Et stort og grønt industriprosjekt du aldri har hørt om, er Vow Green Metals. Deres forretningsidé er å skape drivstoff for metallproduksjon som i dag bruker store mengder kull, og derfor slipper ut store mengder harmløs plantenæring i form av CO₂. I den grønne fantasifremtiden skal alt metall som produseres i verden, gjøres uten CO₂-utslipp, og derfor må noen produsere kunstig kull som ikke gir «klimautslipp». Og den løsningen heter «biokull», også kjent som «biocarbon».

Vow Green Metals skal altså ikke lage grønt metall. De skal lage kostbart «grønt kull» som ingen trenger, gjennom enorm energibruk som går ut på å utsette biomasserester for pyrolyse – altså brenne det uten tilgang på oksygen, slik produksjon av koks også foregår. Som alltid med grønn industri bestilt av politikerne, lanserer selskapet naturligvis «store visjoner og hårete mål» på løpende bånd. De følger også regelen for andre grønne industrieventyr ved å gå dundrende underskudd:

Som de fleste grønne industrieventyr overlever Vow Green Metals på «risikoavlastning» gjennom investorer og subsidier fra skattebetalerne. Hvorfor man trenger slik «risikoavlastning» når grønn industri er den nye oljen og derfor risikofritt, er et ingen som vil stille kritiske spørsmål om – og at ingen stiller spørsmål, er bra for business. Det som ikke er så bra for business, er at selskapet nå er i pengenød.

Tomt for cash i mai

Nylig sendte Vow Green Metals ut en børsmelding om at selskapet bare har penger til driften ut april. De har sikret en lånefasilitet på 5 millioner kroner med SpareBank 1 Sør-Norge frem til 2. juni i år. Skal driften videreføres etter april, er selskapet avhengig av ytterligere finansiering. Vow Green Metals anslår at kontantbehovet ligger rundt 5 millioner kroner i måneden med dagens forretningsplan. Den planen er ikke småtterier, bare se hva de selv sier på sine nettsider:

– Vi akselererer overgangen fra fossile til fornybare materialer, og produserer biokarbon for metallurgisk industri og karbonnøytrale produkter for industrielle applikasjoner og ren energi. Vow Green Metals har potensial til å realisere prosjekter med en samlet produksjonskapasitet på 200.000 tonn innen 2028, og overstige 500.000 tonn innen 2030.

Vow Green Metals er i gang med å bygge en tidlig produksjonslinje på Hønefoss som skal produsere 2500 tonn biokull per år, og som skal oppskaleres til stor skala på 20.000 tonn årlig etter hvert. I tillegg er planen å lage en fabrikk for 30.000 tonn årlig på Viken Park. De har også signalisert et stort produksjonsanlegg på Eiktyr industripark, som også skal produsere 30.000 tonn biokull årlig.

Slike store visjoner og stadig nye gigantplaner er også en blåkopi av andre grønne industriprosjekter – batterifabrikkene ikke minst. Det er viktig for å opprettholde inntrykket av suksess. Hvem som faktisk vil kjøpe disse kostbare produktene, er mer i det blå.

Et marked som skal bli kjempestort – i den grønne fremtiden

Vow Green Metals har signert en treårig biokarbonleveringsavtale med Outokumpu Oyj. Dette er en gruppe internasjonale selskaper med 10.600 ansatte i mer enn 30 land med hovedkontor plassert i Helsingfors, og selskapet er den største produsenten av rustfritt stål i Europa og den nest største produsenten i Amerika.

Selvfølgelig kan man produsere «utslippsfritt» grønt stål gjennom å bruke biokull – hvis man er villig til å se bort fra at råvarene er minet ut med maskiner som går på diesel, og transport av kullet over landegrenser sannsynligvis foregår gjennom kullkraft eller diesel – skal jeg tippe? Problemet er at dette grønne stålet (som er prikk likt alt annet stål, foruten at det innehar en kvasimagisk CO₂-fri metaverdi) blir vesentlig mye dyrere enn alt annet stål.

Selv om norske politikere ikke bryr seg om kostnader når man skal bygge nytt regjeringskvartal, så betyr kostnader alt i internasjonal konkurranse. Ikke minst innenfor skipsbygging og annen tungindustri. Da er det også lett å tenke seg at det kan oppstå korrupsjon for «sertifisering» av «grønt stål» i land som Kina. Men la meg ikke ødelegge den deilige, grønne euforien med risikoanalyse.

Jeg håper naturligvis at de ansatte på Vow Green Metals får stabile, godt betalte jobber i årevis fremover. Men jeg er helt sikker på at initiativtakerne til selskapet sitter igjen med pen fortjeneste uansett hvordan det ender.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.