Nina Hjerpset-Østlie Det har i lengre tid vært planlagt en demonstrasjon mot islamisering av Europa i Brussel. Arrangøren er paraplyorganisasjonen «Stop The Islamisation of Europe» og dens nasjonale forgreninger. På nettet florerer det rykter om at folk fra alle land akter å delta; norske sympatisører inklusive. Det slipper de.
Borgermesteren i Brussel har forbudt demonstrasjonen fordi faren for forstyrrelse av offentlig ro og orden vurderes å være for høy. Og man la like godt til:
«Det betydelige antal udlændinge, der bor i området, kunne reagere på demonstrationen,» siger talsmand fra borgmesterkontoret, Nicolas Dassonville.
Det kunne de nok, hvilket alle som har vært for eller mot en demonstrasjon antagelig har full forståelse for.
Derfor bør Brussels banebrytende observasjon hva gjelder demonstrasjoner komme som en gave fra oven for folk og fe. Det bor nemlig et betydelig antall mennesker i f.eks. Oslo-området som til enhver tid reagerer på demonstrasjoner som er henholdsvis for eller mot Israel, for eller mot NATO, for eller mot karikaturer, for eller mot telefonselgere som ringer midt i middagen, for eller mot Sir Salman Rushdie, for eller mot rasisme, for eller mot EU, for eller mot fred, for eller mot rosamalte nabohus, for eller mot krig og for eller mot utbygging av Alta-vassdraget.
Hvem som reagerer på hva avhenger litt av personlig ståsted – for eller mot – så uansett hva man ellers kan si om demonstrasjoner, befinner man seg i den enestående situasjonen at det alltid er noen som reagerer. Enten for eller mot. Mest sannsynlig et betydelig antall også. Og det er i overkant, for man er for eller mot at noen reagerer.
Så hva med en demonstrasjon for å demonstrere mot demonstrering? Hvis man ikke er for, selvsagt – men da kan man jo bare arrangere en demonstrasjon for å demonstrere for demonstrering. Og så får vi håpe at de som er for mot ikke reagerer mot de som er mot for.
