Dagligvarehandler Yan Calmeyer Friis

Matbutikker er utrolig kjedelige. Min løsning er å være distré. Jeg liker tanken på å bli omtalt som «distré». I hvert fall i butikken og av de andre handlende. «Se, der er den distré mannen som alltid handler her på denne tiden», sier de kanskje lavt. Jeg aner en viss forventning i blikkene jeg møter på min vei mellom reolene. Et sånt så det er slik en vitenskapsmann handler, og lurer på hva han finner på nå-blikk.

Jeg finner vel egentlig ikke på så mye. Men jeg havner i situasjoner. Som i fjor sommer, da jeg banket på melonene med kjennermine – jeg liker å bruke kjennerminen, den imponerer omgivelsene – før jeg hoderystende (til ære for eventuelle tilskuere) snudde meg mot eplene. Mens jeg inspiserte dem, klarte jeg ikke å få melonene ut av tankene. Fremoverbøyd, med blikket i eplene, lot jeg høyre hånd gli tilbake mot melonene for en siste sjekk. For sent oppdaget jeg at hånden hadde forsvunnet ned i den sjenerøse utringningen til en ferm kvinne som akkurat da hadde bøyd seg over melonene.

Slik sto vi et nanosekund da blikkene våre møttes, begge fremoverbøyd, jeg med neven stukket dypt ned i kløften, jeg ante til og med høyre brystvorte, før jeg rev hånden til meg med slik kraft at den øverste bluseknappen hennes spratt av og føk som et prosjektil rett i veggen. Damen ga fra seg et skingrende hyl: «Hva er det De gjør, mann!!»

Da det ikke kunne herske noen tvil om hva jeg gjorde, og det i grønnsakavdelingen, var det bare å få fart på handlevognhjulene og komme seg vekk fra den rasende damen, som slet med å holde blusen oppe og hadde behov for assistanse.

Jeg har et smalt repertoar når det gjelder handling av mat. De samme påleggssortene, de samme grønnsakene, de samme fire middagsvariantene. Derfor blir jeg misunnelig når jeg ser folk med handlevognen full av spennende varer som jeg knapt har hørt om. En gang stjal jeg en slik handlevogn, skyndte meg til kassen, betalte – en svimlende sum – og småsprang ned til garasjeanlegget og sikkerheten. Jeg skjønte ikke så mye av de varene, mange av dem smakte vondt, og noen ble liggende i kjøleskapet til de døde.

Mitt favorittbrød blir ofte utsolgt. Jeg har imidlertid oppdaget at det gjerne skjer rett før jeg kommer, ergo er det store sjanser for at det siste brødet fortsatt befinner seg i bygningen. Dette utløser en spennende jakt, og svært ofte finner jeg brødet. Da er det bare å vente til vognens eier kommer på noe han eller hun skulle ha, snappe brødet, pile til kassen, betale, springe ned i garasjen (igjen), slenge det i bilen, gå opp igjen og fortsette handlerunden. Piece of cake.

En gang, da man måtte putte på en tier for å få handlevogn, stjal en eldre dame vognen min. Jeg forsøkte å ta den tilbake, men klørne hennes slapp ikke et sekund, og hun ignorerte meg ved tilsnakk. Hun så bare rett frem. Da hun var kommet gjennom kassen, stoppet jeg henne og forlangte om ikke vognen, så i hvert fall tieren min. Det endte med basketak, og tieren var løs. Da, endelig, åpnet hun munnen og skrek: «Hjelp! Hjelp! Han stjeler pengene mine!» Tre mann var over meg, og innen jeg hadde fått forklart meg – noe som slett ikke var enkelt –, var damen forsvunnet på sine gamle ben.

De gamle klørne nektet å slippe, og da jeg forlangte tikronen min, ropte hun på hjelp.

Eldre damer er i det hele tatt utrolig frekke. Da jeg så en ustø stakkar miste en hundrelapp på gulvet idet hun forsøkte å stappe den ned i portemonéen sin, bøyde jeg meg galant og plukket den opp til henne. Hennes reaksjon da hun fikk den tilbake? Med høy, anklagende knirkestemme: «Du ga meg bare hundrelappen, hvor er 200-lappen?»

Butikksjefen ble tilkalt. Jeg måtte vrenge lommene før han trodde meg.

Jeg pleier å ignorere smaksprøve-pusherne. Men gikk i fella da pusheren innledet med «Prøv den til venstre, den til høyre er nok i sterkeste laget for deg!» Ordene var rettet til en flott, ung dame som falt pladask for det gamle smaksprøvetrikset og fulgte rådet med et varmt smil. Provosert gikk jeg rett bort og stappet to av kruttlappene til høyre i munnen med en karslig mine og et nedlatende snøft. Jeg rakk bare å nyte triumfen i et tiendedels sekund. Så smalt det.

Jeg utstøtte to skremte damelyder, og spant inn i et ukontrollert hikkeanfall av episk styrke, utført på meget svake ben. Jeg måtte støtte meg mot disken mens jeg pep med sprukken røst: «Vann! Vann!» Smaksprøvemannen ristet på hodet og HIMLET MED ØYNENE! Ydmykelsen var total. Det var bare å legge på sprang mot mineralvannskapene, hvor verdensrekorden i Imsdal absolutt burde være innen rekkevidde.

Han rev ned tre poser. Jeg tok affære, og rev ned alle.

Ellers har jeg lært å passe mine egne saker. Da en fyr rev ned tre suppeposer og bare gikk videre, plukket jeg dem opp med et «Hei der!» Og hørte en ekkel lyd bak meg. Han snudde seg, alarmert av ropet, og fikk akkurat med seg tidenes suppeposekaos. Jeg hadde prestert å hekte meg fast i stativet da jeg bøyde meg, og rev hele greia over enda da jeg reiste meg. Det fløt suppeposer overalt. Jeg måtte plukke dem opp selv.

Noen ganger går alt greit. Noen ganger.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!