Den endeløse krigen som våre ledere ikke forstår, og forbudte våpen i krigen mot jødene:

I 2018 fikk den kongolesiske legen Denis Mukwege Nobels fredspris for sin innsats i bekjempelsen av voldtekt som militært våpen. Det paramilitære våpenarsenalet omfatter i dag, i tillegg til mishandling av kvinner og barn, også nye tilskudd, så som gisseltaking, tortur og utsulting av gisler og krigsfanger, utsulting av egen sivilbefolkning og grenseløst mediefokusert vold og tortur og terrorisering av sivilbefolkning med utspekulert ekstrem vold. I en øredøvende propaganda i alle medier skyves ansvaret for bruken av slike terrorvåpen over på terrorens målskive og offer.

Alt dette har vist seg å være svært effektive krigsvåpen i hendene på islamske terrorgrupper. Effektiviteten forsterkes kraftig ved at internasjonale og især vestlige massemedier grafser i denne terrorens gru, og den anledningen de gir seg selv til å legge all skyld og alt ansvar for grusomhetene på Israel og jødene – ikke fordi det i realiteten er dem som har skylden, men fordi det er så lett å få folk til å tro det og hengi seg til løgnene. I vestlige land er antisemittisme også et forretningsområde med betydelig omsetning. Islamsk jihad har vært påført vestlig sivilisasjon vedvarende gjennom 1400 år og er godt dokumentert og beskrevet av den franske historikeren Paul Fregosi i hans bok «Jihad in the West.» En av de absurde bivirkningene av islamsk krig mot Vesten, har vært økt jødehat.

I hele antisemittismens flere tusen år lange historie har vi aldri tidligere opplevd et så oppkonstruert og bunnfalskt jødehat som det vi er vitne til nå. Ondskapen har vunnet ukritisk tilslutning på høyeste politiske nivå i land som påberoper seg forsvar for menneskeverdet. At slik atferd og bruk av slike våpen er strengt forbudt i henhold til internasjonal humanitærrett, synes ikke å ha betydning verken for terrorister, politikere medier eller tilskuere. De lever alle i en vedvarende orgie i selvrettferdighet og løgn som jødene kreves stilt til ansvar for. Alt sammen bunner i den nagende frykten som jihad-massakrene mot det israelske sivilsamfunnet 7. oktober 2023 induserte blant lederskapet i Vesten, hvor frykten for noe tilsvarende er voksende og velbegrunnet, men fortiet.

Vi merker oss i disse dager særlig gisseltaking og overgrep mot gisler som det klart mest virkningsfulle våpen i kampen for å utrydde de israelske jødene. Denne taktikken har utviklet seg både i omfang og effektivitet helt siden angrepet og massakren på israelske deltakere under olympiaden i München i 1972 og under flykapringsdramaet i Entebbe i 1976. Fra 1970-tallet var gisseltaking med tilhørende mord og massakre på uskyldige kvinner og barn blitt et anerkjent og mye brukt militært våpen i arabisk jihad mot jødene. Det var jo akseptert som en realitet av FN gjennom opprettelsen av «bistandsorganisasjonen» UNRWA.

En viktig effekt av dette våpenet som skaper angst i Vestens befolkning og politiske lederskap, er at Hamas med sitt umenneskelige press på gislenes pårørende, greier å mobilisere titusener av israelere til politisk protest mot sine egne myndigheter. Målet deres er å stanse forsvarskampen for å få frigitt gisler, noe som i praksis kan innebære å tape krigen, samtidig som man gjennom praksis indirekte beveger seg i retning av aksept for bruken av gisseltaking som et legitimt våpen det kan forhandles om.

Dette våpenets effektivitet er i stor grad avhengig av de finansielle ressurser og andre støttefunksjoner som mediene, og især toneangivende vestlige medier sammen med politiske organisasjoner som FN og EU bidrar med i striden. Vi ser daglig hvordan terrororganer som Hamas og andre avleggere av Det muslimske brorskap ved målrettet mediebruk greier å mobilisere folkeopinion og politisk støtte til fordel for seg selv og sin jihad mot jødene. Dette skjer vedvarende over hele den vestlige verden og er i ferd med å isolere Israel fra verdenssamfunnet. At vi ser forløpere for slik atferd i våre egne gater, tør man ikke omtale.

Våre riksmedier underslår helt sentral informasjon om den fienden som bruker slike våpen mot det jødiske folk og mot øvrig vestlig kultur og sivilisasjon. Vi blir ikke fortalt at målet til Det muslimske brorskapet og alle dets lokale avleggere er uttrykt i deres slagord: «Allah er vårt mål. Profeten er vår leder. Koranen er vår lov. Jihad er vår vei. Å dø for Allahs sak er vårt høyeste ønske.» Det siste er ment å skulle oppfattes bokstavelig blant dem som hengir seg til denne dødskulten.

Blant disse menneskene finnes ikke det som vi i vestlig tankegang og humanitær etikk kaller respekt for menneskeverdet. Den mest brutale og utspekulerte atferd overfor tilfangetatte gisler, så vel som egen sivilbefolkning, praktiseres systematisk med betydelig militær og politisk virkning. Vi ser dette daglig både i Israel og i europeiske land, hvor Hamas med sine umenneskelige og hensynsløse stridsvåpen mobiliserer folkeopinion, politikere og medier til motstand og kamp mot israelske myndigheter som sliter med å forsvare land og folk mot en fiende som med slike våpen aktivt bryter ethvert humanitærrettslig prinsipp. De har for lengst oppdaget at denne atferden gir dem internasjonal støtte og fremgang i deres hellige krig mot jødene. Især kan vi se denne utviklingen i Europa, som selv har et tusenårig problematisk forhold til det jødiske folk. Men den europeiske feigheten er i seg selv en trussel mot Europa.

Et forhold man i Vesten ikke synes å være oppmerksom på, er at islamsk jihad, eller «hellig krig» mot den jødiske staten, ikke er en territoriell krig eller et forsøk på å gjenerobre «okkuperte palestinske områder.» Når det ropes at «Palestina skal frigjøres fra elven til havet», er det i realiteten en politisk erklæring om at Israel skal utslettes, sammen med landets jødiske befolkning. Dette har vi hørt fra den arabiske siden helt siden Folkeforbundet i 1922 vedtok at den jødiske staten skulle gjenopprettes, i likhet med en rekke arabiske nasjoner i Midtøsten som hadde levd under tyrkisk okkupasjon i århundrer.

Det hører med til de mange vestlige misforståelsene av konfliktene i Midtøsten at disse i realiteten ikke dreier seg om territoriet, men er uttrykk for islamsk hellig krig, jihad, mot «de vantro jødene», som muslimene ideologisk oppfatter som «frafalne muslimer» og som derfor ikke har rett til å eksistere innenfor den islamske verden, og i realiteten heller ikke utenfor. Deres jihad kan derfor ikke ende med fredsavtaler i vestlig forstand. Når muslimer taper en krig, kan jihad ta en pause, men den tar ikke slutt. Muslimer kan gå med på et avbrekk i sin jihad, men i deres lære er det kun en midlertidig tilstand som kan vare i ti år og som de kaller en «hudna». Det er slik de oppfatter begrepet «våpenhvile» når det blir foreslått fra vestlig hold.

I hundre år har denne striden pågått i Israel. Når vi snakker om Tolvdagerskrigen, Seksdagerskrigen, Yom Kippur-krigen eller massakren på jødene i Hebron i 1929, så oppfatter Israels fiender dette bare som enkelte slag i en pågående jihad som de ikke har forestilling om å kunne tape. Derfor fortsetter de krigen når de på ny er i stand til det. Et illustrerende eksempel på dette er den tapte Yom Kippur-krigen som ble gjenopptatt og videreført i Europa i 1973, med støtte fra hele den islamske verden. Straks etter at israelerne hadde slått de angripende egyptiske og syriske armeene og innledet fredsfølere, gikk den arabiske verden til angrep på Europa med en serie bomber og flykapringer.  Disse aksjonene ble forsterket med panarabisk oljeembargo organisert av OPEC, noe som i stor grad rammet amerikansk og europeisk industri og transportvirksomhet. Europa svarte med tradisjonell unnfallenhet, forhandlinger og appeasement.

De ni EEC-landene, ledet av Frankrikes president de Gaulle, innledet en forhandlingsprosess med den arabiske verden som vi kan merke skadevirkninger av ennå. Araberne oppfatter Yom Kippur-krigen med dens fortsettelseskrig som et viktig og kanskje avgjørende gjennombrudd i forholdet til Vesten. Den sterke europeiske støtten til Israel forsvant over natten, og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO, som var blitt til etter initiativ og medvirkning fra sovjetiske myndigheter, ble av EEC-landene anerkjent som legitim representant for «det palestinske folk.» De langsiktige følgene av Europas moralske kollaps overfor truslene fra islamsk jihad på denne tiden, og som vi opplever konkrete følger av i dag, er utførlig beskrevet av historikeren Gisèle Littman (Bat Ye’or) i boken «Europe, Globalization, and the Coming of the Universal Caliphate.»

Det arabiske målet om å undergrave og utslette Israel ble således utgangspunktet for en internasjonal utvikling hvor en koalisjon av arabiske terrororganisasjoner av Vesten og med betydelig norsk hjelp ble prakket på israelerne og installert som en «palestinsk selvstyremyndighet» i hjertet av de frigjorte landskapene Judea, Samaria og Gaza. Under trusler om terror og oljeembargo hadde man på vestlig side akseptert kravet om at disse områdene skulle betegnes som «okkuperte palestinske territorier», et villedende begrep som også ble bygget inn i utallige resolusjoner i FN og i europeiske forsamlinger. 

Vår streben etter «tostatsløsningen» i forholdet til Israel er en håndfast, om enn midlertidig, seier for arabisk utholdende jihad. Våre ledere har ikke mot til å gjennomskue farsen og snu i tide.

Det er ingen grunn til å tro at den snart hundre år gamle jihad-krigen for å utslette Israel og dets jøder er omme. Doktrinen om islamsk hellig krig gir ingen åpning for å avslutte krigen uten seier. Det kan organiseres våpenhviler og kortvarig «hudna», men genuin varig fred uten total seier er ikke mulig å få etablert under en slik politisk lære. 

De har ikke begrep om hva det innebærer å tape en krig. Blir de slått et sted, kjemper de videre et annet sted. Blir de slått i ett århundre, kjemper de videre i det neste. Seirer de i ett land, flytter krigen til det neste. Vi må innse at israelernes blodige kamp for å overleve også gjelder vår mulighet til å overleve, men dét erkjenner vi ikke.

Det er derfor krigen aldri tar slutt. Oppfinnsomheten er voksende når det gjelder å introdusere nye våpen og kampformer som burde være utenkelige blant siviliserte mennesker. Likevel gir vi etter, og i håpet om at vi kanskje selv vil bli spart, er vi med på å underholde millioner av arabiske gisler i FNs UNRWA-leirer som er blitt en hovedressurs i jihadistenes uforsonlige krig mot Israel og jødene. Vi kan trygt gå ut fra at ingen i overskuelig fremtid vil bli nominert til Nobels fredspris for å ha kjempet mot gisseltaking som våpen i terrorkrigen mot vestlig sivilisasjon. Det folkerettsstridige våpenet har våre ledere av bekvemmelighetsgrunner valgt å overse. Dét vil vi om ikke veldig lenge måtte betale en høy pris for.

Av Per Antonsen