Med stor bravur skulle det tyske kommersielle aktøren Isar Aerospace skyte opp bæreraketten «Spectrum» fra Andøya Spaceport lørdag 29. mars. Men den 30 meter høye og 50 tonn tunge raketten virket kraftløs fra starten, og begynte å vingle rett etter lift-off. Den kom ikke høyere enn noen hundre meter før den mistet drivkraften, veltet over på siden og falt ned. Og det mest alarmerende: Selv­destruksjons­systemet ble ikke iverksatt før raketten var nede på havnivå igjen.

Nå var fartøyet godt innenfor sikkerhets­sonen og ingen var i fare, men aktiveringen av RUD-systemet for å destruere fartøyet virket nølende og forsinket. Sett fra utsiden kunne oppskytningen bare gått verre om den hadde eksplodert på launchpad.

Likevel kalte daglig leder og grunnlegger av Isar, Daniel Metzler, den korte ferden «en suksess» til NRK, og mener alle mål ble nådd. Jon Harr ved Andøya Spaceport sa også at oppskytingen ikke gikk helt som planlagt, men likevel var vellykket. Dette handler åpenbart ikke bare om mislykkede raketter, men om noe mye større.

De lave forventningers tidsalder?

Alt i alt var oppskytningen den verste vi har sett siden første trinn av den kommersielle raketten Tianlong-3 ble antent og skjøt seg selv opp fra utskytnings­rampen fullstendig uten kontroll i juli 2024. Det eneste bedre lysshowet verden har sett det siste året, er SpaceX sitt Starship 7 og 8 som begge eksploderte i rommet og falt ned i som flammende meteorer.

Jada, dette er komplisert rakett­forskning, men samtidig er det noe foruroligende og lite tillit­vekkende over det hele. Er det er dette vi bør snakke om: Er det virkelig ikke mulig å gjøre hjemme­leksa og designet litt bedre med dagens fantastiske digitale verktøy? Burde man ikke ha jobbet litt mer med stess­beregning, materialer og styrings­systemer før man fyrte av?

Det synes visst ikke grunn­leggeren av Isar Aerospace, som mente romraketten «kom et godt stykke» og påpekte at man har jobbet for dette i mange år – og alle prosedyrer og systemer fungerte etter planen. Men skulle ikke raketten kommet litt høyere hvis alle prosedyrer og systemer fungerte etter planen? Når man bygger noe såpass kostbart, er det vel ingeniørenes jobb å beregne og konstruere noe som virker – i hvert fall litt bedre? For det er ikke akkurat første gang mennesker sender opp raketter, er det vel?

80 år med velfungerende raketter

For 80 år siden skjøt Tyskland rutine­messig opp over 1200 ballistiske V2-raketter til 80 kilometers høyde, og de traff London akkurat som beregnet. I begynnelsen ble det gjort flere eksplosive feil i utviklingen av dette våpensystemet, men det var fordi man hadde ingen erfaringer å bygge på. Og alt ble gjort med papir, blyant og regnestav, og kun med mekaniske styrings­systemer. Likevel fungerte det meste forbausende etter beregningene. Fordi noen hadde beregnet.

For 50 år siden landet USA på månen seks ganger gjennom Apollo-programmet, som besto av 15 Saturn V bære­raketter. Foruten en dødelig brann i selve mannskaps­kapselen på Apollo 1 besto programmet av 15 vellykkede oppskytninger, og NASA mistet de aldri et eneste fartøy – fordi ingeniørene var dyktige og gjorde jobben sin.

Akkurat som V2-rakettene ble Apollo-rakettene konstruert av ingeniører med regnestav og tegnebord, og datakraften man hadde til rådighet var en brøkdel av det du finner i telefonen din. Materialene og metallurgien de benyttet seg av var ikke i nærheten av dagens avanserte muligheter. Likevel var Apollo-programmet en nær feilfri suksess når man snakker om å komme seg opp i rommet.

I denne tiden klarte til og med Sovjet-diktaturet å sende opp enorme raketter. De var først oppe med en satellitt, først med én mann i rommet, og gjennomførte den første romvandringen. USSR klarte til og med å lande flere sonder på Venus på 70–80-tallet, som eneste nasjon noensinne. Fordi ingeniører kunne jobben sin.

Sovjet var på ingen måte som USA. De hadde hastverk, en hierarkisk kommando­struktur bygget på frykt og tidspress, uten tilgang på vestlig kvalitet på materialene. Det første til noen aldeles spektakulære ulykker som tok mange liv. Tidspress og nyvinning skaper alltid en risiko­faktor, men likevel: Hvorfor klarer man ikke mer enn 200 meters høyde i 2025? Hva er det som foregår?

Hva har skjedd med ingeniørfaget?

Det fristende å sette dette i et litt større perspektiv, særlig fordi enhver totalt fiasko nå blir omtalt som en stor suksess eller «lærings­prosess». Vi ser det samme for SpaceX som har bygget verdens største rakett noensinne: Starship! Det var full jubel fra hele staben til SpaceX da første rakett kom helt ut av kontroll og eksploderte. Hurra!!! Etter åtte oppskytninger har Starship fortsatt ikke klart en hel runde rundt jorden. Og la meg gni dette inn:

Den åttende oppskytningen av Saturn-5 raketten var Apollo 10 den 18. mai 1969. Ferden ble foretatt med fullt mannskap som rundet Månen, og to måneder senere landet Apollo 11 der. Og de kom seg hjem igjen. Uten feil. Hvorfor får man ikke til dette i dag? Månen er ikke noe lenger unna, tyngde­kraften har ikke blitt større, og rommet er det samme rommet som for 50 år siden.

Jeg har null problem med å gi SpaceX kreditt for å gå i forkant: De har skutt opp sin Falcon-9 over 400 ganger. Det har ikke vært uten eksplosive uhell, men der har man tross alt gjort noe helt nytt, nemlig å også lande rakettene tilbake til oppskytnings­rampe. Men her er poenget: Er ikke papir og blyant mye billigere enn å testfyre rakett etter rakett i håp om at de skal fungere?

Er det ikke best å gjøre matteleksa før man roper «lift-off» og håper det går bra? Dagens ingeniører har verktøy og datakraft som 60-tallets ingeniører bare kan drømme om – så hvorfor gjorde man det bedre for 50 år siden enn i dag? Det er det ingen som diskuterer. For denne artikkelen handler ikke om fiasko-suksessen på Andøya Spaceport (som forøvrig het det mer folkelige «Oksebåsen» og skjøt opp en drøss raketter inn i nordlyset før Norge ble så jævlig business executive-jålete).

Går utviklingen bakover? 

Utfordringen med å komme seg 100 kilometer opp i rommet er akkurat den samme som for 80 år siden: Det er samme kloden, samme miljø­forhold og samme fysiske prinsipper som før. Vi sitter med 80 års kunnskap om hva som virker og ikke virker. Skulle ikke all den ekspertisen gjøre det lettere å lykkes? Bør ikke alt Europa gjør nå, lykkes bedre og lettere enn for 50 år siden?

Hvorfor går så mye så dårlig, og likevel kaller man det en suksess? Hvorfor ser det ut som om man må begynne helt på nytt hver gang – som om det aldri var skutt opp raketter før? Hvorfor ser utviklingen til å gå bakover? To astronauter strandet i rommet i åtte måneder fordi dagens NASA klarer ikke å bygge en romkapsel som fungerer i lav bane rundt jorden.

Og det er her vi må trekke paralleller til resten av vestlige samfunnet: Vesten klarer ikke lenger lage nye biler som er feilfrie, slik vi klarte i år 2000. Europa bruker ufattelige milliarder på å bygge fusjons­reaktor, men klarer likevel ikke henge med. Vi klarer ikke bygge en togtunell lenger uten skandaler og øyeblikkelig driftsstans. Nei, verre: Vi klarer ikke få togene til å gå. Det klarte NSB for 50 år siden. Ser du mønsteret?

Mens Taiwan utvikler verdens største, viktigste og mest innovative industri for mikrochips, klarer ikke det offentlige Norge bygge et enkelt, offentlig datasystem som fungerer, trass endeløst med pengebruk og over­skridelser. Mens Kinas industrielle kapasitet har eksplodert, forvitrer Europas industri en i sky av politisk regulering, skatte­sabotasje og miljø­sludder. Mens Amerika bygger Apple og Google, så mister Europa sitt Nokia og Kodak. Dette kan ikke være tilfeldig.

Hva er det vi holder på med? 

Du finner tusenvis av eksempler hvis du tenker over det. Kontinentet som sto for hele den industrielle revolusjon som resten av verden adopterte, og hvis innovasjon fra 1800-tallet fortsatt holder liv i hele verden, har stagnert. Og andre verdens­deler angriper Europa fordi vi ikke sier unnskyld for kolonialismen og gir dem nok klima­støtte, og EU-parlamentet er helt enig. Det er det siste som er det verste. Det er det som er symptomet å gripe fatt i.

Støre lanserer den ene grønne satsingen etter det neste industri­løftet, og bare to år etterpå er alt blitt til pinlig dritt som ingen vil snakke om. Nei, verre: De ansvarlige slipper å snakke om det. Ingen får sparken, og ingen vil diskutere noe som helst – uansett størrelse på fiaskoen, budsjett­sprekken eller inkompetansen, for da kan jo voksne folk bli lei seg. Så i stedet later vi som om alt er bra.

Og jubler stolt når en million­rakett kommer hele 200 meter opp i lufta. Hurra, liksom.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.