Øystein Steiro Sr. 
«I krig er sannheten det første offeret», (Aischylos, 526–456 f.Kr.).
Sven G. Holtsmark er professor i historie ved Institutt for forsvarsstudier (IFS). Glenn Diesen er professor i økonomi, historie og samfunnsvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Diesen er blitt sterkt kritisert for å bringe historisk kontekst inn i debatten vedrørende bakgrunnen for krigen i Ukraina. Holtsmark hevder at Diesen målbærer argumenter som støtter russiske myndigheter og at han er en brikke i russisk krigspropaganda.
Diesen har også kritisert vestlige medier for å være ensidig pro-Israel i dekningen av krigen i Gaza, og at Israel begår folkemord. Han nevner ikke at Hamas driver terrorkrigføring med gisseltaking og ved å bruke sivilbefolkningen som skjold.
Dét er Holtsmark og hovedstrømsmedia mindre opptatt av. Når det gjelder krigen i Gaza og den ensidige fordømmelsen av Israel, er åpenbart synspunktene sammenfallende. At Diesen også nettopp har besøkt Iran og bl.a. romfartsparken i Teheran og iranske kjernefysiske anlegg, synes heller ikke å fange interessen.
Det er spesielt, men vi skal la det ligge her. I ‘Påstander uten kilder. Professor Diesens metode’, går Holtsmark i strupen på Glenn Diesen pga. Diesens kontekstualisering av krigen i Ukraina.
Holtsmarks bestrebelser på å undergrave Diesens motiver og troverdighet, er kanskje det mest interessante. Dette først og fremst fordi det Diesen bringer inn i debatten, er velkjente vurderinger og analyser ikke bare i Kreml, men også i Washington og i informerte utenrikspolitiske miljøer i store deler av verden utenfor Europa.
Holtsmarks vendetta mot Diesens syn på krigen i Ukraina er interessant fordi den illustrerer hvor vanskelig det er å utfordre det offisielle narrativet når krigen herjer, hvor vanskelig det er å forstå våre motparter så vel som oss selv, og derfor hvor vanskelig det er å finne veien mot en fredelig løsning.
Og når det gjelder Gaza, kunne en legge til, hvor lett det er ukritsk å akseptere synspunkt som faller sammen med ens egne.
Holtsmark sår innledningsvis tvil om Diesens motivasjon ved å trekke frem at hans påstander «faller sammen med informasjons- og propagandastrømmen fra Kreml» og ved at han «har et langt sterkere nærvær i russiske regimetro medier enn i uavhengig norske».
Holtsmark sier her mer eller mindre rett ut at han mener at Diesen må være en russisk påvirkningsagent. Det er ganske sterk kost. Slikt skal kunne belegges med håndfaste bevis. Dét har Holtsmark ikke!
Dernest blottlegger Holtsmark en uvanlig naiv holdning til medienes rolle når det gjelder krigen i Ukraina. Å beskrive russiske medier som «regimetro», er sikkert dekkende, men å karakterisere norske medier som «uavhengige» når det gjelder krigen i Ukraina, er det trolig få seriøse medievitere som vil gå god for.
Holtsmark påstår videre «at Diesens virksomhet bryter med det grunnleggende forskningsetiske kravet om redelighet og sannhetssøken som grunnplanken i forskerrollen.» Her er det Holtsmark som ikke er redelig, og som ikke makter å skille mellom rollen som forsker og ytringsfriheten en forsker har som privatperson.
Dette ble påpekt av ledelsen ved Universitetet i Sørøst-Norge med prisverdig klarhet i Aftenposten 27.5. De skriver bl.a. at «Et levende demokrati må ha rom for ubehagelige spørsmål og kontroversielle og tilsynelatende smakløse synspunkter. Det er vårt ansvar å beskytte dette rommet. Ikke bare for forskernes skyld, men for hele samfunnets utvikling.»
En meget klok korreks fra ledelsen ved Universitetet i Sørøst-Norge til professor Holtsmark og Institutt for forsvarsstudier!
Holtsmark fremstiller Diesens påstand om at Vesten bidro til å fremprovosere Russlands invasjon av Ukraina i et forenklet lys. Diesen sier ikke noe sted at Vesten var den eneste årsaken til invasjonen. Han sier at Vesten bidro til den. Dét er en vesentlig forskjell!
Diesen går i rette med det vestlige narrativet om at invasjonen var helt uprovosert. Det var den åpenbart ikke! Diesen mener at dette narrativet er falskt og at det forhindrer mulighetene til å finne en diplomatisk løsning. Det er det ikke vanskelig å gi Diesen rett i.
Saken har som alltid minst to sider. Bakgrunnen for og årsakene til Russlands invasjon av Ukraina er kompliserte og sammensatte, og rasjonalet for invasjonen fortoner seg forskjellig, avhengig av hvilken side av gjerdet de betraktes fra.
Det er ikke snakk om svart eller hvitt eller noen absolutt sannhet mht. hva som er den entydige og eneste korrekte fremstillingen. Desto viktigere er det å få fram relevant kontekst og kontradiksjon til ensidige narrativ, slik at det ikke blokkeres for diplomatiske kompromiss og partene forblir i skyttergravene.
(Det samme gjelder selvsagt også dekningen av krigen i Gaza og den ensidige demoniseringen av Israel, men her ser som sagt verken Holtsmark eller Diesen noe problem. Her er de åpenbart enige.)
Den raske ekspansjonen av NATO mot øst og inn i tidligere sovjetisk interessesfære har vært en torn i siden for Russland helt tilbake til 1990-tallet. Russerne har satt en rød strek ved Ukraina. Det er velkjent. Sikkerhetspolitisk, geopolitisk og når det gjelder kjernevåpenbalansen, burde det ikke være vanskelig å forstå hvorfor.
Parallellen til Cuba-krisen i 1962 er iøynefallende. USA utplasserte mellomdistanseraketter i Tyrkia og Italia, men ville ikke tillate russerne å bygge rakettsiloer på Cuba. USA vil aldri tillate f.eks. at Kina etablerer baser i Panama eller Mexico. Monroe-doktrinen forklarer hvorfor.
De sikkerhetspolitiske driverne bak Cuba-krisen og krigen i Ukraina er de samme. Dette er viktig kontekst som ikke bør underslås når det gjelder å forstå hva krigen i Ukraina dreier seg om.
Det burde ikke være vanskelig å forstå at atommakten Russland, på samme måte som atommakten USA, har legitime sikkerhetsinteresser.
Det unnskylder på ingen måte Russlands folkerettsstridige invasjon av Ukraina. Men hvis ikke Holtsmark erkjenner at dette er viktig historisk kontekst for å forstå bakgrunnen for invasjonen, bør han finne seg noe annet å gjøre enn å være professor i historie ved Institutt for forsvarsstudier.
I skrivende stund kan vi lese på Glenn Diesens Facebook-side at han nå trekker seg fra førsteplassen i Akershus for det nye partiet Fred og Rettferdighet. Han begrunner det med «de store sosiale kostnadene som den politiske krigsmotstanden i Norge medfører», og at «konsensus ikke er et resultat av åpen debatt, men av hets, sensur, kansellering og en voksende fryktkultur.»
Det er ille. Det er ille for Diesen. For familien hans. For ytringsfriheten. Og for det norske demokratiet!
Jeg deler flere av Diesens vurderinger når det gjelder krigen i Ukraina. Jeg deler ikke hans fremstilling av krigen på Gaza-stripen. Men jeg deler hans beskrivelse av debattklimaet i Norge fult ut!
Det narrativstyrte kommentariatet som ikke tåler debatt, kontekst og kontradiksjon, løper så til de grader i flokk i det samme ekkokameret, og ekskluderer alle som ikke løper i takt i den samme retningen.
Diesen er åpenbart en sammensatt person. Han får pepper når han løper mot det offisielle narrativet sammen med russerne, men ikke når han løper sammen med Hamas, for da løper han sammen med flokken.
Verden er blitt et komplisert sted. Alt var mye enklere under den kalde krigen, da fi var fi og hadde rødt armbind, og amerikanerne var på vårt lag og hadde blått, sånn som oss.
Vaktmester
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.
