Av konservator Yan Friis, fra boken «Beatles og jeg».

«Sgt. Pepper» sørget for at vinterens forsmedeligheter trakk seg inn i skyggene. Den fine, gyldne Beatles-sommeren var over oss. Man kunne høre lyden av «Sgt. Pepper» fra åpne sommervinduer i hele Oslo – eller i hvert fall i den delen av Oslo som jeg våget meg inn i. Du følte deg ikke spesielt trygg på Grünerløkka eller Grønland i 1967, der vandret fyllikene og uteliggerne, de kunne komme med umotiverte rop mens de mønstret deg med uutgrunnelige øyne, inne i de mørkeste kneipene satt skapsprengerne og la dystre planer, folk bodde i nedslitte bygårder med utedass i trappeoppgangen, noen hadde høns og mange led av tæring, den vanligste yrkesgruppen var skraphandlere og bilmekanikere, de brukte lue med gjennomsiktig plastskygge og hadde alltid en sneip i kjeften og drakk bokkøl. Dukket Beatles opp der ville de fått bank. Men det gjorde hverken de eller jeg.

Den amerikanske utgaven kom i farver. Amerikanerne skulle alltid flotte seg. Foto: Capitol Records

«Sgt. Pepper» rulet i hvert fall rundt Karl Johan og på Majorstuen, trygge steder for en snart 15-åring som fortsatt ikke fikk lov av foreldrene til å ha langt hår. Stort sett holdt jeg meg i Bærum. Derfra kunne man iaktta verden på trygg avstand. 4. juni slo Rosenborg Lyn 2–0 på Lerkendal. Surt, men vi skulle ta grusom hevn hjemme i oktober og smadre dem først 4–0, og så 4–1 tre uker senere i cupfinalen. 5. juni brøt seksdagerskrigen ut, den fulgte jeg med stor interesse, som om det var en fotballkamp det også, og jeg holdt med the underdogs, måtte det, Israel stilte jo med proffspillere, det var juks.

NRKs TV-program på den store dagen, søndag 25. juni 1967. «Our World» («Vår verden») hadde Knut Bjørnsen som kommentator og varte helt til 22.00. Da var det Sportsrevyen og en omgang fra en fotballkamp mellom Danmark og Sverige. Én fikk holde.

Første året på realskolen hadde gått greit. Trengte knapt gjøre lekser. Det åpnet for mye fritid. Fint hvis du har noen å tilbringe den sammen med. Det hadde ikke jeg. Så hyppig som vi hadde flyttet og jeg byttet skoler, manglet jeg en opparbeidet vennekrets. Jeg begynte liksom fra scratch hver gang. Jeg så fortsatt litt til Per fra folkeskolen, men han hadde også flyttet, til Østerås, og fra Høvik og dit var det bare oppoverbakker – en tung tur på sykkel uten gir. Jeg famlet etter nye venner i den nye klassen. Så litt til Erik som hadde en LP med Buffalo Springfield. Var også en del hos Tore. Hos ham så vi The Monkees på TV, foraktet dem høylytt, de var en trussel mot The Beatles, men måtte se likevel. Egentlig likte jeg dem litt, i hvert fall Nesmith og til en viss grad Micky. En gang stekte vi strimlet bananskall og røkte det mens vi så The Monkees. Da ble vi skikkelig kvalme.

I de første junidagene etter at «Sgt. Pepper» kom ut drev The Beatles med ren studiovimsing. Fordreid av dop spilte de inn en rekke ustrukturerte og totalt ubrukelige instrumentaler. De flikket også på Georges «It’s All Too Much» og tøyset sammen det som senere skulle bli «You Know My Name (Look Up The Number)». Det var som om de hadde fått en reaksjon på de intense månedene med «Sgt. Pepper». De visste ikke hva de skulle finne på, og så ble de bare der. EMI lot dem søle bort kostbar studiotid uten å blande seg. Utrolig.

Helsides-annonse for «All You Need Is Love” i 8. Juli-utgaven av New Musical Express.

The Beatles hadde imidlertid en oppgave, avtalt tilbake i mai: De skulle representere Storbritannia i det satellittoverførte «Our World», historiens første globalt direktesendte TV-show. BBCs eneste instruksjoner til gruppen var at de skulle holde det så enkelt at alle skjønte budskapet. Sendedato: søndag 25. juni.

Utfordringen vekket som vanlig konkurransegenene i John og Paul. Og som vanlig var det John som mestret kort varsel og tidspress best, akkurat som da de trengte tittellåtene til filmene «A Hard Day’s Night» og «Help!». Han leverte «All You Need Is Love». Hva Paul kom drassende med er aldri blitt offentliggjort, men mange holder «Your Mother Should Know» som den mest sannsynlige kandidaten. Man skjønner at Paul tapte.

14. juni begynte innspillingen av låten i Olympic Studios. De konsentrerte seg om grunnkompet og trakterte instrumenter man ikke automatisk forbandt med dem, John på cembalo, George på fiolin og Paul på kontrabass. 19. juni var de tilbake hos EMI og la på sang, trommer, piano og banjo. 23. juni var det orkestrets tur. Ved sendestart 25. juni, hadde man altså et ferdigmikset komp klart, George Martin ville ikke ta sjanser, men det meste av det man hørte på TV var faktisk live: Vokalen, Pauls bass, Georges gitarsolo, Ringos trommer og hele orkesteret. Bare noen timer tidligere hadde Willy Brandt landet på Fornebu og innledet sitt første offisielle besøk i Norge som vesttysk utenriksminister.

22. juli 1967. En av de tre avisene som min mor rev i tusen biter. Det var tunge traumer å bære med seg gjennom livet.

Da det var planen å gi ut låten på single så fort som svint, foretok John noen justeringer på vokalen etter at showet var over og studio tømt for gjester. Dagen etter la Ringo på trommehvirvelen som åpner låten. Dermed var «All You Need Is Love» klar for utgivelse. Det ga ikke store odds om man tippet at det kom til å bli en hit. Maken til massiv TV-eksponering hadde aldri en plate fått. Etter «fiaskoen» med «Strawberry Fields Forever» var jeg likevel vettskremt da NMEs liste ble offentliggjort på svensk radio 12. juli. Men for en befrielse og glede da Marseillaisen feide ut av eteren og signaliserte at gruppen endelig igjen var gått direkte inn på 1. plass og i samme sekund skumpet «A Whiter Shade Of Pale» ned fra toppen og blokkert The Monkees’ «Alternate Title». Vi var verdens beste igjen.

Mange mener at «All You Need Is Love» både er litt teit og alt for enkel, ja, nesten barnslig, i forhold til hva man burde kunne forvente av The Beatles. Særlig så tett på «Strawberry Fields Forever» og «Sgt. Pepper». Jeg må innrømme at selv om jeg nøt hvert sekund da de viste seg (i sort/hvitt, selvfølgelig) på TV-skjermen under «Our World», var jeg ørlite skuffet. Mest over gitarsoloen til George. Det var knapt en solo, bare en enkel gjentagelse av de få tonene som utgjorde det enkle «love, love, love»-koret. Til gjengjeld var jeg som forhekset av John, han så cool ut på den søvnige måten og tygget tyggegummi mens han sang og presset den ene hånden mot øreklokken, under den lange avslutningen brøt han ut i «She Loves You». Alle menneskene som satt på gulvet og blomstene og plakatene og ballongene skapte festatmosfære. Det var herlige minutter. Selv i sort/hvitt. Man var ikke bortskjemt med å se favorittene sine på TV i 60-årene.

Alternativ eksponering tatt under fotograferingen til Sgt. Pepper-coveret. Gitt pressen i forbindelse med andre del i «Anthology»-serien i 1996. (Foto: Apple Corps)

Tross sin enkelhet ble jeg betatt av «All You Need Is Love». Det skjer noe magisk når John tar fatt på de dovne verselinjene og lar seg flyte av sted på det overveldende vennlige kompet (strykerne får alt til å sitre) og de svale sangharmoniene som utgjorde introen og som blir med videre gjennom versene, det vasker som solglitrende bølger over sand. Refrenget med sitt blåserkor à la Glen Miller er kanskje ikke deres sterkeste, men det passer inn, og det avløses av strykerne som sager seg oppover og rydder plass for neste vers så man kjenner det kile i maven. Versene er sangens hemmelighet. De lyder så vakkert.

Tittelen, sangens budskap, fremsto som moteriktig, midt i ”The Summer of Love”. Det luktet bestillingsverk. Den optimale kommersialisering av hippiefilosofien som gjennomsyret deler av ungdomskulturen i Vesten og musikken som den bekjente seg til. «Sgt. Pepper» hadde også sin sentrale plass her, ganske ufortjent da «Sgt. Pepper» var et mørkt verk, man oppdaget det bare ikke fordi musikken gikk i så gilde klær. Det er ingen ting i det Lennon skapte i 1967 som tilsier at han var med på hippieturen. Så hvorfor «All You Need Is Love»?

Jeg mener «All You Need Is Love» er en infam fleip fra Lennons side, tvetydighet dynket i form.

Da man hørte sangen den gang, opplevde man dens umiddelbare kvaliteter, den er strålende enkel, vuggende som en barnesang, vakker som en lotusblomst, og Lennon synger ordene med døsig, dopet stemme som kamuflerer budskapet og smyger lytteren inn i det oppløftende, tidsriktige refrenget. Først etterpå, når det hele er over og du begynner å lure på hva han egentlig har sagt, kan du få mistanke om at han har ført deg bak lyset.

Hva sier han egentlig i versene?

Bursdag 13. august 1967, og jeg fyller 15. Endelig var platen min. Jeg fikk en med Traffic også. Jeg er flankert av brødre, Mikkel nærmest og en brutal Jakob i bakgrunnen. (Foto: Sigrid Tholander)

Du kan ikke gjøre noe som det er umulig å gjøre. Du kan ikke synge noe som det er umulig å synge. Du kan ikke gjøre noe fra eller til, men du kan lære deg spillereglene. Du kan ikke skape noe som ikke kan skapes. Du kan ikke frelse noen som ikke kan frelses. Du kan ikke gjøre noe som helst, men du kan bruke tiden til å lære deg selv å kjenne. Du kan ikke ha kunnskap om noe som ikke allerede er kjent. Du kan ikke se noe som ikke allerede er blitt vist. Du kan ikke være noe annet sted enn der det er meningen at du skal være.

Etter den tiraden virker ikke akkurat «all you need is love» som en seriøst ment oppsummering av meningen med livet. Her stikker satirikeren Lennon hornene frem. Han peker også nese av alle de selvbestaltede guruene som var begynt å dukke opp. De leverer ikke livsvisdom, de spiller et spill. Teksten er betydelig mer komplisert enn den gir seg ut for å være. Refrengets «all you need is love» er ikke Lennons svar på noe som helst, det er Lennons herming av klisjeene til dem ham ironiserer over. Sydd inn i denne gåtefulle teksten anes også Lennons forsvarstale for det neddopede, selvsentrerte livet han selv levde i 1967, hans ode til uvirksomhet og dovenskap. Hvorfor anstrenge seg når alt likevel er gjort og din plass i veven er skjebnebestemt.

Da han vendte tilbake til verden et år senere, var det med flammende seksløpere, ruset på en cocktail av heroin og de forvirrede avantgarde-ideene til en japansk groupie med forretningstalent. Eller for å sitere Lennons svirebror Harry Nilsson: «Alt er det motsatte av hva det er.»

Et argument for denne tolkningen av «All You Need Is Love» finner man allerede om man snur platen, for her harselerer John med «the beautiful people». «Baby, You’re A Rich Man» er ikke The Beatles fra øverste hylle, ikke på noen måte. Det er en sammenklasket låt innspilt 11. mai 1967 for tegnefilmen «Yellow Submarine». Gruppen hadde ingen planer om å levere sine beste saker til det prosjektet.

Sjokkselger til bruk i plateforretningene da “All You Need Is Love» feiret 20 år sommeren 1987. (Apple Corps)

«Baby, You’re A Rich Man» var egentlig to låter, eller snarere skisser til låter, som ble tråklet sammen til en. John sto for versene, Paul for refrenget. De hadde gjort stor suksess med trikset i «A Day In The Life», så hvorfor ikke igjen? Problemet er at de to bitene er så beslektet at det samme rytmesporet går uhindret både under versene og refrengene. Det skaper en monoton reise etter hvert. Riktignok har de jobbet dyktig med arrangementet, versene pulserer og husker på seg gjennom en snodig kombinasjon av flappende rytmemarkering fra elgitar og bass, to pianoer som hamrer låten opp i vertikalen hver gang den snapper etter luft – og stadige bidrag fra Lennons klaviolin (et minikeyboard kjent bl.a. fra Tornados’ «Telstar») som legger inn ornamenteringer med indisk smak. Refrengene leverer ikke hva groovet i versene legger opp til, og man blir ikke akkurat revet med a strofer som «you keep all your money in a big brown bag inside a zoo, what a thing to do» heller. Det er mulig Mick Jagger deltar i koret. Det er neppe hans stolteste øyeblikk.

Min summer of love var en lidelse. I hvert fall ferien, min siste med familien. Vi dro til Lillesand og leide et stort rom i et pensjonat. Hytten de først hadde leid viste seg å mangle do og ligge midt inne i et villniss av mannshøyt siv og store stener. Strandlinjen var en illusjon, nærmeste badestrand lå ti minutters gange unna, mellom to hus hvor det bodde fiskere som forlangte stillhet og søvn hele dagen. Så vi havnet på pensjonat midt i Lillesand. Der var det ingen ting å finne på, og man måtte gjøre det stille. Sørlendingene var meget opptatt av stillhet i 1967. De satt på kjøkkenet og holdt øye med oss i de små sladrespeilene sine. Transistorradioen var min eneste venn.

Da vi kom hjem, småsprang jeg ned til Narvesen og hentet mine New Musical Express som kioskmannen hadde lagt av. Jeg hadde spart de fem kronene bestemor og bestefar ga meg i lommepenger til dette. På hjemveien kom mor og far kjørende. Nå var jeg i trøbbel. “Hvor har du fått penger til de avisene fra?” De inndro avisene. Hvorfor? Fordi jeg hadde fått fem kroner i lommepenger og mine yngre brødre bare tre. Det var en form anvendt rettferdighetssans som jeg fant det vanskelig å svelge. Da jeg kom hjem lå avisene i søppelbøtten, revet i ørsmå biter.

Jeg måtte vente over en måned før jeg fikk singlen. Sånn går det når man har lite penger og ikke bursdag før 13. august. «All You Need Is Love» var for øvrig den siste Beatles-singlen som debuterte på 1. plass i England.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!