I en virkelighet der norske sykehus tvinges til å kutte hundrevis av stillinger for å unngå konkurs, og distriktsskoler legges ned, fortsetter den norske staten å sende titalls milliarder av skattebetalernes penger til utlandet.

Denne prioriteringen er ikke bare uforståelig; den er et svik mot befolkningen som har bygget opp dette landet.

Et system på randen av kollaps

Nyheten fra Helgelandssykehuset som Nettavisen skriver om, er et dystert, men dessverre gjenkjennelig bilde på tilstanden i Helse-Norge. Styret må kutte 115 stillinger for å unngå et økonomisk stup. Årsaken er blant annet en dobling i kostnadene til innleide leger for i det hele tatt å kunne opprettholde beredskapen. Et styremedlem oppsummerte den desperate situasjonen med en setning som burde gi gjenklang i regjeringskontorene:

– Vi kan jo ikke gå konkurs.

Vi finansierer klimatiltak i Afrika og regnskogsbevaring i Sør-Amerika, mens våre egne syke og eldre blir fortalt at vi har det jo så bra i Norge. Vi har trukket gull-loddet, vi, og Norge figurerer stadig på toppen av lister over de beste land å bo i.

Men slik er ikke virkeligheten, noe Helgelands sykehus er ett eksempel på.

Og dette er ikke et isolert tilfelle. Over hele landet meldes det om kutt i velferdstilbudet. Skoler legges ned, eldreomsorgen reduseres, og nå ser vi altså at selv livsviktige sykehustjenester er truet.

Dette er konsekvensene av en politikk som har mistet bakkekontakten.

Milliarder med feil adresse

Samtidig med at norske borgere blir fortalt at det ikke finnes penger til deres egen helse, sikkerhet og fremtid, vedtar Stortinget hvert år et bistandsbudsjett på over 50 milliarder kroner. Milliarder sendes til prosjekter i fjerne land, ofte til land som er preget av korrupsjon og manglende resultater. Regjeringen argumenterer for at Norge har et internasjonalt ansvar, men hva med ansvaret for egne innbyggere?

Det er en absurditet at en sykepleier på Helgeland risikerer å miste jobben, mens den samme staten finansierer prosjekter på den andre siden av kloden. Det er direkte uhørt at vi aksepterer at skoler og sykehus forfaller, samtidig som vi posisjonerer oss som en «humanitær stormakt». Denne «stormakten» er bygget på bekostning av velferden til dem som finansierer den.

En nasjon må ta vare på sine egne

En stats fremste plikt er å ivareta sikkerheten og velferden til sine egne borgere. Før man påtar seg ansvaret for å redde hele verden, må man sørge for at fundamentet hjemme er i orden. Når sykehusene våre må kutte i livsviktige tjenester, er det et ubestridelig tegn på at fundamentet sprekker.

Den nåværende situasjonen er et resultat av en politisk elite som er mer opptatt av å høste applaus på internasjonale konferanser enn å lytte til bekymringsmeldingene fra sitt eget folk. Det er på tide å kreve en omprioritering.

Pengene må følge behovene, og de største behovene finnes her, i Norge. Vi må snu skuta før den går på grunn.