Gjesteskribent

En aktivist demonstrerer mot statsminister Bibi Netanyahu i Jaffa torsdag 8. oktober. Regjeringen har utvidet en nødforordning som forbyr offentlige ansamlinger i ytterligere en ue. Foto: Ariel Schalit/AP/Scanpix

De strenge tiltakene som har vært iverksatt for å få kontroll over korona-pandemien har ført til uro og demonstrasjoner i mange land.  Det gjelder også i Israel hvor misnøyen særlig har gått ut over statsminister Benjamin Netanyahu.  Omfattende ulovlige og til dels voldelige demonstrasjoner utenfor hans bolig har pågått i månedsvis.

 Nå viser det seg at noen av disse demonstrasjonene ikke bare har vært uttrykk for det lokale demokratiet i Israel, men har vært tilskyndet av land i Europa ved at de har bevilget penger til å dekke kostnader som følge av rettslige reaksjoner som voldelige demonstranter påføres av politi og rettsvesen.  Å blande seg inn i andre staters indre anliggender ved for eksempel å dekke kostnader for mer eller mindre voldelige angrep på en stats ledelse, nærmer seg i betydelig grad det som kalles stedfortrederkrig mot en stat eller dens myndigheter.  Det har i mange år vært et kjennetegn ved Irans finansiering av terrorister både i Europa og andre deler av verden.

 Prinsippet om staters suverene likhet og likeverd og det derav følgende forbudet mot innblanding i staters indre anliggender er obligatorisk og har vært grunnleggende i folkeretten siden freden i Westfalen i 1648.  Prinsippet er fremhevet i FN-pakten og gjentatt i Wien-konvensjonen om traktatretten som av Norge anses som internasjonal sedvanerett.

 I Norge blir viktigheten av at landet følger folkerettens regelverk ofte fremhevet av Regjeringen når den legger frem sine stortingsmeldinger om norsk utenrikspolitikk.  Da heter det gjerne at «I Norge er det lang tradisjon for kontinuitet i utenriks- og sikkerhetspolitikken, og det er bred enighet om de verdiene politikken bygger på: demokrati, menneskerettigheter og folkeretten. … Mindre land, som Norge, er særlig avhengige av at det finnes regelverk som alle land må forholde seg til.»  Men det er ikke bare Norge som er avhengig av at reglene følges.  Også Israel er det.

 Vi kan nå slå fast at også Norge er blant de europeiske landene som sammen med Tyskland og Sveits i sommer har bidratt med økonomisk støtte til de gruppene av demonstranter som med til dels betalte voldelige opptøyer har beleiret statsministerboligen i Jerusalem.  En beskjed til demonstrantene på en lukket Facebook-gruppe lød: «Kamerater, de som ikke fikk betalt for deltagelse i demonstrasjonen må henvende seg via Messenger til sin kontaktperson

 Dette er ikke å følge de reglene folkeretten stiller opp for mellomfolkelig samarbeid eller «å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner grunnlagt på respekt for prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelsesrett og å treffe andre tiltak som er egnet til å styrke verdensfreden,» slik FN-pakten pålegger medlemstatene allerede i Artikkel 1.

 Men dette er ikke et enestående eksempel på at norske utenriksmyndigheter på denne måten setter seg ut over prinsipper i folkeretten som utenriksministeren overfor Stortinget hevder at Norge forsvarer.  Norge er som leder av giverlandsgruppen, AHLC, en av hovedsponsorene for Israel-fiendtlig virksomhet i nærområdet, både gjennom sine direkte tilskudd til organisasjoner som er dokumentert tilknyttet terrorisme, og til norske frivillige organisasjoner som med betydelige økonomiske tilskudd arbeider for å undergrave og sabotere det israelske rettsvesenet.

 Ingenting av dette er hverken nytt eller overraskende.  Det meste har vært omtalt av oss og andre i årevis.  Det som kanskje overrasker oss er hvor lett det er i Norge å føre en politikk i praksis som er sterkt i strid med den som fremstilles overfor de folkevalgte.  Vi har til gode å se at dette problemet blir tatt opp i Stortinget i sin fulle bredde.  Vi vil berømme dem som i fjor tok opp problemet med norsk og norsk-innsamlet finansiering av arabiske skolebøker som forherliger vold, terror og antisemittisme.  Men problemet er langt større, og norske riksmedier (som vet om det) forholder seg tause.

 Vi kan slå fast at det ikke først og fremst er folkerettens regelverk som er retningsgivende for Norsk Midtøsten-politikk.  Tvert om: Det er dokumentert gjentagne og klare overtredelser av helt sentrale bestemmelser både i traktatretten og i internasjonal sedvanerett.  Vårt håp er at også dette problemet skal kunne bli et tema i den valgkampen som nå stunder til.  Vi er spent på om noen faktisk har mot til å ta saken opp.

 Det tok seksten år fra vi første gang gjorde Stortinget oppmerksom på problemet med skolebøkene og til noen begynte å reagere.  Vi har i mange år påtalt den direkte og indirekte norske finansieringen av terror uten å registrere endring.  Nå ser vi at Norge også medvirker til å støtte rene gateopptøyer mot Israels myndigheter.

 Dette er en alvorlig dreining mot det verre, og det forsterkes av slike forhold som at et antall norske jurister har igangsatt en kampanje i protest mot den fredsutviklingen vi i år har sett i regionen.  Det viser at anti-israelske holdninger sitter dypt og fast blant eliter i det norske samfunn som påstår å ville verne om folkeretten, men som i realiteten gjør det motsatte.   Det bekymrer oss kanskje mer at dette ondet også reflekteres i myndighetenes politikk.

 

 

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!