Etterhvert som muslimene når et visst antall i forskjellige europeiske land, ser man flere steder at de oppnår former for spesialbehandling som vanligvis ikke er blitt minoriteter til del, hva enten det skjer som følge av krav eller storsamfunnets egen proaktive ettergivenhet.

Dobbeltstandardene burde egentlig avføde en viss refleksjon, men kanskje er man mange steder blitt så tilvent at det har senket seg en slags resignert medgjørlighet – kontinentet rundt.

En som ikke er fornøyd med tingenes tilstand, er den tyske forfatterinnen Monika Maron, som bor i Berlin og hvis siste utgivelse er romanen «Zwischenspiel» (Mellomspill).

I en nylig artikkel i Die Welt sier hun at politikerne må sette grenser for muslimer. Når forlangte hinduene en egen helligdag?

Da jeg nylig leste i avisen at justisminister de Maizière ønsket å omorganisere den etterhvert søvndyssende og begivenhetsfattige Islamkonferansen, blusset en aldri så liten håpets flamme opp i meg.

Endelig, tenkte jeg, endelig en minister som spør seg selv om hva mange andre, deriblant undertegnede, lenge har spurt om. Hvorfor bare en islamkonferanse? Hvorfor ikke også en hindu-, gresk-ortodoks, eller russisk ortodoks konferanse? Hvorfor ikke også en polakk-, vietnameser- eller afrikanerkonferanse?

Endelig blir det vel en konferanse for alle innvandrede, hvor polske og vietnamesiske innvandrere kan forklare tyrkerne hvordan det fungerer med barna og deres skolegang, og hvorfor de hittil ikke har hatt behov for en egen konferanse og sånt noe.

Men bare et par timer senere var det klart at representanter for Ditib og andre tyrkisk-islamske organisasjoner hadde forstått ministeren bedre enn jeg selv hadde, og mitt lille håp slo over i en fortvilet rådløshet.

Og atter en liste over krav

For de Maizières uspesifiserte antydninger oppmuntret i seg selv Kolat-ene, Kizilkaya-ene og andre islamske talspersoner til å presentere en liste over krav, som de alltid har klar ved en passende anledning: en islamsk helligdag, sjelesørgere i forsvaret, fengsler (spesielt der) og sykehus, egne gravplasser, full råderett i spørsmål om islamsk religionspedagogikk, og et krav fra Ditibs talsperson Bekir Alboga om «verdivurderende utsagn fra politikere» for å forbedre «den offentlige oppfatning» av islam i Tyskland.

Tenk om jeg selv skulle forlange av tyske litteraturkitikere at de kom med verdivurderende ytringer for å forbedre den offentlige oppfatning av mine bøker. «Så skriv bedre bøker,» ville kritikerne muligens si, men de ville vel snarere erklære meg som forrykt.

Ditib, som Bekir Alboga uttaler seg på vegne av, er tysk representant for den tyrkiske religionssammenslutningen Diyanet, som er direkte underlagt Erdogans regjering. Åpenbart forsøker de å gjennomføre noe som i mellomtiden møter motstand selv i Tyrkia.

I Tyskland bor det 15 millioner innvandrere, derav omtrent 4,5 millioner muslimer, og av disse er 3 millioner tyrkere. Hvor mange muslimer deres organisasjoner virkelig representerer, vet vi ikke.

Hvorfor en islamsk helligdag for alle?

Men om de så skulle representere alle, utgjør deres andel av befolkningen i Tyskland fem prosent. Det skulle bety at 95 prosent skulle få en helligdag som de hverken har tradisjonell eller trosmessig tilknytning til.

Bare dette kravet forekommer meg absurd. I Tyskland har vi full religionsfrihet. Enhver troende har rett til å ta ut ferie på sine religiøse merkedager.

Jeg har lenge lurt på hvordan de islamske sammenslutningene med sine absurde krav regelmessig kan stelle i stand slik oppstandelse i hele Forbundsrepublikken, at man får inntrykk av at vi faktisk lever i en halv-islamsk stat, hvor den sekulære forfatningen etter hvert blir begravd under muslimers religiøse krav.

Tilslørte lærerinner, bønnerom i skoler, burkini i svømmehallen – om de islamske talspersonene fikk det som de ønsket, ville livet i Tyskland i fem prosent av innbyggernes navn bli endret helt til de som stiller kravene, ble fornøyd. Jeg håper inderlig at i det minste halvparten av alle tyske muslimer ønsker dette like lite som meg selv.

Politikken og dens neddyssende tone

I det minste forstår jeg hvorfor tyske politikere bruker denne beroligende tonen når de snakker med representanter for islam, som om de hadde gjennomgått et de-eskalasjonskurs hos kriminalpolitiet i (den belastede Berlin-bydelen, o.a.) Neukölln. De er valgte representanter for alle tyskere, og plikter å forsvare den sekulære forfatningen klart og entydig.

Når muslimers religiøse krav kolliderer med forfatningens likhetsforordninger, må man, som den tysk-egyptiske forfatteren Hamed Abdel Samad allerede har foreslått, innskrenke de kristne kirkenes privilegier der det er mulig, for å forhindre islamske inngrep i vårt alles offentlige liv.

Det er en illusjon å tro at islams problemer, og problemene med islam, lar seg løse bare i en tysk sammenheng. Troende muslimer oppfatter seg som et verdensomspennende fellesskap, en ummah, med konflikter og kamper som også trenger inn i tyske klasseværelser.

Håpet om å bevare freden, samtidig som våre egne hardt tilkjempede verdier blir gjennomhullet, bedrar oss, slik den lovpriste freden ved «Underet i Marxloh» [1] bedro oss.

Tyrkisk, iransk, palestinsk

I steden for å trekke klare grenser for religiøse krav fra en befolkningsgruppe, demonstrerer politikere fra alle partier sin toleranse, idet de på alle ledige poster i integrasjonspolitikken tilsetter en mann, eller helst en kvinne med tyrkisk, iransk eller palestinsk, eller i det minste islamsk bakgrunn.

Hvorfor ikke en vietnameser, polakk, russer eller bulgarer, uten å fremheve deres religionstilhørighet? Er integrasjonspolitikk i første rekke en muslim-politikk fortrinnsvis for tyrkiske muslimer, eller skal den omfatte også de øvrige ti millioner innvandrerne?

Aydan Özoguz, integrasjonsminister siden desember 2013, beklaget kort etter sin tiltreden den manglende forståelse blant tyskere for islam og Islamkonferansen. Ikke lenge etterpå forlangte hun at de gjeldende regler om dobbelt statsborgerskap «uten om og men» skulle oppheves.

Det gjelder å ivareta forfatningen

Verbet «integrere» har både en refleksiv og ikke-refleksiv betydning. Man kan integrere noe eller noen, og man kan integrere seg selv.

En integrasjonsminister må ta hensyn til begge betydninger i sin politikk. Ellers er det fare for å bedrive klient-politikk, og se bort fra hele landets interesser.

Integrasjonsoppgaven for det tyske samfunnet og den tyske politikken er å jevne veien for mennesker fra andre kulturer og stater, åpne dørene til skoler og universiteter, og å garantere religions- og meningsfrihet.

Innvandrernes integrasjonsoppgave er å gjøre bruk av disse tilbudene, og å respektere forfatningen, deriblant landets sekularitet, og til og med integrere seg selv, som muslimer, ateister, ortodokse av alle konfesjoner, hinduer, jøder, katolikker og protestanter, hver på sitt vis.

 

[1] I Duisburg-Marxloh ble Tysklands største moské åpnet i 2008.

Oversatt av Kaspar Hauser.