Kommentar

Det er ikke bare jødene i Israel som står overfor en demografisk bombe. Enkelte anslag går ut på at 20-30 prosent av franskmenn under 25 år er muslimer.

I Oslo har over 30 prosent av barna i grunnskolen innvandrerbakgrunn.

Barbara Amiel har en tankevekkende artikkel i Daily Telegraph i dag om problemet med å integrere muslimer i Europa. Dvs. hun snakker om assimilering, og det er mer tvilsomt. Integrering er vanskelig nok.

Is France on the way to becoming an Islamic state?.

Nordmenn levde som treller i hundrevis av år, før freden senket seg over landet. I Europa er en violent past kanskje mer present. Innsikten i Amiels artikkel synes innlysende: Vi går mot en konfrontasjon mellom radikaliserte muslimer og en alderstegen kristen kultur

Det ironiske er at dette skjer i Frankrike som gjerne vil gå i bresjen for et alternativ til USA: Det akutte fokus er som kjent hijab-striden. Loven om forbud går til nasjonalforsamlingen onsdag.

Konflikter mellom ulike folkegrupper er ikke noe nytt i historien. Det er snarere regelen. Vi har bare så vanskelig for å innstille oss på muligheten.

Tribal friction has only two solutions: groups will either unite in the manner of Normans and Saxons, melding into a society that may have different religious practices but subscribes to the same laws and values – in which case headscarves, beards and demographics don’t matter a fig. Or they will follow the pattern of warring tribes throughout history.

I Norge vil denne siste setningen bli utlagt som en tilslutning til etnisk krig. Det er snarere en konstatering av hva som har vært vanlig opp gjennom historien. Jo lenger man dveler ved en misforstått toleranse og en karikert rettighetstanke, jo hardere kan konfrontasjonen bli. Trolig vil det begynne med at deler av det innfødte miljøet splintres i subgrupper som ønsker å forsvare sine verdier, og havner i konflikt med myndighetene som vil slå ned på diskriminering.

I den nye diskrimineringsloven til Erna Solberg er det omvendt bevisbyrde i saker som gjelder ansettelse og utleie.

Tallene om fransk befolkningssammesetning er usikre fordi loven ikke tillater oppdeling etter religion. Man har et problem man ikke våger omtale ved sitt rette navn:

France is facing the problem that dare not speak its name. Though French law prohibits the census from any reference to ethnic background or religion, many demographers estimate that as much as 20-30 per cent of the population under 25 is now Muslim. The streets, the traditional haunt of younger people, now belong to Muslim youths. In France, the phrase «les jeunes» is a politically correct way of referring to young Muslims.

Given current birth rates, it is not impossible that in 25 years France will have a Muslim majority. The consequences are dynamic: is it possible that secular France might become an Islamic state?

Amiel peker på to viktige punkt som også gjelder Norge: Kirkens rolle og islamistenes ringe rolle, foreløpig.

Den norske kirke spiller en mye større rolle som tradisjonsbærer enn den selv er klar over. Derfor er det alarmerende når Bakkevig-utvalget gikk inn for oppheving av statskirken av hensyn til våre nye landsmenn. Et kirkesamfunn skulle ikke ha privilegier i forhold til andre! Denne i egne øyne liberale fløyen går også inn for dialog med islam på måter som kan være betenkelige. Man forstår ihjel tradisjonen. Det er en lov for Loke og en for Tor.

Islamistene utgjør foreløpig en minoritet blant muslimer, også i Norge. Men ettergivenhet fra myndighetene forvirrer flertallet av muslimer, og kan gi islamistene mot til å gå på offensiven. Ta Erna Solbergs kommentar til oppslaget om at muslimer kan ha flere koner: Forkastelig og i strid med norsk lov, sa statsråden, men la til at ingen kan forby voksne mennesker å ha mer enn en sexpartner.

På Holocaust-dagen er dette det mest urovekkende for jøder i Europa: At Midtøsten-konflikten, og en gryende konfrontasjon mellom europeere og muslimer, slår ut i ny antisemittisme. EUs og Frankrikes forvirrende holdning til de muslimske angrepene på jøder, er ikke noe godt tegn. Problemet er at man ikke våger å anerkjenne problemet! The problem that dare not speak its name.