Klimamøte COP30 nærmer seg med sedvanlig krise­rapport, denne gang om vippe­punkt­er og sammen­brudd, som oppladning til forhandlingene. Dette står i sterk kontrast til IPCC-rapporten som ikke benytter ordet klima­krise og heller ikke har økende tendens til ekstremvær i fagrapportene. Satellitter viser en grønnere klode, og FNs landbruks­organisasjon (FAO) rapporterer om rekord­avlinger.

Det årlige COP-møtet med klima­forhandlinger holdes denne gangen i Belem i Brasil. Tradisjonen tro utarbeides det en uautorisert klima­rapport i forkant. Like sikkert som arrangementet er rapportens alarmerende budskap om at nå er det for sent å gjøre noe, men et raskt krafttak kan begrense de alvorligste skadene.

Tidligere års alarm­spådommer er ikke oppfylt, men hensikten er jo medie­eksponering og at representantene skal kjenne på presset fra rapportens alarmerende budskap for derved å redde kloden. Som sedvanlig går forhandlingene ut på at vestlige industriland skal redusere sine utslipp av CO₂, metan og lystgass. Med et svekket næringsliv og dårligere økonomi skal i-landene også betale 100 milliarder dollar årlig til fondet (Paris-avtalen) som så skal tilflyte u-landene. Det dreier seg ikke om klima, men redistribusjon av verdens rikdom ifølge tidligere FN-topper.

Alarmene gjaller før klimamøte

Årets rapport er knyttet til en rekke alarmerende vippe­punkter som de postulerer for kloden. Hverken denne eller de tidligere rapporter er en formell IPCC-rapport, men laget av hånd­plukkede aktører, dette året i regi av Universitetet i Exeter. Omtalen skiller seg fra de seriøse datasentre som ligger til grunn for professor Ole Humlums datarapport og en rekke tidligere rapporter og anerkjente publikasjoner. Men det er først og fremst ekstra­polering­ene inn i fremtiden som tar av, basert på mangel­fulle modeller. Lave sann­synlig­heter er ikke akkurat fremhevet. Dypere viten­skapelige argumenter og mekanismer er erstattet av fargerike kurver og figurer om fremtiden.

Trusler om vippepunkter har vært brukt jevnlig. Ingen av dem har vært i nærheten av å bli oppfylt, men de er selvfølgelig velegnede trusler for nervøse velgere og dem som gjerne vil tilhøre samfunnets konforme elite. Ett eksempel er sommerisen i Arktis som stadig er der selv om Al Gore avskaffet den etter 2013. Antall isbjørner var 5000 i 1963, nå rundt 30 000 dyr og likevel på rødlista basert på modell­beregninger som hele tiden har vært gale.

Andre vippepunkter er at havet skal bli altfor varmt, Golf­strømmen skal forsvinne og isen i Vest-Antarktis kollapser, alle med katastrofale følge­effekter.

250 millioner år gamle koraller

Norske medier har valgt å fokusere på at korallenes tid snart er forbi grunnet et varmere hav i overflaten på noen tidels grader. Oppslag i VG, Dagbladet og Aftenposten toppet seg med et sentralt innslag i NRKs Dagsrevy på lørdag. Det er verdt å minne om at koraller har eksistert i 250 millioner år og overlevd en rekke dramatiske endringer inklusive asteroide­nedslaget som drepte dinosaurene og Paleocene-Eocene Thermal Maximum (PETM) for rundt 50 millioner år siden, da temperaturen steg til 5-8 ºC høyere enn i dag. Korallene på Bikini­atollene var i god stand 50 år etter 23 atom­bombe­eksplosjon­er som ga ekstreme påkjenninger.

«Great Barrier Rief er døende» har vært en medie­gjenganger gjennom flere tiår. At 2024 var det tredje året på rad med rekord­forhold viser at mediene og FN, godt sekundert av politikere, foretrekker skrekk­eksempler fremfor vitenskap. Koraller overlever det meste, både kaldere og varmere forhold, har også mobilitet og kan forflytte seg til egnede omgivelser. De blekes når «gjestealger» forsvinner.

350 sider med vippepunkter

Smelting av isbreer i Vest-Antarktis er et annet kjent, kritisk vippe­punkt som presenteres. Men området er velkjent for betydelig varme­tilgang fra under­grunnen og under­sjøiske vulkaner ute i havet. Temperaturene i Antarktis har bare hatt fluktuasjoner på noen få tiendedels grader rundt en flat temperatur i ulike områder siste 50 år. CO₂ gir ingen oppvarming siden økning primært vil gi avkjøling i Antarktis grunnet inversjon, at luft­temperaturen stiger med høyden.

Nok en gang skal Golfstrømmen stoppe opp fordi havet blir varmere. Men Argo-bøyene viser at Atlanter­havet i sonen 55-65 grader nord, et sentralt område for Golf­strømmen, er blitt kaldere ned til 1400 meter siste 20 år. Historiske variasjoner og moderne data viser betydelig varmere forhold i tidligere tider. For 8000 år siden var over­flate­temperaturen i havet utenfor Lofoten 4-5 ºC varmere enn i dag, i likhet med et isbre­fritt Norge, og med liknende utvikling i Makassar­stredet i Indonesia. For 3000 år siden var Sargasso­havet 2 ºC varmere enn i dag, havet i området der Golf­strømmen starter.

Dagens forhold har historisk sett små variasjoner på noen tidels grader i øverste 100 meter. Mindre enn rapportert 1000 år tilbake i Stille­havet. Man må spørre seg: Hva er det for noe spesielt med grade­stokken til FN som skal avstedkomme katastrofer som liknende endringer ikke skapte tilbake i tid? Det er jo ingen grunn til alarmer ut over de som forårsakes av sammen­blanding av vitenskap og politikk i FNs regi.

De beste data om havet, fra Argo-bøyene, viser at de øverste 1900 meter er blitt 0.04 ºC varmere fra 2004, så hele havet har ingen målbar temperatur­økning. De øverste 100 meter har økt med noen tidels grader. Dette gir intet rom for alarmer. Men det kan dukke opp spesielle fenomener enkelte steder for kortere perioder knyttet til under­sjøiske vulkaner og naturlige variasjoner i havstrømmer. Det er sola som varmer opp havet, ikke CO₂-økning.

Flere organisasjoner, som svenske og danske klima­realister, har ulike kommentarer til rapporten og er like forundret over manglende vitenskap.

Konklusjon

Ingen av vippe­punktene er realistiske relatert til historiske observasjoner. Vippe­punkt­truslene er opp­konstruerte basert på urealistisk CO₂-hypotese og mangel­fulle beregnings­modeller. Unntaket er kommende istid om 1500-3000 år som ikke nevnes fordi den er naturlig.

Ole Henrik Ellestad er tidligere forsknings­direktør og professor.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.