset. Slik kan byråkratiet vokse, teknokratiet overvåke og mediene filtrere – alt mens publikum føler seg frie fordi de får lov til å skrike på kommando.

Derfor må protestene gjentas. «No Kings 3.0» og «4.0» vil komme, ikke fordi friheten er truet, men fordi frykten er blitt nødvendig for å føle tilhørighet. Den moderne venstreorienterte trenger en tyrann for å eksistere moralsk. Uten fienden i horisonten går selvet i oppløsning.

Sirkuset fortsetter – planlagt, filmet, delt, applaudert. Publikum får sin moralske renselse, redaktørene sine klikk, og systemet sin fred. Alt fungerer slik det skal: Ritualet vedlikeholder makten, og makten vedlikeholder ritualet.
Til slutt står én konge igjen – fortellingen selv.

Avslutning

I 1776 kjempet amerikanerne mot en konge for retten til selvstyre. De risikerte alt for å slippe å bli styrt av mennesker som mente de visste bedre. Friheten var viktigere enn tryggheten, og uavhengigheten mer verdt enn komforten.

I 2025 marsjerer deres etterkommere mot den samme idéen – ikke for uavhengighet, men imot den. De ber Washington beskytte dem mot sine egne medborgere, mot valgresultater de ikke liker, mot frihetens uorden. De roper på vern, på kontroll, på trygghet – alt det revolusjonen en gang forkastet.

Demokratiet er blitt et teater der folket spiller statister og friheten er en replikk uten publikum.
Ingen konge. Bare narrene igjen.

Om skribenten: Lars Jøran Nordberg er frilansskribent med interesse for politikk, historie og økonomi. Han deler sitt arbeid på Substack her:

https://substack.com/@turbonello

nbsp;

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.