Vi lever i en tid der vi lar oss fascinere av idrettsutøvere som presser kroppen til det ytterste. Vi måler lungekapasitet, melkesyre, puls og restitusjonstimer. Men mens vi gladelig definerer triatlon, fjellklatring og maraton som ekstremsport, overser vi konsekvent en gruppe utøvere som presterer på nøyaktig samme fysiske og mentale nivå – i fullstendig stillhet, forkledd i tyll, sminke og fløyel.

Det er på tide å kalle en spade for en spade: Klassisk ballett og opera er ikke bare kultur. Det er ekstremsport på aller høyeste nivå!

Å nå toppen i disse disiplinene krever en ekstrem disiplin og en tidsbruk som får de fleste olympiske idretter til å blekne. Mens en fotballspiller eller skiløper ofte kan slå gjennom i slutten av tenårene basert på ungt talent, starter herdingen til en ballettdanser eller operasanger nesten i barnehagealder. Det tar tiår med beinhard, daglig og repeterende trening for i det hele tatt å kvalifisere seg til en sjanse på scenen.

Norge har i dag utøvere som herjer på de absolutt råeste og mest prestisjetunge scenene i verden, nettopp fordi de har stått i dette umenneskelige treningsregimet. Ta Lise Davidsen fra Skien. Hun blir i dag hyllet globalt som en av verdens aller største dramatiske sopraner, og fyller Metropolitan Opera i New York og Bayreuth-festspillene. Stemmen hennes er et fysiologisk underverk – et resultat av ekstrem vokal atletisme.

Eller se på Lilly Jørstad, mezzosopranen som har kjempet seg hele veien opp til de legendariske scenene som Teatro alla Scala i Milano og Wiener Staatsoper. Å slå gjennom som sanger i det absolutte toppsjiktet krever akkurat den samme hensynsløse dedikasjonen som å ta OL-gull.

En prima ballerina gjør ting med menneskekroppen som strider mot tyngdekraften og anatomien. Bak de fjærlette, grasiøse bevegelsene skjuler det seg en brutal virkelighet av blødende tær, kroniske belastningsskader og en muskelkontroll som krever ekstrem styrke. De hopper, lander og roterer med en presisjon der en feilmargin på få millimeter betyr karriereslutt.

Snur vi oss mot operaen og stjerner som Davidsen og Jørstad, finner vi en tilsvarende ekstrem fysiologisk prestasjon. En operasanger er en vokal atlet. Uten mikrofon, kun ved hjelp av egen kropp og lungekapasitet, skal de synge ut et fullt symfoniorkester og fylle en sal med plass til flere tusen mennesker. For å klare dette må de trene opp mellomgulvet, pusteteknikken og ansiktsmuskulaturen til et nivå der kroppen fungerer som en levende akustisk forsterker. De holder toner i lengder som ville fått en gjennomsnittlig dykker til å gispe etter luft, samtidig som de skal agere og bære tunge kostymer.
I tillegg kommer det unike mentale presset. I motsetning til idretten, der rå kraft eller et sekunds margin kan sikre seieren, krever opera og ballett en absolutt fusjon av ekstremfysisk prestasjon og dyp kunstnerisk formidling. Du kan ikke bare løpe fortere; du må gjøre det vakkert. Du kan ikke bare synge høyest; du må treffe sjelen til de som lytter.

Når vi ser på kravene til utholdenhet, den ekstreme risikoen for skader, de tiårene med forsakelse som kreves for å nå elitenivået, er det et paradoks at disse utøverne sjelden nevnes i samme åndedrag som våre fremste idrettshelter. Ballett og opera fortjener den samme respekten, de samme ressursene og den samme anerkjennelsen som vi gir til andre ekstremsporter. De presterer tross alt toppidrett hver eneste kveld – bare i orkestergraven og på scenekanten.