I den euforien som oppsto etter Sovjetunionens fall og kommunismens endelikt i 1991, gjorde Vestens statsledere seg skyld i flere store strategiske feil. Det betaler vi prisen for nå.

De trodde Russland var på vei mot stabilt demokrati. Det var Russland ikke. Russland har utviklet seg i totalitær retning og har rustet opp med stigende råvarepriser siden 2002.

Kissinger, USA og resten av Vesten trodde at Kina var på vei mot markedskapitalisme og frihandel da landet ble tatt opp i WTO i 2001. Det var Kina ikke. Kina er forblitt totalitært og har utviklet en kynisk statlig styrt rovkapitalisme.

Europas ledere trodde innvandring fra sør ville bidra til fargerikt fellesskap, velstand og vekst i Nord. Det gjorde det ikke. Det utarmer velferdsstaten og har ført til sterkt splittede samfunn både i Europa og USA.

Terrorangrepet på World Trade Center i 2001 dannet foranledningen for en serie feilslåtte amerikansk-ledede kriger i Midtøsten. Det har kostet dyrt. Alle har endt med tap. Og de har destabilisert en hel region.

Som om ikke dét er nok, har globaliserings- og klimapolitikken økt Vestens avhengighet av Russland og Kina. Det har svekket EU sikkerhetspolitisk og USAs stilling geopolitisk.

Lik det eller ei: Jeg skulle gjerne sett Trump fremstå som en statsmann i en mer tradisjonell form, men det er dette, samt det voksende underskuddet og diskriminerende handelspolitikk, USA nå tar et oppgjør med. Det er på høy tid.

De krisene Vesten er i nå, er i stor grad selvpåførte. De er resultat av en grovt feilslått politikk som er blitt drevet frem av tidligere amerikanske presidenter fra Bill Clinton på 1990-tallet til Barack Obama og Joe Biden.

Det er en politikk som er blitt støttet av europeiske statsledere, inklusive våre egne, fra Gro Harlem Brundtland via Erna Solberg og frem til Jonas Gahr Støre.

Vesten er i en krise som USA har ledet oss inn i, men som USA omsider nå prøver å komme seg ut av. I stedet for å bli fornærmet, burde vi lytte til hva visepresident J.D. Vance sa under sikkerhetskonferansen i München.

Det er et paradigmeskifte i internasjonal politikk som finner sted. Det er en rivalisering mellom Dragen, Bjørnen og Ørnen som finner sted. EU-gåsa vegrer seg, men har egentlig ikke noe annet valg enn å følge Ørnen.

Det samme gjelder Musa Norge, og ikke bare fordi det er riktig, men fordi Ørnen er den eneste allierte som Norge både har sammenfallende sikkerhetspolitiske og energipolitiske interesser med og som i tillegg har militær kapasitet.

For EU spriker i alle retninger og viser klare tegn til å gå i oppløsning. Og samme EU viser, med sin stadig sterkere sentraliserte styring, totalitære trekk. EU har dessuten rustet ned, er uten militære maktmidler og er sterkt svekket industrielt. Uten USA ligger Norge i dag helt åpent.

Selv gjorde vi samme feil ved årtusenskiftet da naive norske forsvarspolitikere, svake sikkerhetspolitiske fagmiljøer og servile militærfaglige rådgivere avviklet 85 % av Forsvaret ved å gjennomføre Forsvarsreform 2000.

De sikkerhetspolitiske forutsetningene som ble lagt til grunn for Forsvarsreformen – at Russland var på vei mot stabilt demokrati, at Norge ikke lenger var strategisk viktig, at solidariteten i NATO var absolutt og at krig i Europa ikke lenger var å anse som en mulighet – var alle feil.

Det er blitt advart mot dette i over 20 år, men advarslene er blitt systematisk neglisjert inntil krigen kom tilbake til Europa da Russland gikk inn i Ukraina 24. februar 2022.

Det var også en grov feil å gjøre det lille som var igjen av landmakten om til et lite, mobilt ekspedisjonskorps for å delta i de mange amerikanskledede krigene i Midtøsten. Påskuddet var å bidra til å spre demokrati og menneskerettigheter, samt «kjøpe» oss solidaritet og sikkerhetsgarantier fra USA. Ingen ting av dette er det blitt noe av.

Det førte verken til mer demokrati eller til menneskerettigheter i de landene som ble bombet sønder og sammen. Snarere tvert imot. Det førte til ufattelige menneskelige lidelser, materielle ødeleggelser og økt internasjonal terrorisme. Det bidro hverken til økt solidaritet i NATO eller varige sikkerhetsgarantier fra USA. Og det svekket vår egen forsvarsevne ytterligere.

Krigen raser nå i Europa på tredje året. Faren for at den kan eskalere til en tredje verdenskrig, og for at kjernevåpen kan bli tatt i bruk, har vært overhengende lenge.

Samtidig har flertallet av de europeiske NATO-landene de siste 10 årene vegret seg for å dekke sin andel av forsvarsutgiftene i NATO. Dette er i strid med artikkel 3 i NATO-traktaten. Trump har hatt helt rett i sin kritikk av de europeiske NATO-landene.

Det vil ta minst 12–15 år å bygge opp vårt eget forsvar igjen. Vår viktigste allierte, amerikanerne, har sagt at de ikke vil forsvare oss dersom vi ikke vil forsvare oss selv. Og vi er for alle praktiske formål i krig med en stormaktsnabo som vi deler grense med. Det er så absurd og ansvarsløst av våre politiske og militære ledere som det går an. De burde blitt stilt til ansvar for styringssvikt og tjenesteforsømmelse.

Norge bør støtte Trump-administrasjonen og USAs bestrebelser for å få til fred i Ukraina, i stedet for å fortsette å kaste bensin på bålet i en krig det lenge har vært klart at Ukraina aldri kan vinne.

USA og EU gjorde en stor feil på 1990-tallet, da NATO ekspanderte uhemmet mot øst og inn i tidligere sovjetisk interessesfære, i stedet for å innlemme Russland i en felles europeisk sikkerhetsarkitektur, slik Clinton-administrasjonen hadde lovet Jeltsin.

Så snart krigen i Ukraina er over, bør Norge bidra til en normalisering i forholdet mellom Russland og USA, i håp om å trekke Russland tilbake mot Europa og bort fra alliansen med Kina, Nord-Korea og Iran. Vi ligger utsatt til. Det er ikke i norsk interesse at verden på nytt blir delt i to.

Om den russiske bjørnen umiddelbart kan virke mer truende, er den kinesiske dragen på sikt farligere. Norge motsatte seg ikke å inkludere Kina i WTO i 2001. Det var ikke så lett å forutse den gang hvordan dét skulle gå. Men også dét viste seg å være en feilvurdering.

Den som hadde skjønt at ledelsen i Det kinesiske kommunistiske parti fortsatt støtter seg til de langsiktige og tålmodige strategiene til den kinesiske militærstrategen Sun Tzu og har revisjonistiske ambisjoner om å gjenopprette Midtens rike, ville trolig betakket seg.

For Kina har siden systematisk brutt alle frihandelsreglene som det er mulig å bryte i WTO: statsstøtteregelverket neglisjeres fullstendig, kineserne stjeler, kopierer og bryter rutinemessig reglene om intellektuell eiendomsrett, de infiltrerer universitet og forskningsinstitusjoner for å skaffe seg tilgang til vestlig teknologi og knowhow, og de driver regelrett industrispionasje i stort omfang.

Kina er i dag blant Norges fem største handelspartnere og står for den nest største importen til Norge. Vi handler mer med Kina enn med USA. Ved utgangen av 2024 hadde Statens Pensjonsfond Utland 340 milliarder kroner investert i over 600 selskaper i Kina.

Kina satte Norge i fryseboksen som følge av fredspristildelingen til Liu Xiaobo i 2010. I 2015 var eksporten av norsk laks til Kina nede i 96 kg! Solberg-regjeringen la seg paddeflate ved å avvise Dalai Lama i 2014 og ved å bekrefte sin tilslutning til «Ett Kina-prinsippet» (m.a.o. at Taiwan tilhører Kina) i 2016. I 2024 eksporterte Norge for 9,4 milliarder kroner i sjømat til Kina. Det er slik Kina opererer.

Kina bruker foreløpig helst softpower og sin egen økonomiske og politiske tyngdekraft for å tvinge sin vilje igjennom. Samtidig bygges militærmakten opp med rekordfart. Kina har i dag verdens største marine og bygger årlig flere krigsskip enn USA har bygd til sammen etter andre verdenskrig. Det er åpenbart at den er tiltenkt en fremtidig rolle i kinesisk maktprojeksjon globalt.

Kina er sterkt, men skjult og fordekt, til stede i Norge. De bygger broer og veier og kritisk infrastruktur. De er blitt en betydelig eiendomsbesitter i flere norske byer. De driver cyber-krigføring, spionerer og suger kritisk informasjon ut av norske universitet og høyskoler. Og de investerer i strategisk viktig norsk industri.

Kineserne tenker like langsiktig og møysommelig som Sun Tzu gjorde for 2700 år siden, da han vektla de mange små, gradvise og umerkelige tiltak som på sikt kan gi innflytelse og overvinne selv den mektigste motpart. Sammen med den økende økonomiske og handelsmessige avhengigheten av Kina, vil et totalitært Kina kunne legge stadig større begrensninger på vår egen utenrikspolitiske handlefrihet.

Det er blitt advart mot dette også. Lite eller ingenting er imidlertid gjort fra norsk side for å demme opp for det avhengighetsforholdet som har fått utvikle seg. Om USA nå betrakter Kina som den største trusselen, er den ikke noe mindre for Norge. Snarere tvert imot.

Regjeringen bør derfor sette langsiktige sikkerhetsinteresser foran kortsiktige handelsinteresser. Den bør støtte aktivt opp om Trump-administrasjonens initiativ for å demme opp mot Kina, i stedet for å følge EU, som ikke klarer å enes om en felles Kina-politikk. De fleste landene gjør som Danmark og lar «flagget følge flesket», eller som Norge, hvor flagget følger laksen.

Det samme gjelder i innvandringspolitikken. EU har i flere tiår holdt grensene åpne for innvandring fra Midtøsten, Afrika og Asia, på samme måte som Demokratene i USA åpnet slusene for den illegale innvandringen fra Sør-Amerika og andre land over grensen til Mexico.

Det har lagt et enormt press på statens finanser og har bidratt til økt kriminalitet, utenforskap og økt polarisering i både USA og Europa. EU er åpenbart ikke interessert i å stoppe innvandringen, selv om det hovedsakelig er økonomiske velferdsinnvandrere og ikke legitime asylanter som kommer fra Sør.

Det koster skattebetalerne enorme beløp. For Norges vedkommende antakelig 400–500 milliarder kroner årlig. Norge burde følge USAs eksempel, stoppe innvandringsstrømmen umiddelbart og repatriere så mange som mulig iht. det som er intensjonene i FN-charteret. Men Erna og Jonas er fortsatt på en helt annen planet.

Uansvarlige amerikanske og europeiske statsledere, godt støttet av norske regjeringer ledet av styringspartiene Arbeiderpartiet og Høyre, har dessuten ført en globaliseringspolitikk som innebærer at en betydelig del av industribasen er overført til Kina og andre lavkostland. Det har også bidratt til å svekke vestlig sikkerhet.

6–7 millioner industriarbeidsplasser er tapt i USA, og 2–2,5 millioner i Tyskland i perioden fra 1990 til 2024, og kanskje like mange til i tilknyttede næringer. Det har lagt tusenvis av lokalsamfunn i ruiner, med de sosiale problemene og samfunnskostnadene det innebærer. I tillegg har det skapt et stort sikkerhetsproblem.

Uten industri har vi ingen evne til krigføring. Uten jern – ingen kanoner. USA og EUs samlede produksjon av artillerigranater er knapt nok til tre måneders krigføring i Ukraina. Uten tilgang til energi blir det ingen fremdrift. Uten strategiske råvarer – ingen avansert militærteknologi og ingen kampkraft.

Krigen i Ukraina har til fulle blottlagt globaliseringspolitikkens sikkerhetspolitiske og geopolitiske kostnader. Det kan ikke USA lenger sitte stille og se på. Ørnen er i ferd med å bli ribbet for fjær.

EU gjorde seg avhengig av russisk gass. Avhengigheten ble ytterligere forsterket ved avviklingen av kjernekraften som en følge av tvilsom klimapolitikk. På samme måte har USA gjort seg avhengig av import av en rekke kritiske råvarer, både anriket uranium fra Russland og sjeldne jordarter og sjeldne mineraler fra Kina.

Selv risikerer vi både matmagel og medisinmangel i tilfelle krise eller krig. I EØS-forhandlingene tvang EU Norge til å avvikle både Statens kornforretning og Norsk Medisinaldepot tidlig på 1990-tallet. Resultatet er at vi ikke lenger har tilstrekkelige kornlagre eller tilstrekkelige lagre av medisiner, vaksiner og medisinsk utstyr, noe vi fikk erfare dyrt under covid-pandemien.

Frihandel er bra. Det øker alles velferd. Men frihandel med venner som iverksetter handels- eller konkurransevridende tiltak, er økonomisk skadelig. Frihandel med totalitære regimer er sikkerhetspolitisk farlig. Det har Trump-administrasjonen erkjent. Det burde ikke overraske noen at USA omsider viser vilje til å gjøre noe med det.

Men det viktigste for et lite og utsatt land som Norge, er å unngå å bli gjort til objekt for stormaktenes interesser. Handel og internasjonalt samkvem er viktig for velstandsutviklingen. Men uten sikkerhet – ingen velstand. Handel og velstand må ikke komme på bekostning av sikkerhet. Fisken må følge flagget, og ikke omvendt!

Det innebærer at globaliseringspolitikken må reverseres. Vi må holde oss med en adekvat militærmakt. Vi må sørge for tilstrekkelig selvforsyningsgrad samt bygge opp en differensiert industristruktur, slik at vi har flere bein å stå på og utholdenhet i tilfellet en krise.

Den kollektive hybris blant Vestens ledere etter Sovjetunionens kollaps og Murens fall har styrket våre potensielle fiender og gjort våre allierte venner sårbare. Norges geopolitiske beliggenhet og våre naturressurser gjør oss selv ekstra utsatte. Norge ligger fortsatt som en buffer mellom Bjørnen og Ørnen, slik vi gjorde under hele Den kalde krigen.

Det er kanskje prematurt å ta opp nå mens krigen fortsatt raser i Ukraina, men det er viktig å være klar over at Musa Norge også har felles interesser med vår nære nabo i øst, som vi deler grense og forvalter store fiskeressurser sammen med, så vel som med vår viktige, men fjerne allierte i vest.

Sikkerhetspolitisk har vi søkt tilflukt under den amerikanske ørnens vinger. Sammen med den kan vi avskrekke den russiske bjørnen. Samtidig er vi lite tjent med eventuelt å bli brukt og gjort til slagmark i en stedfortrederkrig mellom de to på norsk jord, som i Ukraina. Derav de selvpålagte norske sikkerhetspolitiske restriksjonene som effektivt bidro til å redusere spenningsnivået i vårt eget nærområde under Den kalde krigen.

Russland foretrekker trolig også heller et sterkt defensivt norsk forsvar fremfor fremskutte amerikanske baser og styrker på deres egen dørterskel i Norge. Lavspenning generelt, og i eget nærområde især, er åpenbart i Musas interesse.

Alle tre land har klart sammenfallende interesser som viktige gass- og oljeprodusenter. Både USA, Russland og Norge er interessert i å holde gass- og oljeprisen på et stabilt høyt nivå. EU, som er avhengig av å importere alle sine råvarer bortsett fra kull, ønsker derimot lavest mulig gasspris på samme måte som de ønsker billigst mulig strøm og å kare til seg mest mulig av norske fiskekvoter.

Alle tre – både Bjørnen, Ørnen og Musa – er stormakter i polhavsdiplomatiet sammen med Canada og Danmark/Grønland. Vi har sammenfallende interesser når det gjelder utvinning og forvaltning av de store mineralforekomstene i Arktis. Her har vi åpenbart konkurrerende interesser i forhold til Kina, men også til EU. Begge ønsker fritt leide og tilgang til ressursene i Arktis.

I polhavsdiplomatiet må vi ha en trofast amerikansk ørn å støtte oss til, og et godt arbeidsforhold til den russiske bjørn. Hvis ikke kommer EU-gåsa til å spise opp alle rosinene våre.

Vi må holde oss inne med begge to. Vi må holde Ørnen nær, men ikke for nær. Vi må holde Bjørnen på avstand, men ikke for langt unna. Dermed kan vi forsyne EU med de råvarene de desperat trenger, men på våre egne – og ikke på EUs – premisser.

Om og når den tid kommer, bør vi derfor ønske en tilnærming mellom USA og Russland velkommen. En normalisering i forholdet mellom USA og Russland er i begge lands, og ikke minst: i Norges interesse.

Norge kunne til og med spilt en sentral meglerrolle i polhavsdiplomatiet mellom de store kyststatene i Arktis, både når det gjelder ressursforvaltning, demilitarisering og samordning av de arktiske kyststatenes produsentinteresser.

Heller dét enn den mislykkede rollen Norge har spilt i Midtøsten-forhandlingene, hvor vi egentlig ikke har noe å gjøre, og hvor vi ikke har hatt annet å tilføre enn å kaste penger på partene. Det har vært dyrt og totalt mislykket, og har ikke ført til hverken avspenning eller fred.

I polhavsdiplomatiet har vi både egeninteresser å ivareta og kompetanse å tilføre. Vi er lokalisert midt mellom de to største aktørene. Vi har stolte tradisjoner i Arktis, og vi kan havretten og Polhavet bedre enn de fleste. Om norsk diplomati skulle ha sin internasjonale berettigelse, måtte det være i Arktis heller enn i Midtøsten og i det globale sør. Det er på tide at norsk utenrikspolitikk kommer hjem.

Hvis Musa skal få et godt liv, bør den lese Sun Tzu og tenke langsiktig. Men den bør passe seg for Dragen. Den bør holde den grådige Gåsa på armlengdes avstand. Og den bør fortsatt søke ly under Ørnens beskyttende vinger, samtidig som den sørger for et best mulig naboforhold til Bjørnen.

Øystein Steiro Sr. er Vaktmester og Norgesdemokratenes førstekandidat til stortingsvalget i Akershus og Vest-Agder.

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!