H2 Green Steel i Sverige har byttet navn til Stegra, og har sverget på å bygge verdens første stor­skala fossil­frie stål­verk i Boden i Norr­botten. Dette skal gi stål som er prikk likt alt annet stål, bort­sett fra at det er produsert med lavere CO2-utslipp via såkalt grønt hydrogen i stedet for koks. Denne meta­verdien gjør naturligvis grønt stål, som ingen trenger, vesentlig dyrere.

Denne fabrikken, basert på politisk plan­økonomi, skulle egentlig starte produksjonen av stål i 2026, og det har ikke stått på penger: Det er allerede investert over 70 milliarder i klima­kalkunen, men det er fortsatt ikke nok:

Nå melder Sveriges Radio at Stegra trenger ytterligere ti milliarder kroner for å ferdig­stille prosjektet, og ferdig­stillingen er utsatt til 2027. Dette får investorer som Citigroup til å uttrykke bekymring. Den uroen burde slått til allerede da noen la frem planen.

Også dette grønne selskapet ble grunnlagt av en dress­kledd smarting som vet hva som skal til for å utløse massive subsidier: Han heter Harald Mix i Vargas Holding og ler hele veien til banken, samtidig med at alt nå tyder på at den politiske bestillingen av «grønt stål» vil havarere på samme måte som det grønne «batteri­eventyret» i Skandinavia.

Her var «visjonen» å bygge en kjede av gigantiske batteri­fabrikker fra nord til sør i hele Skandinavia, men så langt har pengene fosset ut, uten at noen batterier er produsert. Trass de grusomme tallene er batterier og hydrogen fortsatt en bære­bjelke i Støres politikk her i Norge.

Turbulens i verdens stålmarked

Konkurransedyktig pris er en av de helt avgjørende faktorene for kjøp av stål. Europeiske stålverk sliter med de høye energi­kostnadene og klima­avgiftene som politikere har pålagt dem. Og selv om alle globalister pynter seg med forferdelse over Donald Trumps innføring av tollmurer (som nå rammer Kina med 100 %), driver også EU-politikere med å forsterke tollmurene for stål fra utlandet for å beskytte stål­industrien de selv har sabotert gjennom klima­politikken. Det er snakk om en nær halvering av import­kvotene, samt å øke tollsatsene til 50 prosent. Dette bekymrer igjen ærverdige British Steel, som jo nå ligger utenfor EU.

Sanksjonene mot Russland kommer på toppen av Trumps innføring av toll­barrierer mot diktaturet Kina, så for arvtageren etter jernverket i Mo i Rana er det gode tider. Tidligere het dette Norsk Jernverk AS, men på 1990-tallet ble statens eierskap avviklet, og Fundia-konsernet tok over. De døpte fabrikken om til Fundia Armerings­stål, som så ble kjøpt opp av Celsa Group i 2006 og fikk navnet Celsa Armerings­stål.

Nå har Global Investments kjøpt opp Celsa Nordic og stålverket, så denne uken heter stålverket 7 Steel Nordic, og foreløpig går det faktisk med overskudd. Norske klima­politikere vil imidlertid sette alt inn på å ødelegge over­skuddet i nær fremtid gjennom høye energi­priser og enda høyere utslipps­avgifter for plante­næringen CO2.

Du kan lese mer om klima­politikeres Mao-besettelse for grønt stål her, her og her.

 

Kjøp «Et varslet energisjokk»!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.