Det kom neppe som noen overraskelse på særlig mange at Frankrikes statsminister Francois Bayrou tapte tillitsvoteringen i Nasjonalforsamlingen med et brak (194 stemmer for, 364 mot). Dermed ble han den tredje av president Emmanuel Macrons statsministre siden valget i fjor som måtte bite i gresset.

Bakgrunnen for tillitsvotumet er Frankrikes håpløse økonomiske situasjon. Statsgjelden ligger i dag på 114 prosent av BNP, og hvis ikke noe gjøres, vil det bli vanskelig for landet å låne mer. Bayrou hadde derfor lagt frem et budsjett som inneholdt innsparinger på 44 milliarder euro, men verken den mektige venstresiden eller Marine Le Pens part Rassemblement National (RN) ville gå med på de nødvendige kuttene.

Macrons fjerde statsminister, Sébastien Lecornu, får nå den utakknemlige oppgaven med å skape et flertall for et nytt statsbudsjett. Det ser nesten umulig ut – særlig med tanke på at en rekke aktivister fra venstresiden i dag, onsdag, vil gå ut i gatene for å «blokkere alt» (bloquons tout), inkludert transport og andre offentlige tjenester.

Protestene retter seg mot «ultrarike kapitalister», hvis kapital demonstrantene tilsynelatende ønsker å dele ut til resten av befolkningen. Og som i de fleste andre vestlige land er det, ifølge en fersk studie fra Jean Jaurés-stiftelsen, unge og relativt høyt utdannede mennesker som går ut i gatene i sinne over «økende ulikhet» og bekymring for «miljøet». Kriminalitet og økende innvandring ser derimot ikke ut til å bekymre venstreaktivistene.

Frankrike ser ut til å ha kjørt seg fast i en situasjon der landet er blitt uregjerlig. Den nye statsministeren kan søke en tilnærming til venstrefløyen som kaller Den nye folkefronten, (NFP) men da kan han like godt gi opp sine innstramningstiltak.

Eller han kunne forsøke å komme til enighet med Marine Le Pen, men det er det siste president Macron vil tillate. Han kunne ha søkt en allianse med RN i fjor, men som vi ser i land etter land, vil systempolitikere heller sette nasjonens eksistens på spill enn å gi den forhatte «høyresiden» lillefingeren. Til syvende og sist må politiske løsninger vike for den herskende klassens maktbegjær.

I Storbritannia, Tyskland og Frankrike sitter elitene og ser på mens landene går nedenom og hjem. Til tross for vanstyret ville det aldri falle dem inn å ta noe ansvar. De er overbevist om at de er ufeilbarlige. Angela Merkel – kvinnen som islamiserte Tyskland – vil derfor ikke vedkjenne seg den minste skyld for å ha mishandlet landet. I Storbritannia forsøker statsminister Keir Starmer å holde linjen ved å sensurere og fengsle politiske motstandere eller alle som har vært så uheldige å la noen gale ord falle på internett eller på puben.

Ifølge våre herrer har borgerne ingen andre rettigheter enn de som makthaverne ønsker å gi dem. I motsetning til dette fastslår den amerikanske grunnloven at Gud har gitt borgerne visse umistelige rettigheter. Disse grunnleggende rettighetene er ikke gitt av regjeringen eller den lovgivende forsamling – fordi alle rettigheter de gir, kan tas bort med et pennestrøk.

I Europa opptrer regjeringer og statsoverhoder som guder – og hvem har rett til å kritisere en gud?

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!