Christian Skaug Kjetil Røed skriver innsiktsfullt om kunstens mangesidighet i en artikkel om utstillingen «Tidsbilder», Nasjonalmuseets egen grunnlovsmarkering, hos Aftenposten-produktet osloby.no.
Det er alltid noe som bryter, elementer som peker i andre retninger, enn posisjonene eller idéene som er tenkt formidlet. Dette er en av kunstens sentrale kvaliteter: den kan være et sammensatt portrett av hvilke kulturelle og politiske krefter som til enhver tid er i virksomhet.
Kunsten ble i sin tid brukt til nasjonsbygging:
Utstillingen trekker linjene opp i det teoretikeren Benedict Anderson har kalt et forestilt fellesskap. For å kunne tilhøre en nasjon må borgerne ha noen sentrale, visuelle, koordinater for hvordan den er satt sammen og hvordan den ser ut, hevder han. På Tidsbilder ser vi spirene til de fortellingene og bildene som skulle bli definerende for nasjonen Norge – den kommende nasjonalromantikken.
Maleriene kartla landet for folkets forestillingsverden, slik kartene dokumenterte landets faktiske utstrekning. Dette er en tid hvor man påbegynte oppfinnelsen av nasjonen Norge ved å skape bilder som appellerte til en felles forestillingsverden.
Avslutningsvis antydes det at denne arven kan være inkluderende takket være de overraskende lagene som kunsten kan romme. De bærer kimen i seg til noe annet:
Tidsbilder klarer å vise hvordan kunst kan være et politisk instrument for nasjonal identitet – men også hvordan slike redskap åpner for andre fellesskap enn de tilsiktede. En god start på grunnlovsmarkeringen!
Men hvilke fortellinger i eller utenfor kunsten kunne appellere til noen felles forestillingsverden i dag?
For to hundre år siden var landet stort sett befolket av bønder, fiskere og andre som fikk sin identitet formet i strev for eksistensen i kamp mot elementene på bestemte steder. Dels en realisme næret av naturens effektive skole, dels en romantikk over det samme.
Forfedrenes forestillingsverden kunne ikke unngå å være formet av disse felles erfaringene. På samme måte var etterkrigsgenerasjonens forestillingsverden næret av krigserfaringen, eller arbeiderbevegelsens av sin kamp hundre år før det igjen.
Med velstanden og individualismen har slike erfaringer svunnet nokså mye hen. Man atomiseres og stirrer mette ned i hver sin smarttelefon, mens historien ignoreres og evnen til å forstå mye kunst forsvinner i samme slengen.
Men når historien før eller senere går sin gang på ny, hvordan vet vi ikke, vil folk gå sammen gjennom ild og vann igjen også. Mon tro om ikke dét inkluderer først, og kunsten etterpå?
