Gårsdagens hijab-vedtak i den franske nasjonalforsamlingen er viktig. Landet som har flest muslimer i Europa har markert en grense for islamistene. Betydningen ligger først og fremst på symbolplan.

Islamistene står fritt til å propagandere og demonstrere overalt ellers. Men bare det at det ble et vedtak, er en stor seier for demokratiske krefter. Kort og godt fordi islamistene representerer diktaturet. I Europa står vi foran samme problem som de gjorde i land som Algerie, og en gang gjorde i Tyskland; skal man la demokratiets fiender få ødelegge demokratiet ved hjelp av demokratiske rettigheter? Mange ser ut til å forstå at man må velge mellom verdier. Retten til å bære hijab på skolen er ikke av de fremste. Det er bevaringen av et nøytralt rom på skolene.

Det er forstemmende å lese norske kommentatorer, som Hilde Haugsgjerd i Dagsavisen sist lørdag, som kun ser ett perspektiv: den individuelle frihet. Man later som om det ville være utenkelig å nekte noen retten til å uttrykke sin identitet og religion. Det fremstilles som passé.

Men det spørs om ikke det er de politisk korrekte som er passé. Selv om eliten fortsatt holder lokk på debatten, er en uro merkbar under overflaten. Det sies og tenkes mye nå som ville vært utenkelig for bare noen år siden. Folk er blitt oppmerksom på at muslimene bruker demokratiet som brekkestang for å tvinge gjennom aksept for tradisjoner som ellers er helt uakseptable. Kvinnesynet er selve krumtappen i denne kampen. Derfor er hijab-striden så viktig.

Men aksept for kollektive tvangsløsninger er bare en side av saken. Den andre er fjerning av rester av vår egen kristne kultur fordi den defineres som diskriminering. Skolen skal være nøytral. Det er allerede slik allerede fra barnehaven av at feiring av høytider som jul skal gjøres nøytral, litt avhengig av lokale forhold. Men trenden er helt klar. Det er ikke lenge før det å synge julesanger på skolen er tabu, fordi man da vil favorisere en religion.

Den ene kulturen, for det er det det er snakk om, skal altså jekkes ned, fordi den tilhører flertallet, og den andre, minoritetens, skal beskyttes og gis privilegier. Koblet med økende fødselstall for minoriteten er dette en oppskrift på konflikt. Trond Bakkevigs utvalg foreslo avskaffelse av statskirkeordningen med den begrunnelsen at den begunstiget en religion på bekostning av andre. I et multikulturelt samfunn passer det ikke med privilegier. Man er blind for at en ny minoritet ønsker seg privilegier og faktisk får det.

At paven, erkebispen av Canterbury og visepresidenten for World Jewish Congress fordømmer loven, tyder på at de ikke har innsett dette opplagte poeng, hvilket er ganske uforståelig.

Greville Janner, vice-president of the World Jewish Congress, said that French legislators had «disgracefully punished the entire Muslim population and other religious communities».

Norske medier har overveiende vært mot forbud i toleransens navn. Særlig riksmediene i hovestaden. Dagsrevyens reportere kvier seg ikke for å pynte på virkeligheten, som da Eva Christine Hyge meldte at tusenvis demonstrerte mot forbudet, og BBCs Allan Little meldte at det heller var få, for vanlige muslimer ønsket ikke å bli assosiert med islamistene.

Det manes frem et skrekkscenarie av økt radikalisering blant endel muslimer.

Det er positivt overraskende at en journalist som Tove Gravdal i Aftenposten ikke kjøper alle mytene om hvor forferdelig det skal bli. Som hun ganske riktig påpeker: Det snakkes lite om alle de muslimske jentene som nyter å kunne bevege seg i et nøytralt offentlig rom, og som ellers vil komme under press om å bære hijab. Det er heller ikke kommet frem at ledende muslimer i Frankrike støtter forbudet. Det passer ikke med scenariet som skal være at «diskriminering betyr konflikt».

French MPs vote for veil ban in state schools

French Assembly Votes to Ban Religious Symbols in Schools