Fra animasjonsfilmen «Byråkratmonsteret». Foto: The Internet Movie Database.

20. mars 2025 gav president Trump denne ordren: «Utdanningsministeren skal, i den grad det er hensiktsmessig og tillatt ved lov, ta alle nødvendige skritt for å legge til rette for nedleggelse av utdanningsdepartementet.»

Det er en interessant formulering: Å «ta alle nødvendige skritt for å legge til rette for nedleggelse» er ikke det samme som å legge ned. Og hva som er «tillatt ved lov», er nettopp det som er omstridt.

Det er ment å føles som en avskaffelse, og mediene rapporterte det som sådan, men det er ikke i nærheten engang. Dette er ikke Trumps feil. Den angivelig autoritære lederen har hendene bundet i mange retninger, til og med overfor etater han angivelig kontrollerer og hvis handlinger han til syvende og sist må bære ansvaret for.

Utdanningsdepartementet er et utøvende organ opprettet av Kongressen i 1979. Trump vil ha det bort for alltid. Det vil velgerne hans også. Kan han få det til? Nei, men kan han nedbemanne det og spre dets funksjoner? Dét vet ingen sikkert. Hvem skal avgjøre det? Antagelig den høyeste domstolen, til slutt.

Hvordan dette avgjøres – om presidenten faktisk har ansvaret eller bare er en symbolsk figur, som kongen av Sverige – påvirker ikke bare denne ene destruktive etaten, men hundrevis av andre. Faktisk kan frihetens skjebne og de konstitusjonelle republikkenes virkemåte avhenge av svaret.

Alle brennbare spørsmål i dagens politikk dreier seg om hvem eller hva som har ansvaret for forvaltningen. Ingen vet svaret, og det er det en grunn til. Det moderne samfunnets viktigste funksjoner er overlatt til et beist som ikke finnes i grunnloven.

Offentligheten har aldri hatt stor sans for byråkratier. I tråd med Max Webers bekymring har de satt samfunnet i et ugjennomtrengelig «jernbur» bygget av blodløs rasjonalisme, nådeløse påbud, korporativistisk korrupsjon og endeløs imperiebygging, som ikke kontrolleres verken av budsjettrammer eller folkeavstemninger.

Dagens klare bevissthet om den administrative statens autoritet og allestedsnærvær er ganske ny. Selve begrepet er en tungekrøller og beskriver ikke på langt nær bredden og dybden av problemet, heller ikke dets røtter og forgreninger. Den nye innsikten er at hverken folket eller de folkevalgte egentlig har ansvaret for regimet vi lever under, og det er et svik mot hele det politiske løftet fra opplysningstiden.

Denne gryende bevisstheten kommer sannsynligvis hundre år for sent. Maskineriet i det som populært kalles «den dype staten» (jeg har hevdet at det finnes et dypt, et midtre og et grunt lag) har vokst i USA siden embetsverket ble opprettet i 1883, og det er blitt grundig forankret i løpet av to verdenskriger og utallige kriser ute og hjemme.

Tvangs- og kontrollapparatet er ubeskrivelig stort. Ingen kan bli enige om nøyaktig hvor mange etater det finnes, eller hvor mange som jobber for dem, og langt mindre hvor mange institusjoner og enkeltpersoner som jobber på kontrakt for dem, enten direkte eller indirekte. Og dette er bare det offentlige ansiktet; den underjordiske grenen er det langt vanskeligere å få begreper om.

Opprøret mot dem kom med covid-kontrollene, da alle ble omringet på alle kanter av krefter utenfor vår rekkevidde, og som politikerne ikke visste noe særlig om i det hele tatt. Så ser de samme institusjonelle kreftene ut til å være i gang med å velte styret til en svært populær politiker som de forsøkte å hindre i å få en ny periode.

Kombinasjonen av denne serien av overgrep – som Jefferson i sin erklæring kalte «en lang rekke overgrep og tilranelser som alltid etterstreber det samme målet» – har ført til en voldsom bevissthet. Denne har skapt politisk handling.

Et kjennetegn ved Trumps andre periode har, i alle fall innledningsvis, vært en samordnet innsats for å ta kontroll over og deretter begrense den administrative statsmakten, og det mer enn noen annen utøvende makt i manns minne. På hvert trinn i dette arbeidet har det vært en eller annen barriere, til og med mange på alle kanter.

Minst hundre rettslige utfordringer er på vei gjennom domstolene. Distriktsdommere slår ned på Trumps mulighet til å sparke ansatte, omdirigere finansiering, begrense ansvarsområder og på andre måter endre måten de driver sin virksomhet på.

Selv det viktigste resultatet i starten for DOGE – nedleggelsen av USAID – er blitt stoppet av en dommer som forsøker å omgjøre den. En dommer har til og med våget å fortelle Trump-administrasjonen hvem den kan og ikke kan ansette i USAID.

Det går ikke en dag uten at New York Times produserer et eller annet tåredryppende forsvar for den skattefinansierte lederklassens forsmådde håndlangere. I dette verdensbildet har etatene alltid rett, mens enhver folkevalgt eller utnevnt person som forsøker å tøyle dem eller avvikle dem, angriper folks interesser.

Det viser seg etter hvert at gammelmediene og den administrative staten har samarbeidet i minst et århundre for å flikke sammen det som tradisjonelt ble kalt «nyhetene». Hvor ville New York Times eller hele det gamle medielandskapet ellers vært?

Motstanden mot selv de små suksessene og ofte kosmetiske reformene til MAGA/MAHA/DOGE har vært så voldsom at borgervernerne har utøvd terrorisme mot Teslaer og eierne deres. Ikke engang det å redde astronauter fra å være «lost in space» har mildnet den herskende klassens vrede mot Elon Musk. Å hate ham og selskapene hans er den «nye greia» for frikorpsene – på en lang liste som begynte med munnbind, sprøyter, støtte til Ukraina og kirurgiske rettigheter for kjønnsdysfori.

Det som mer enn noe annet virkelig står på spill i USA (og det samme gjelder land over hele verden) – langt mer enn noen ideologiske kamper om venstre og høyre, rødt og blått, eller rase og klasse – er statusen, makten og sikkerheten til den administrative staten og alt dens vesen.

Vi hevder at vi støtter demokratiet, men samtidig har det oppstått imperier av kommando og kontroll blant oss. Ofrene har bare én mekanisme til rådighet for å slå tilbake: stemmeretten. Kan den virke? Det vet vi ikke ennå. Dette spørsmålet vil sannsynligvis bli avgjort av den høyeste rettsinstansen.

Alt dette er vanskelig. Det er umulig å komme utenom den amerikanske regjeringens organisasjonskart. Med unntak av en håndfull etater hører alle inn under kategorien den utøvende makt. Artikkel 2, avsnitt 1, sier: «Den utøvende makt skal innehas av en president for Amerikas forente stater.»

Kontrollerer presidenten hele den utøvende makt på noen meningsfull måte? Man skulle tro det. Det er umulig å forstå hvordan det kan være annerledes. Den øverste lederen er … øverste leder. Han holdes ansvarlig for hva disse etatene gjør – vi kritiserte i hvert fall den første Trump-administrasjonen for alt som skjedde under hans ledelse. I så fall, og hvis ansvaret virkelig ligger i Det ovale kontor, må presidenten ha et minimum av kontroll utover muligheten til å få skiltet den beste parkeringsplassen ved etaten.

Hva er alternativet til presidentens overoppsyn og styring av de etatene i denne statsmakten? At de styrer seg selv? Det betyr i praksis ingenting.

At en etat anses som «uavhengig», viser seg å bety at den er avhengig av bransjene som den regulerer, subsidierer, straffer eller på annen måte påvirker. HUD driver med boligutvikling, FDA driver med legemidler, DOA driver med jordbruk, DOL driver med fagforeninger, DOE driver med olje og turbiner, DOD driver med tanks og bomber, FAA driver med flyselskaper – og slik kan man fortsette i det uendelige.

Det er dét «uavhengighet» betyr i praksis: total ettergivenhet overfor industrikarteller, handelskonsern og systemer i kulissene med bestikkelser, utpressing og korrupsjon, mens de maktesløse blant folket må leve med resultatene. Dette har vi nå lært, og det kan ikke avlæres.

Det er akkurat dette problemet som skriker etter en løsning. Løsningen med valg virker bare rimelig hvis dem vi velger, faktisk har myndighet over det de ønsker å reformere.

Det finnes kritikk mot ideen om utøvende kontroll av utøvende organer, som egentlig ikke er noe annet enn det systemet grunnlovsfedrene etablerte.

For det første vekker det frykt for at presidenten skal oppføre seg som en diktator når han får mer makt, og denne frykten er legitim. Trumps tilhengere vil ikke bli glade når presedensen blir brukt for å reversere Trumps politiske prioriteringer, og etatene vender seg i hevn mot velgerne i de røde statene.

Det problemet løses ved å demontere etatenes makt, noe som interessant nok stort sett er det Trumps presidentordrer har forsøkt å oppnå, og som domstolene og mediene har arbeidet for å stoppe.

For det andre er man bekymret for at «the spoils system» skal vende tilbake, det antatt korrupte systemet der presidenten deler ut tjenester til venner i form av godtgjørelser, en praksis som etableringen av embetsverket skulle sette en stopper for.

I virkeligheten løste det nye systemet fra begynnelsen av 1900-tallet ingenting. Det tilførte bare et nytt lag, en permanent herskerklasse som i større grad kunne delta i en ny type utbyttingssystem som nå opererte under dekke av vitenskap og effektivitet.

Kan vi virkelig sammenligne Tammany Halls smålige tyverier med USAIDs plyndringer?

For det tredje hevdes det at presidentens kontroll over byråene truer med å undergrave «checks and balances». Det åpenbare svaret er organisasjonskartet ovenfor. Det skjedde for lenge siden, da Kongressen opprettet og finansierte etat etter etat fra Wilson- til Biden-administrasjonen, alle under utøvende kontroll.

Kongressen ønsket kanskje at den administrative staten skulle være en uanmeldt fjerde statsmakt som ikke kan stilles til ansvar, men ingenting i grunnlovsdokumentene opprettet eller forestilte seg noe slikt.

Hvis du er bekymret for å bli dominert og ødelagt av et glupsk beist, er den beste tilnærmingen ikke å skaffe deg et, fôre det opp til voksen alder, trene det opp til å angripe og spise mennesker, og så slippe det løs.

Covid-årene lærte oss å frykte makten til etatene og menneskene som kontrollerer dem, ikke bare nasjonalt, men globalt. Spørsmålet nå er todelt: Hva kan vi gjøre med det, og hvordan kommer vi oss ut av det?

Trumps presidentordre om utdanningsdepartementet illustrerer poenget presist. Administrasjonen hans er så usikker på hva den kontrollerer og kan kontrollere. Det gjelder til og med etater som er rene utøvende organer, og som klart og tydelig er oppført blant de utøvende organer, at den må unnvike og sno seg rundt praktiske og juridiske barrierer og landminer, til og med i sine egne angivelig utøvende uttalelser, selv for å oppfordre til det som kan utgjøre mindre reformer.

Uansett hvem som har ansvaret for et slikt system, er det helt klart ikke folket.

Jeffrey A. Tucker (f. 1963) er en amerikansk forfatter, skribent og gründer. Artikkelen er opprinnelig publisert hos Brownstone Institute, som Tucker selv grunnla og leder, og republiseres på norsk av Document under lisensen Creative Commons Attribution 4.0 International.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!

Document er en uredd og uavhengig avis som forteller deg sannheten. Abonner her.