Alexandre Cabanel (1823–1889).
Olje på lerret, 153 x 90 cm, Gripsholm slott, Sverige.

Portrett av Christina Nilsson (1843-1921) i rollen som Ophelia i Ambroise Thomas’ opera Hamlet fra 1868.

Når teppet hever seg i et moderne operahus, ser publikum en verden av fløyel, gull og sublim skjønnhet. De hører stemmer som trosser menneskelig anatomi, og ser kropper som beveger seg med en vektløs eleganse. For den sekulære tilskuer er dette et resultat av menneskelig tverrfaglighet, flaks og beinhardt arbeid. Men for de av oss som bærer historiens lange linjer i blodet – som stammer fra hugenotter som flyktet for sin tro, og barske fiskere som la sine liv i Herrens hender på det stormfulle havet – er teppet som heves noe langt mer. Det er et vindu inn i Forsynets arkitektur. Opera og ballett er ikke bare kunst; det er ekstremidretter underlagt en usynlig regissør. Det er Herrens styring på scenen.

I en tidligere kronikk argumenterte jeg for at opera og ballett må forstås som ekstremsporter. Det er en påstand som står seg ved ethvert anatomisk studium. En operasanger presser stemmebåndene til det ytterste, mens hjertet hamrer i en frekvens som ville sendt en vanlig sofagris rett inn på akuttmottaket. En ballettdanser knuser tærne sine, sliter ut menisker og pådrar seg asymmetriske slitasjeskader i ekspressfart. Dette er en fysisk oppofrelse som krever en jernvilje av stein og stål.

Denne urokkelige disiplinen er ikke ulik den mine protestantiske forfedre eide. Som franske hugenotter flyktet de fra forfølgelse, forlot alt og stolte blindt på Providentia – Guds forsyn. Senere, som fiskere i det stormfulle nord, lærte de at mennesket må arbeide fra morgen til kveld, men at det til syvende og sist er Gud som styrer fangsten og stormen. På havet finnes det ingen dødvinkler for Herrens øye.

Det samme gjelder på scenen. En barokk festning, som Fredriksten i Halden, ble tegnet av ingeniøroffiserer som min forfar i 13. ledd med millimeterpresis geometri for å dekke terrenget med kryssild. Scenerommet i en opera er underlagt den samme strenge, geometriske orden. Hvert lyspunkt, hver kulisse og hvert trinn er kalkulert. Men akkurat som i krig eller på havet, er den menneskelige planen bare et reisverk. Det som fyller rommet, er noe større.

Historiens symmetrier og de to Christinaer

Kosmos hater selvmotsigelser, men det elsker symmetri. For den som har øyne å se med, åpenbarer Guds styring seg i historiens bemerkelsesverdige sammentreff. Et av de mest slående eksemplene på dette finnes i historien om to svenske kvinner som ble født med nøyaktig hundre års mellomrom, og som begge inkarnerte denne kunstneriske ekstremidretten.

Den første var Christina Nilsson, født i 1843. Hun var en fattig torperjente fra Småland som ble oppdaget på et marked, og som endte opp som en av 1800-tallets største internasjonale operastjerner. Hennes stemme trollbandt publikum fra Paris til New York. Hun levde et liv i ekstrem disiplin, der kroppen var et instrument for de mest krevende vokalpartier. Hun døde i 1921.

Nøyaktig hundreoførtitisyv år etter den første Christinas glansdager, i vår egen tid, finner vi en ny Christina Nilsson. Hun er en av vår tids mest lysende operastjerner, født i 1990, og har i tillegg bakgrunn fra nettopp ballettens nådeløse verden. Hun bærer ikke bare det samme navnet, men har trådt inn i nøyaktig de samme fysiske og kunstneriske skoene. Hun synger de samme rollene med den samme kompromissløse, atletiske tilstedeværelsen som kreves på dagens operascener.

For den moderne skeptiker er dette ingenting annet enn en pussig tilfeldighet. To svenske kvinner med samme navn og samme yrke. Men for mine forfedre, som forsto at ingenting skjer utenfor Guds vilje, er dette et klart tegn på Forsynets koreografi. Det er som om Herren trekker opp tynne, usynlige linjer gjennom århundrene for å vise oss at historien ikke er et kaotisk sammensurium av hendelser, men et vakkert partitur som spilles ut etter Hans plan.

Scenen som et åndelig apotropaion

Når en forestilling treffer sitt klimaks, skjer det noe som vitenskapen ikke fullt ut kan forklare. Det er det øyeblikket der den fysiske slitasjen, det munnladede presset på lungene og danserens smerte transformeres til ren metafysikk. I antikkens Hellas snakket man om apotropaion – handlinger eller symboler som avverget det onde og renset omgivelsene for negative energier. Katten som legger seg som en sfinx ved fotenden av sengen for å lindre en hoven mage etter en fuktig helg, opererer i dette feltet med sin biologiske malefrekvens.
Operaen gjør det samme i storskala. Når alt stemmer, går sangernes og musikernes vibrasjoner i resonans med publikums egne kropper. Den intense, fysiske energien som utløses fra scenen, fungerer som en åndelig renselsesprosess. Tidens stress, hverdagens frustrasjoner og sjelens uro vaskes bort. Men der katten bruker biologi, bruker scenekunsten det guddommelige forsynet. Mennesket yter sitt ytterste, men det er Herren som velsigner øyeblikket og lar kunsten helbrede.
Dette krever en sjelden form for ydmykhet. En stor operasanger eller ballettdanser kan ikke være arrogant. De vet at et feiltrinn kan knuse et kne, og at en infeksjon kan lukke stemmebåndene for alltid. De må, i likhet med fiskerne på de kalde nordnorske hav eller soldatene i skyttergravene ved Fredriksten, utføre sitt harde arbeid fra morgen til kveld, men samtidig anerkjenne sin egen avmakt. De må overgi seg til scenens forsyn.

Sannheten trenger intet forsvar

Vår tid er preget av et flertallsvelde som vil rasjonalisere og sekularisere alt. Vi ser det i samfunnsdebatten, der teknokrater og politikere tror de kan styre alt med lovparagrafer og kvotering, og vi ser det i kulturlivet der alt skal reduseres til målbare støttekroner og underholdningsverdi. Man forsøker å tvinge flertallets åndløse idealer inn i lukkete rom, og glemmer at de dypeste sannhetene ikke kan vedtas ved flertallsavstemning.

Men sannheten trenger intet forsvar. Dataene om den menneskelige anatomis slitasje i møte med ekstremkunsten står støtt. Og symmetriene i historien – som de to Christinaer – ligger der som åpne historiske fakta. Man kan gjerne lukke øynene for det, men for den som tør å se bak kulissene, blir det åpenbart: Mennesket foreslår, men Gud disponerer.

Når teppet faller og lyset slukkes i operasalen, sitter vi igjen med vissheten om at vi har vært vitne til noe som overgår oss selv. Det var ikke bare muskler, sener og stemmebånd som presterte. Det var Herrens styring som holdt hånden over scenen, og som lot de tynne linjene i historien kryssklippes i et perfekt, guddommelig øyeblikk.

Vi finner artikler om både den yngre og den eldre Christina Nilsson her og her.