Klassisk eksempel på når man ikke er seg selv. Her Yan som Kjell Magne Bondevik, og Kjell Magne som Yan Friis. Eller er det omvendt? Så komplisert er virkeligheten. Foto: Privat.

Tekst: Yan Calmeyer Friis og Jepsen II

Når er vi egentlig oss selv? Det har jeg lurt på mange ganger. Jeg leser stadig om mennesker som gjør et eller annet dumt. Sånt som å kjøre i fylla, rappe noe dyrt i taxfreen på Gardermoen, plage bikkja til naboen eller rett og slett gå inn i et hus og massakrere en hel familie med flammende pistoler.

Etterpå sier han, eller advokaten hans, at han ikke var helt seg selv. Utilregnelig i gjernings­øyeblikket. Det betyr altså at man kan være både seg selv og ikke seg selv. Man er flere.

Denne andre vedkjenner vi oss sjelden. Han dukker overraskende opp når vi har det som tyngst i livet. For eksempel når et eller annet rasshøl okkuperer venstrefilen på E6 og nekter å vike, enda du bruker horn, lys og alle de styggeste banneordene du kan.

Rødt-politiker Bjørnar Moxnes tar med seg et par med solbriller. Foto: Politiet / NTB.

Jeg skal ikke benekte at jeg gjenkjenner situasjonen. Heller ikke at jeg i fantasien mange ganger har fått svinet til å stoppe, revet opp døren hans og gitt ham en smekk så neseblod og tårer rant. I en fantasi rev jeg nøklene ut av tenningen og pælmet dem opp på lasteplanet til en bil som kom susende i motsatt retning og skulle til Hammerfest.

Det slår meg overhodet ikke at den provoserende sjåføren kan være en uoppmerksom pensjonist som ikke vil noen noe vondt og som rett og slett satt og nynnet med på «Sunny Afternoon» og koste seg og var seg selv.

Lite ante han at det foregikk dramatiske personlighets­forskyvninger av groveste art rett bak ham. Om han bare hadde tittet i bakspeilet.

«Denne andre» er en asosial type med sterkt kriminell legning. Han dreper og slåss. Han plager dyr og lurer barn. Dessuten er han oppsatt med en formidabel kjønnsdrift, og griper «var ikke meg selv»-kortet påfallende ofte når han blir konfrontert med innmeldte observasjoner av ham på vei ut av boligen til en av de mindre etterspurte frøknene eller fruene eller endog krabatene i nærmiljøet tidlig i går morges.

Jeg har kjent mange sånne, særlig da jeg (og de) var meget yngre. Jeg betraktet dem alltid med skepsis når de kom med bort­forklaringene. Inntil jeg selv noe senere, gjentagne ganger befant meg i relativt uverdige omstendigheter med representanter for det motsatte kjønn som jeg aldeles ikke ville henfalt til å utføre den slags øvelser med i edru tilstand.

«Denne andre» går altså ikke av veien for å ha sex med hvem det skal være. Han er slem – ja, ofte direkte ond. Han pådrar seg kjønns­sykdommer og sprer dem videre, han knuser kvinners selvfølelse og stikker før morgengry.

Hvorfor er det så vanskelig å straffe ham?

Foto: Heiko Junge / NTB.

Når vi er oss selv, gjør vi sjelden noe galt. Det er bare i svært tilspissede situasjoner at «Denne andre» overtar styringen, og alltid i korte perioder. Får lovens lange arm fatt i typen, er fuglen allerede fløyet. Konstablene står og rister i en snill kar som er helt seg selv og full av dårlig samvittighet.

Her må man være konsekvent. Hvis det virkelig forholder seg slik at mange kriminelle og/eller slemme gjerninger blir begått av mennesker som ikke var seg selv, må det gjelde alle. Bortsett fra dem som er i den situasjon at «Denne andre» har overtatt så til de grader at de bare er seg selv når de har time hos en sosionom eller en psykolog.

Alle andre må ha lov til å påberope seg amnesti. Jeg var ikke meg selv da jeg kjørte over den gamle damen i går aftes, konstabel. Jeg var ikke meg selv da jeg dengte deg i sted, kjære kone. Jeg var ikke meg selv da jeg forsøkte å rane banken. Jeg var ikke meg selv da jeg drakk meg sanseløs og fornærmet kongehuset på det groveste. Jeg var ikke meg selv da jeg ga sjefen en springskalle. Jeg var ikke meg selv da jeg utryddet halve Kosovo. Se på meg nå, jeg er da en ganske alminnelig snill familiefar som steller med roser i hagen og bare bruker kantklipper på tirsdag!

Ja, sånn må det være: Han var ikke seg selv, stakkars mann, og da kan man da for pokker heller ikke straffe ham. Det vil jo være regelrett justismord! Den skyldige er ikke der lenger! Men det strider selvfølgelig mot all moral at folk skal slippe unna med det. Ergo må man pønske ut noe smart.

En mulighet er at det opprettes små kontrollposter rundt omkring langs veier og i butikksentre og ikke minst i nærmiljøet. Disse må blant annet være oppsatt med en elektronisk innretning med infrarøde stråler og mye annet fikst som øyeblikkelig reagerer på manifestasjonen av «Denne andre».

Hvis du tror jeg fantaserer, viser jeg til den amerikanske dokumentar­filmen «Minority Report» (2002), som nok lukker munnen på de fleste skeptikerne.

I samme øyeblikk som noen ikke er seg selv, utløses alarmen, og det spesialtrente korpset rykker ut med virvlende batonger og straffer løs på «Denne andre» før han greier å pile inn i mørket igjen. Her foreslår jeg hurtig­virkende tortur og fæle reprimander – nøye avmålt etter forbrytelsen eller slemhetens størrelse, selvfølgelig. Man kan jo ikke akkurat rive benet av en drittsekk bare fordi han hoppet til køys med og knuste hjertet til «Hvitløk-Bodil».

Bilde av Tom Cruise på filmplakaten til «Minority Report». Foto: Terje Bendiksby / NTB.

Når man blir seg selv igjen, er man altså allerede ferdig straffet, og rett­ferdig­heten er skjedd fyllest. Helt genialt. Man har vondt både her og der, kanskje fått noen uventede blåmerker også, og et sugemerke hvis en av straffe­vokterne kom i skade for å miste besinnelsen og et øyeblikk ikke var seg selv – ikke han eller hun heller. Det er en komplisert verden, og mye kan skje.

Uansett. Man kan ikke lenger vri seg unna med at man ikke var seg selv, for man ble jo knepet på fersken, mens man er «Denne andre», som kanskje har et rart navn også, jeg husker at broren min alltid skyldte på Jepsen når han ikke hadde vært seg selv. Det er i grunnen et felt som bør forskes grundig på: Hva heter den andre, hvilket navn velger han eller hun eller Rune? Mye ligger og bare venter på å bli oppdaget her.

For å avslutte: Jeg har løst det tilsynelatende uløselige «den andre-problemet». Slik og bare slik får man straffet den skyldige mens han er den andre, og da er det også for sent å syte når man er blitt seg selv igjen.

Og bare så det er klart: «Den andre» kan aldri være et virkelig menneske som man kanskje ikke kjenner engang. Det er helt greit at man skylder på «Jepsen» hvis man ble knepet i å stjele iskrem på Meny, men «Kjell Magne Bondevik» blir ikke akseptert. Med mindre det virkelig er Kjell Magne Bondevik og at han var seg selv da han forsøkte å lure i seg en «Dream Mango & Pasjonsfrukt» mellom hermetikk-reolene på CC Vest.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!