Polen har aktivert § 4 som er å be om alliert solidaritet og beredskap. Kommentatorer i konservative Telegraph går mye lenger. De vil aktivere § 5. Det er musketereden som bare har vært brukt én gang – etter 9/11.

Hamish de Bretton Gordon betrakter natten dronekrenkelser som et angrep:

Jeg må påpeke at Russland har angrepet faktisk NATO-territorium: Jeg går ikke inn for et NATO-angrep på Russland, men for tiltak i ukrainsk luftrom. Dette ville langt fra være en eskalering, men faktisk mindre aggressivt enn det Putin har gjort – det ville faktisk være en de-eskalering.

Det bør derfor utløse et svar fra Nato som bør innføre flyforbudssone over Ukraina.

Jeg har i flere år nå oppfordret NATO-landene til å opprette flyforbudssoner over ukrainske byer og sivile mål. Dette er fullt mulig for europeiske land, selv uten amerikansk luftstyrke – selv om vi fortsatt trenger amerikansk etterretning, som president Trump har sagt alltid vil være tilgjengelig. Storbritannia og Frankrike har vist at vi kan gjennomføre denne typen aksjoner, da vi – sammen med USA og andre – skjøt ned iranske droner og raketter på vei mot Israel.

Vestlige ledere, spesielt de i Europa, kan ikke fortsette å se gjennom fingrene med russisk aggresjon. De – vi – må innse at dette bare oppmuntrer Putin. Hans mål er å gjenopprette Sovjetunionen, og det inkluderer Polen. Hvis NATO ikke reagerer på dette angrepet, vil Putin vite at artikkel 5 er tom og at han kan ta allianselandene ett etter ett. Vi føler oss kanskje trygge på våre øyer, men vår tur vil helt sikkert komme. Det er bedre å avskrekke Russland nå med handling over Ukraina enn å stå og se på som uverdige feiginger og se våre venner og allierte falle.

Dette er en type ultimatum innad i alliansen. Flere toneangivende medier og politikere snakker på samme måte.

Solveig Gram Jensen følger opp i Berlingske med å intervjue Keir Giles, som sier at Nato må handle eller bli overkjørt:

Ifølge den britiske Ruslands-ekspert Keir Giles, som er tilknyttet tænketanken Chatham House og rådgiver NATO, står vi derfor – nu igen – nøjagtig, hvor Putin vil have os.

»Denne hændelse fortsætter mønstret, hvor Rusland tester grænserne og undersøger, hvor meget det kan gøre, før det eller de berørte lande reagerer. Det kaldes ofte for »salami-taktikken«, hvor man normaliserer en krigstilstand lidt ad gangen,« siger Giles, der tilføjer:

»Det centrale spørgsmål er, hvornår målet beslutter at anerkende processen, og Polen har klart besluttet, at tiden er inde nu«.