Joseph Anton Koch l’inferno di dante (1825)

Charlie Kirk falt med sitt eneste våpen i hånden: en mikrofon.

Han stilte enkle, rasjonelle spørsmål. Og i en forrykt tid som vår går rolig fornuft alltid noen på nervene.

For noen måneder siden sirkulerte det en video av et møte mellom Charlie Kirk og studenter fra Cambridge Union. På den ene siden Kirk, på den andre en eksentrisk ung engelskmann med rødt hår.

«Si meg en ting», sier Kirk: «Av Israel og Hamas, hvem er den gode?»

Kirk minnet studenten med melketenner som var flasket opp på en så heftig moralrelativisme at han ikke kunne skille mellom en islamo-nazistisk hær og den demokratiske staten den angrep, om hva som skjedde den dagen. Denne krigen begynte «fordi 1300 jøder ble drept og 200 ble tatt som gisler».

Den «moralske sannheten», sa Kirk til ham, er at «det finnes en snill gutt og en slem gutt». Dette er «et barns moral», utbrøt studenten til rungende applaus. Så kom en annen enkel setning fra Kirk: «Et barn som vet at Israel er den gode og Hamas er den onde, har mye større visdom enn en student som deg ved Cambridge University».

Det var ren moralsk klarhet i praksis. Det var derfor de drepte ham. Kirk avsluttet med å si at England en dag ville bli et «totalitært helvete i den tredje verden».

Kirk forutså det.

I kloakken på gatene, på internett og i mediene – den tiende sirkelen i Dantes inferno – feirer de nå det brutale drapet på denne tobarnsfaren.

Blod er blitt et svar, drap er blitt liturgi, og den uskyldige er blitt syndebukk.

Mainstream-venstre og den italienske «liberale» pressen har safet, og bare insinuert at Kirk var «høyreekstrem» (jeg vil ikke trekke frem den ubrukelige blæren Alan Friedman), som man gjør med jenta i miniskjørt som blir voldtatt.

Moralisten Michele Serra hos La Repubblica skriver at Kirk ikke fortjente å dø for sine ideer, men også at han var en feiltenker. Til og med den storkjeftede matematikeren Piergiorgio Odifreddi sa det på TV.

The Oxford Student – Kirk besøkte også det universitetet under reisen til Storbritannia – definerte Kirk som en «høyreekstrem influenser» etter hans død. En skammelig artikkel som kunne hatt tittelen: «En fascist dør». Oxford Unions president fortsatte med å feire Kirks død direkte.

Verdens mest berømte akademiske debattsamfunn fryder seg altså over et mord på noen som har andre meninger enn det selv.

Vesten er virkelig forbi desserten, vi er kommet til snapsen.

I mellomtiden feirer man i gatene i USA: «We got Charlie in the neck, we got Charlie in the neck, we got Charlie in the neck.»

I USA hyller også lærere drapet på Kirk.

Det skal også ha vært «pro-transseksuelle og antifascistiske slagord» på ammunisjonen som drepte Kirk. Kirks morder likte sangen «Bella ciao».

Vi er på vei inn i en tragisk epoke. Vesten, som trodde den hadde fordrevet sine demoner, oppdager at den er hatefull i sine egne øyne. Det er et varsel om en fremtid der vi ikke lenger bare dreper individer, men også symboler. Vi gjør opp med historien med blodsutgytelse i gatene.

Men Kirk, som var høyreorientert, var en bedre antifascist enn de fleste på venstresiden som kaller seg antifascister.

For et år siden skrev jeg en artikkel om Antifa som «kulturmaktens stormtropper».

J.K. Rowling (hvordan kan man ikke elske henne?) har skrevet om Kirk:

«Hvis du mener at ytringsfrihet gjelder for deg, men ikke for dine politiske motstandere, er du illiberal. Hvis ingen motstridende bevis kan endre dine overbevisninger, er du fundamentalist. Hvis du mener at staten bør straffe dem som har motsatte synspunkter, er du totalitær. Hvis du mener at politiske motstandere bør straffes med vold eller døden, er du terrorist.»

Noen timer før mordet på Kirk offentliggjorde Foundation for Individual Rights and Expression ved et uhyggelig sammentreff en undersøkelse blant 68.000 studenter ved 257 universiteter over hele USA. Én av tre sa at det var akseptabelt å bruke vold som svar på «krenkende ytringer».

Og Gud vet at Kirk krenket.

USA opplever en rekke tragedier som setter uutslettelige spor.

Drapet på Iryna, en 23 år gammel ukrainsk flyktning som flyktet fra den forferdelige krigen i hjemlandet for å dø i Vestens rasistiske skyttergraver, fikk Kirk til å komme med en bemerkning som får det til å gå kaldt nedover ryggen på en: «USA vil aldri bli det samme igjen.»

Decarlos Brown, som knivstakk Iryna tre ganger, sa: «Jeg tok den hvite jenta.» Ingen av de andre passasjerene, også de var svarte som morderen, griper inn. Iryna faller om og dør på toget, mens blodet hennes spruter.

«Narrativet» (les: den offisielle løgnen) sier at USA er et rasistisk samfunn der svarte alltid er ofre og hvite alltid gjerningsmenn, ellers ville det kollapse.

Overalt jubler folkemengdene for denne avskyelige katekismen: Den hvite mann er skyldig. Han er undertrykkeren, kolonisatoren, slavehandleren, politimannen, patriarken, den absolutte fienden.

Lidelseshistorien gjenskapes med en ny Judas: den hvite mannen, og med ham: jøden.

Først var det drap på barn begått av en transterrorist i en kirke.

Nå markerer mordet på Kirk et nytt vendepunkt: det mest alvorlige politiske attentatet siden John F. Kennedy.

Disse amerikanske tragediene er ikke isolerte hendelser. De er en nedadgående spiral, en dødsspiral. Det er ikke kulturkampen som sådan som dreper, men den politiske volden som oppstår når motstanderen dehumaniseres av «de godes» selvutnevnte leir. Vi bekjemper ikke lenger ideer: Vi vil meie ned dem som støtter ideene. Vi dreper ikke bare mennesker, vi forsøker å bringe andres stemmer til taushet.

Det som skjedde med Kirk, er ikke bare et drap. Det er en henrettelse. En planlagt og målrettet henrettelse. Det minner om bilbombene mafiaen brukte til å sprenge sine fiender i luften. Det er en maktdemonstrasjon. Det er en trussel. Det er et budskap rettet til mennesker med annerledes ideer.

Kirk hadde også de rette tankene om oss europeere som pines av multikulturalismen. Ved en anledning sa han at masseinnvandring i kombinasjon med woke ville bety «slutten for Frankrike» (og Europa).

Borgerkrigen er nå rotfestet i venstreorienterte ideologers bevissthet. Det er ikke bare de selverklærte antifascistene eller Black Lives Matter-tilhengerne som gjør gatene til et helvete. Det er et bredt samfunn av journalister, akademikere og offentlige personer som har glemt hvordan man tolererer andres meninger. Det har internalisert en åndelig stalinisme.

Der andre så ungdommen bedøvet av ideologisk bullshit og floskler, vekket Kirk tusenvis av studenter og minnet dem på at de heller enn å la seg kue av woke-drevet selvsensur, kunne være sin egen lykkes smed.

Det var imponerende å se ham debattere kaldblodig og med de rette ordene mot studenter frisert som terrorister og galninger i Vesten som kalte seg «libertarianere og sosialister» på en og samme tid.

Kirk konfronterte de progressive på deres egen hjemmebane: universitetene. De som Ayaan Hirsi Ali kaller «galehus».

Hadde den drepte kommet fra motsatt politisk og kulturell side, ville våre medier og politikere stått på torget og ropt om autoritarisme og den nye Matteotti.

EU-parlamentet, som ikke nølte med å hedre George Floyd med ett minutts stillhet, nektet i går å gjøre det samme for Charlie Kirk. Det var parlamentets rett, men det var også det rette å nekte å gå ned på kne for en narkolanger som var blitt drept av en politimann.

Boualem Sansal har vært 300 dager i et algerisk fengsel for bøkene sine, og det var bare høyresiden som kom på ideen om å gi ham Sakharov-prisen.

Det er en vanvittig venstreside som virkelig har sluppet galskapen løs på verden. Det vil bli en lang periode med blod og løgner for å komme til det som venter oss på den andre siden, hvis vi er heldige.

Jeg må innrømme det: Jeg har selv ofte lurt på om det er verdt det. Jeg har overveid å gi opp en kamp som sliter en ut, eksponerer en, svekker en og setter en i fare.

Men hvis det er dette de er villige til å gjøre – å sette en kule i halsen på en privatperson fordi han hadde feil ideer -, må vi nekte å gi fra oss selv den minste centimeter av kulturelt terreng, selv om prisen er å «gi ham en i ballene», som den nylig arresterte komikeren sa det. For USA advarer oss: Hvis vi forholder oss passive, fortsetter å dyrke tåpelige progressive illusjoner og håper på å bli skånet, vil vi dø av vår egen selvmorderiske empati.

Og til dem som fortsatt tviler, er den eneste formaningen: Fight! Fight! Fight!

Opprinnelig publisert på forfatterens Substack den 12. september 2025.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her!

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.