Av Sara Azmeh Rasmussen:

Hei Amal,

Jeg synes det er veldig positivt at du med ditt brev fortsetter debatten og prøver å belyse dine synspunkter. Det er viktig å ha klarhet rundt posisjonene, derfor er det prisverdig at du skrev dette brevet og gikk med på å la det bli tilgjengelig for allmennheten.

Du skriver at det er nødvendig å gi plass for de jeg oppfatter som islamske feminister i kampen mot kvinneundertrykkelsen. Jeg mener at det er plass til alle posisjonene i det sekulære demokratiske Norge.

Hijabkledde aktivister har fått en betydelig plass og stor oppmerksomhet i debatten. Men å få plass er ikke det samme som å slippe å bli imøtegått med argumenter, og til og med motarbeidet. Slik er spillereglene.

Derimot har din posisjon fått all plass i de muslimske samfunn. Liberale sekulære feminister har enten blitt tiet, isolert, sendt i eksil, eller presset til å skifte posisjon, som for eksempel Fatima Merinssi. Hun måtte ta et 180 graders hopp for å bli hørt. Fra å kritisere religionens innblanding i samfunnet og den politiske styringen og være en hard motstander av muslimenes fokus på historie, ble hun en islamsk feminist. Hun begynte å studere den islamske arven og laget fantasibilder av det første islamske fellesskapet hvor profeten ble fremstilt som en revolusjonær skikkelse som hadde som mål å fremme likestilling, på 600-tallet altså. Slike tilnærminger er anakronistiske, inkonsistente, basert på ønsketenkning og er et rent intellektuelt selvmord. Mernissi begikk et selvmord. Hun ble kuet av en kraftig strøm hvor stemmer som ikke taler det religiøse språket synger for døve ører. Hun kapitulerte.

Den islamistiske diskursen dominerer nå det sosiale feltet i Midtøsten og den muslimske verden. Den blir ikke lenger utfordret. Dette er bekreftet av mange forskere, men jeg har i tillegg erfart det selv. Under disse omstendighetene mener jeg du burde engasjert deg i kampen for ytringsfrihet og mangfold og jobbet for å gi andre stemmer en plass i samfunnsdebatten i ditt, mitt og andre muslimske land. I stedet fokuserer du på å ta enda større plass i Norge. Ditt prosjekt synes å være å få definisjonsmakt.

Hovedproblemet med den norske debatten om kvinnestillingen i islam og islam generelt er at et utvalg kvinner (og menn) blir fremstilt som mer autentiske enn andre og får rett til å representere den muslimske kulturen. Dissidenter, liberalere og sekularister blir derimot møtt med skepsis. Så lenge man har en statisk forståelse av islam, blir slike stemmer definert som ikke-representative, som vestlig-orienterte, som uekte og dermed ikke verdt å lytte til.

Du og dine likesinnede jobber hardt for å definere meg og mine likesinnede ut av debatten og frata oss all makt, og dere har lykkes delvis. Norske feminister og venstreradikale godtar din versjon av virkeligheten men avviser min. Når du hevder at du ikke er undertrykt, tror de på deg. Når jeg kritiserer slør og betegner det som produkt av en patriarkalsk kultur og samtidig et våpen for islamistene, blir jeg ikke tatt alvorlig. Når jeg forsvarer universelle verdier og én moralsk
standard hvor likeverd og likestilling bør gjelde i alle kulturer, blir jeg anklaget for å være trangsynt og fanatisk.

Personlig mener jeg at misogyni er så dypt rotfestet i både Koranen og andre islamske kilder og tradisjoner at ethvert forsøk på å bruke islam som et utgangspunkt for å forbedre kvinners status på forhånd er dømt til å mislykkes. Jeg synes islamsk feminisme er en selvmotsigelse og resultat av en logisk brist, som er veldig alvorlig.

Samtidig vet jeg at en lignende posisjon har fantes i europeisk feministisk historie og ført til gode resultater. Men sammenligningen blir skjev og upresis. For det første hadde denne posisjonen en sterk parallell eller motstander i den sekulære radikale feminismen. For det
andre utgjorde ikke den konservative kristne tilnærmingen en politisk bevegelse eller en trussel mot demokratiet. Det samme kan ikke sies om islamsk feminisme. Motkraften er så godt som utryddet, i hvert fall i muslimske land. Islamske feminister seiler under islamistenes flagg og
tjener deres sak. De lar dem definere kampen, og de gir dem legitimitet direkte og indirekte.

Rustad skriver at den undertrykte ikke forstår at han/hun er undertrykt. Jeg er enig, men har en annen innfallsvinkel i tillegg. Hanna Arendt kaller det «ondskapens banalitet». Med dette mener hun at mange som i utgangspunktet er vanlige og til og med gode mennesker, er medansvarlige for tragedier, undertrykkelse og menneskelig lidelse, uten selv å være klar over det. Vanlige borgere og byråkrater i Nazi-Tyskland trodde de bare gjorde sin jobb og var gode borgere, og
skjønte ikke rekkevidden og konsekvensene av egne handlinger eller passivitet. Likevel var de medskyldige i moralsk, ikke juridisk forstand, i nazistenes forbrytelser og kriger.

Jeg vil påstå at du og andre som støtter islamistenes sak indirekte, er medskyldige i mange menneskers lidelse. Dere bidrar til at mange kvinner ikke får en mening og et innhold i sine liv og blir brukt som midler til reproduksjon og som brikker i en skitten politisk kamp. Deres støtte til islamistene er samtidig et alvorlig svik mot demokratiet. Utsiktene til en demokratisk utvikling i vår del av verden blir smalere for hver dag. Risikoen for krig, vold og terror er økende. Deres gode intensjoner er irrelevante i en slik sammenheng.

Det er korttenkt og uredelig å relativisere til det absurde. Når du sier at du tror på og forstår min og Djavanns fortelling, og peker på at vi har klart å bryte ut, at vi med andre ord hadde en valgmulighet og at det dermed er helt uproblematisk, lurer du bevisst eller ubevisst deg selv og leserne. Dette er et retorisk grep. Jeg respekterer deres valg. De og alle andre må respektere mitt valg og tro på min versjon.

Du som er høyutdannet og oppvokst i et liberalt åpent samfunn, burde holdt deg for god til en slik overfladisk analyse, Amal. Din påstand er problematisk på mange måter. Du forsøker å tilsløre enorme sosiale og kulturelle mekanismer som styrer de fleste kvinners valg. En
konservativ patriarkalsk samfunnsorden legger premissene. Avvik fra normen fører til voldsomme sosiale sanksjoner. Det er derfor naturlig at de fleste rir bølgen og bøyer seg for den dominerende moralske standarden. De som ikke gjør det betaler en altfor høy pris. Djavann, jeg og andre selvstendige kvinner som nektet å bære det mentale og fysiske sløret, lever nå i eksil. Vi har dype sår i sjelen som vi kommer til å bære for resten av livet. Mange av oss er blitt utsatt for mishandling og drapsforsøk, frosset ut og behandlet som spedalske i flere år i våre hjemland. Snakker vi da om et reelt valg?

Det er godt kjent at utdanningsnivået fortsatt er lavt i store deler av den muslimske verden, særlig for jenter. Mange av mine skolekamerater ble giftet bort da de var 16. Mange sluttet på skolen etter 10 klasse. Hadde ikke jeg vært privilegert og tatt en høy utdanning i hjemlandet,
lest russisk og fransk skjønnlitteratur som åpnet et vindu for meg og viste meg at det fantes en annen verden, et vakrere sted, ville jeg sikkert vært en hjemmeværende mor og muligens fornøyd med tilværelsen. Denne befriende kunnskapen som jeg fikk gjennom utdanning og intellektuell nysgjerrighet er forbeholdt en forsvinnende elite.

Muslimske jenter blir oppdratt til å bli avhengige. De lærer ikke selvrespekt og å ta egne tanker, behov og rettigheter på alvor. De lever i en lukket tilværelse og mange skjønner det ikke selv. Iblant kommer det reaksjoner i form av psykiske lideleser. Men ofte er det resignasjon. Islamistene og de politisk aktive kvinnene i bevegelsen holder resten nede, som halvmennesker, dukker, instrumenter.

Vestlige feminister har glemt sin historie. De har mistet gløden. De har ofret oss på kulturrelativismens alter, og det gjør ufattelig vondt å være vitne til dette store sviket mot kvinnesaken! Det gjør så vondt at jeg kjenner en kniv stikke i brystet hver gang jeg tenker på det.

Hvorfor hører de på din stemme og ikke på Imans og Dalals stemmer?

Iman var en nabo og venn. Hun måtte gå med svart slør fra topp til tå. I stille kvelder satt vi sammen hjemme hos henne og visket (slik at hennes tante ikke hørte) om kjærlighetshistorier og lengsler. Hun ble tvangsgiftet. På selve bryllupsdagen ble hun foran mine øyne slått fordi hun fortsatte å klage. Hun gråt på vei til hotellrommet hvor ekteskapet skulle fullbyrdes og holdt min hånd så hardt at jeg fikk vondt. Et desperat forsøk på å bli reddet, men det var ikke noe jeg
kunne gjøre. Kvinnene sang og lo. Et år senere kom hun på besøk fra London hvor hun bodde (henteekteskap heter det). Hun hadde et barn på armen, var apatisk, hennes blikk var tomt.

Dalal fortalte meg at hun var villig til å dø bare hun først fikk lov til å ta på en manns kropp, én eneste gang. Hun var 38 år, ugift, tilslørt, holdt hjemme for det meste. Hun var sterk og brøt reglene. Det ble et helvete!

Hør på disse depriverte undertrykte kvinners øredøvende klage. Prøv å forstå deres raseri, avmakt og smerte. Lytt til dem! Gi andre kvinner som ikke vet at det finnes en bedre verden en mulighet til å leve et verdig liv.

Dere er ikke svaret på våre problemer, Amal. Deres kamp er ikke frigjørende verken for kvinner eller nasjoner. Men dere er blitt for mektige og kommer til å vinne de første slagene.

Av Sara Azmeh Rasmussen:

Hei Amal,

Jeg synes det er veldig positivt at du med ditt brev fortsetter debatten og prøver å belyse dine synspunkter. Det er viktig å ha klarhet rundt posisjonene, derfor er det prisverdig at du skrev dette brevet og gikk med på å la det bli tilgjengelig for allmennheten.

Du skriver at det er nødvendig å gi plass for de jeg oppfatter som islamske feminister i kampen mot kvinneundertrykkelsen. Jeg mener at det er plass til alle posisjonene i det sekulære demokratiske Norge.

Hijabkledde aktivister har fått en betydelig plass og stor oppmerksomhet i debatten. Men å få plass er ikke det samme som å slippe å bli imøtegått med argumenter, og til og med motarbeidet. Slik er spillereglene.

Derimot har din posisjon fått all plass i de muslimske samfunn. Liberale sekulære feminister har enten blitt tiet, isolert, sendt i eksil, eller presset til å skifte posisjon, som for eksempel Fatima Merinssi. Hun måtte ta et 180 graders hopp for å bli hørt. Fra å kritisere religionens innblanding i samfunnet og den politiske styringen og være en hard motstander av muslimenes fokus på historie, ble hun en islamsk feminist. Hun begynte å studere den islamske arven og laget fantasibilder av det første islamske fellesskapet hvor profeten ble fremstilt som en revolusjonær skikkelse som hadde som mål å fremme likestilling, på 600-tallet altså. Slike tilnærminger er anakronistiske, inkonsistente, basert på ønsketenkning og er et rent intellektuelt selvmord. Mernissi begikk et selvmord. Hun ble kuet av en kraftig strøm hvor stemmer som ikke taler det religiøse språket synger for døve ører. Hun kapitulerte.

Den islamistiske diskursen dominerer nå det sosiale feltet i Midtøsten og den muslimske verden. Den blir ikke lenger utfordret. Dette er bekreftet av mange forskere, men jeg har i tillegg erfart det selv. Under disse omstendighetene mener jeg du burde engasjert deg i kampen for ytringsfrihet og mangfold og jobbet for å gi andre stemmer en plass i samfunnsdebatten i ditt, mitt og andre muslimske land. I stedet fokuserer du på å ta enda større plass i Norge. Ditt prosjekt synes å være å få definisjonsmakt.

Hovedproblemet med den norske debatten om kvinnestillingen i islam og islam generelt er at et utvalg kvinner (og menn) blir fremstilt som mer autentiske enn andre og får rett til å representere den muslimske kulturen. Dissidenter, liberalere og sekularister blir derimot møtt med skepsis. Så lenge man har en statisk forståelse av islam, blir slike stemmer definert som ikke-representative, som vestlig-orienterte, som uekte og dermed ikke verdt å lytte til.

Du og dine likesinnede jobber hardt for å definere meg og mine likesinnede ut av debatten og frata oss all makt, og dere har lykkes delvis. Norske feminister og venstreradikale godtar din versjon av virkeligheten men avviser min. Når du hevder at du ikke er undertrykt, tror de på deg. Når jeg kritiserer slør og betegner det som produkt av en patriarkalsk kultur og samtidig et våpen for islamistene, blir jeg ikke tatt alvorlig. Når jeg forsvarer universelle verdier og én moralsk
standard hvor likeverd og likestilling bør gjelde i alle kulturer, blir jeg anklaget for å være trangsynt og fanatisk.

Personlig mener jeg at misogyni er så dypt rotfestet i både Koranen og andre islamske kilder og tradisjoner at ethvert forsøk på å bruke islam som et utgangspunkt for å forbedre kvinners status på forhånd er dømt til å mislykkes. Jeg synes islamsk feminisme er en selvmotsigelse og resultat av en logisk brist, som er veldig alvorlig.

Samtidig vet jeg at en lignende posisjon har fantes i europeisk feministisk historie og ført til gode resultater. Men sammenligningen blir skjev og upresis. For det første hadde denne posisjonen en sterk parallell eller motstander i den sekulære radikale feminismen. For det
andre utgjorde ikke den konservative kristne tilnærmingen en politisk bevegelse eller en trussel mot demokratiet. Det samme kan ikke sies om islamsk feminisme. Motkraften er så godt som utryddet, i hvert fall i muslimske land. Islamske feminister seiler under islamistenes flagg og
tjener deres sak. De lar dem definere kampen, og de gir dem legitimitet direkte og indirekte.

Rustad skriver at den undertrykte ikke forstår at han/hun er undertrykt. Jeg er enig, men har en annen innfallsvinkel i tillegg. Hanna Arendt kaller det «ondskapens banalitet». Med dette mener hun at mange som i utgangspunktet er vanlige og til og med gode mennesker, er medansvarlige for tragedier, undertrykkelse og menneskelig lidelse, uten selv å være klar over det. Vanlige borgere og byråkrater i Nazi-Tyskland trodde de bare gjorde sin jobb og var gode borgere, og
skjønte ikke rekkevidden og konsekvensene av egne handlinger eller passivitet. Likevel var de medskyldige i moralsk, ikke juridisk forstand, i nazistenes forbrytelser og kriger.

Jeg vil påstå at du og andre som støtter islamistenes sak indirekte, er medskyldige i mange menneskers lidelse. Dere bidrar til at mange kvinner ikke får en mening og et innhold i sine liv og blir brukt som midler til reproduksjon og som brikker i en skitten politisk kamp. Deres støtte til islamistene er samtidig et alvorlig svik mot demokratiet. Utsiktene til en demokratisk utvikling i vår del av verden blir smalere for hver dag. Risikoen for krig, vold og terror er økende. Deres gode intensjoner er irrelevante i en slik sammenheng.

Det er korttenkt og uredelig å relativisere til det absurde. Når du sier at du tror på og forstår min og Djavanns fortelling, og peker på at vi har klart å bryte ut, at vi med andre ord hadde en valgmulighet og at det dermed er helt uproblematisk, lurer du bevisst eller ubevisst deg selv og leserne. Dette er et retorisk grep. Jeg respekterer deres valg. De og alle andre må respektere mitt valg og tro på min versjon.

Du som er høyutdannet og oppvokst i et liberalt åpent samfunn, burde holdt deg for god til en slik overfladisk analyse, Amal. Din påstand er problematisk på mange måter. Du forsøker å tilsløre enorme sosiale og kulturelle mekanismer som styrer de fleste kvinners valg. En
konservativ patriarkalsk samfunnsorden legger premissene. Avvik fra normen fører til voldsomme sosiale sanksjoner. Det er derfor naturlig at de fleste rir bølgen og bøyer seg for den dominerende moralske standarden. De som ikke gjør det betaler en altfor høy pris. Djavann, jeg og andre selvstendige kvinner som nektet å bære det mentale og fysiske sløret, lever nå i eksil. Vi har dype sår i sjelen som vi kommer til å bære for resten av livet. Mange av oss er blitt utsatt for mishandling og drapsforsøk, frosset ut og behandlet som spedalske i flere år i våre hjemland. Snakker vi da om et reelt valg?

Det er godt kjent at utdanningsnivået fortsatt er lavt i store deler av den muslimske verden, særlig for jenter. Mange av mine skolekamerater ble giftet bort da de var 16. Mange sluttet på skolen etter 10 klasse. Hadde ikke jeg vært privilegert og tatt en høy utdanning i hjemlandet,
lest russisk og fransk skjønnlitteratur som åpnet et vindu for meg og viste meg at det fantes en annen verden, et vakrere sted, ville jeg sikkert vært en hjemmeværende mor og muligens fornøyd med tilværelsen. Denne befriende kunnskapen som jeg fikk gjennom utdanning og intellektuell nysgjerrighet er forbeholdt en forsvinnende elite.

Muslimske jenter blir oppdratt til å bli avhengige. De lærer ikke selvrespekt og å ta egne tanker, behov og rettigheter på alvor. De lever i en lukket tilværelse og mange skjønner det ikke selv. Iblant kommer det reaksjoner i form av psykiske lideleser. Men ofte er det resignasjon. Islamistene og de politisk aktive kvinnene i bevegelsen holder resten nede, som halvmennesker, dukker, instrumenter.

Vestlige feminister har glemt sin historie. De har mistet gløden. De har ofret oss på kulturrelativismens alter, og det gjør ufattelig vondt å være vitne til dette store sviket mot kvinnesaken! Det gjør så vondt at jeg kjenner en kniv stikke i brystet hver gang jeg tenker på det.

Hvorfor hører de på din stemme og ikke på Imans og Dalals stemmer?

Iman var en nabo og venn. Hun måtte gå med svart slør fra topp til tå. I stille kvelder satt vi sammen hjemme hos henne og visket (slik at hennes tante ikke hørte) om kjærlighetshistorier og lengsler. Hun ble tvangsgiftet. På selve bryllupsdagen ble hun foran mine øyne slått fordi hun fortsatte å klage. Hun gråt på vei til hotellrommet hvor ekteskapet skulle fullbyrdes og holdt min hånd så hardt at jeg fikk vondt. Et desperat forsøk på å bli reddet, men det var ikke noe jeg
kunne gjøre. Kvinnene sang og lo. Et år senere kom hun på besøk fra London hvor hun bodde (henteekteskap heter det). Hun hadde et barn på armen, var apatisk, hennes blikk var tomt.

Dalal fortalte meg at hun var villig til å dø bare hun først fikk lov til å ta på en manns kropp, én eneste gang. Hun var 38 år, ugift, tilslørt, holdt hjemme for det meste. Hun var sterk og brøt reglene. Det ble et helvete!

Hør på disse depriverte undertrykte kvinners øredøvende klage. Prøv å forstå deres raseri, avmakt og smerte. Lytt til dem! Gi andre kvinner som ikke vet at det finnes en bedre verden en mulighet til å leve et verdig liv.

Dere er ikke svaret på våre problemer, Amal. Deres kamp er ikke frigjørende verken for kvinner eller nasjoner. Men dere er blitt for mektige og kommer til å vinne de første slagene.