Mordet på Henry Nowak kunne skapt et samlende vendepunkt for Storbritannia. I stedet går Starmer og kompani i skyttergravene og anklager Reform og høyresiden for polarisering.

De glemmer at de selv kalte Black Lives Matter-opptøyene for «stort sett fredelige», selv om de voldelige elementene var langt større da enn nå. Slik fortsetter det todelte britiske samfunnet – det er én regel for hvite og andre regler for etniske minoriteter. Polariseringen vil bare fortsette.

Da Henry Nowak så brutalt ble frarøvet livet i desember i fjor, gikk det først upåaktet hen. Saken forble en liten notis for alle andre enn hans venner og familie i flere måneder. Det var ikke før rettssaken mot drapsmannen Vickrum Digwa kom opp for noen uker siden, at saken fikk bredere dekning. Først begynte den å spres i sosiale medier av uavhengige aktører. Deretter fikk den oppmerksomhet fra politikere som Matt Goodwin i Reform UK, podkaster og kommentatorer i de større konservative avisene.
GB News debatterte saken daglig. Den var plutselig på alles lepper, og dét med god grunn. Etter at dommen falt – Digwa fikk 21 års fengsel –, kunne ikke saken ignoreres av resten av mediene heller. Tilmed Keir Starmer måtte ut og kommentere – bedre sent enn aldri, men som vanlig var han lovlig sent ute.

Det som opprørte, var ikke bare selve brutaliteten i at en ung gutt ble stukket i hjel, selv om dét i seg selv var en tragedie. Henry Nowak var bare 18 år og hadde så vidt begynt å studere finans og regnskap på universitetet i Southampton. Han rakk aldri å gå ut i arbeidslivet, finne kjærligheten, stifte familie og bli gammel.

Dét var måten han døde på, uten verdighet, som Nowaks far sa til publikum etter at dommen var falt. Det siste Henry Nowak opplevde før han gikk ut av tiden, var å måtte dø uten å få hjelp, og uten å bli trodd.

«Jeg får ikke puste», fortalte han politimannen som Nowak trodde var kommet for å hjelpe ham. Politiet trodde heller ikke på ham da han fortalte at han var blitt knivstukket fire ganger. Han døde vel vitende om at han var anklaget for rasisme, en grunnløs anklagelse fra Digwa og hans bror, som begge løy til politiet om at Nowak hadde angrepet dem verbalt med rasistiske utsagn.

Politiet mente altså at rasisme, eller anklager om rasisme, var alvorligere enn et fysisk angrep, et angrep som endte i døden for Nowak. At flere politistyrker har gjennomgått et såkalt antirasisme-kurs som forteller dem at de ikke skal behandle mennesker med forskjellig hudfarge likt, og ellers er blitt gjennomsyret av woke ideer, har bidratt til anklager om et todelt rettssystem. Det har vi sett nok av eksempler på, men i denne saken ble det ekstra tydelig.

Den gjengse oppfatning er at hvite, britiske innbyggere blir forfordelt – de får lengre straffer for mindre seriøse lovbrudd, mens folk med etnisk minoritetsbakgrunn, enten de er nyankommne eller har vært her en stund, slipper lettere unna. Et slikt samfunn fungerer ikke i lengden.

Tilliten stuper, og folk får nok. Stemningen gikk fort over i anklager om «polarisering» og opphaussing til konflikt. Både Starmer og Kemi Badenoch, den konservative lederen, gikk ut mot Nigel Farage fordi han hadde sagt at han følte sinne etter det som var skjedd.

I Parlamentet i dag anklaget Starmer Farage for å «utnytte tragedien for å skape nag og splittelse.» Mon det ikke er føringene fra myndighetene som har ført til forskjellsbehandling av etniske grupper, som har forårsaket splittelsen?

Hvite menneskers liv betyr noe

Sinne er en legitim respons på den uretten som Henry Nowak opplevde. Kemi Badenoch har selvsagt rett i mye av sin kritikk – hun mener at vi ikke må gå i den identitetspolitiske fellen der vi begynner å snakke om White Lives Matter –, men polarisering og identitetspolitikk er noe venstresiden har fremmet i flere år.

Dette må korrigeres, og da er det viktig at også briter – uansett hudfarge, naturligvis – får uttrykke følelsene sine. Nigel Farage tok bladet fra munnen da han sa at vi må verne om «hvite liv» – white lives – for selvfølgelig skal også disse beskyttes. Selv om vold mot politiet selvsagt er uakseptabelt, var det ingen overraskelse at det ble opptøyer og tilfeller av vold i Southampton i etterkant av dommen, som av mange oppleves som altfor mild.

Det er for øvrig fullt mulig å sperre drapsmenn inne på livstid i Storbritannia, og Lord Hermer, statsadvokaten i England og Wales, skal se på dommen og vurdere om den skal bli utmålt på nytt.

Volden i Southampton ble naturligvis fordømt, men kontrasten er likevel stor til opptøyene og protestene i forbindelse med Black Lives Matter i 2020. Dengang ble opptøyer som førte til 27 skadede politimenn, kalt en «largely peaceful anti-racism protest» (stort sett fredelig antirasisme-protest) av BBC. I The Guardian onsdag ble opptøyene i Southampton beskrevet slik: «Elleve politifolk og en politihund skadet av ‘skremmende’ vold», og «De som hevder å protestere mot mordet på Henry Nowak, var oppsatt på å skape frykt og splittelse».

Hvorfor går folk på gatene og kaster søppelkasser mot politiet? Det hadde vært mye mer interessant om The Guardian gadd å gå i dybden i det spørsmålet, istedenfor å moralposere og vise at de ikke liker det. Kan det være at det som er skjedd, strider mot folks rettsfølelse? At dette bare er toppen av isfjellet av saker som opprører og gjør at folk føler seg utrygge i sitt eget land?

Dekningen av opptøyene viser at nei, Storbritannia har ennå ikke erkjent at de har et stort problem med et todelt samfunn. Elitene som styrer landets institusjoner, forstår seg ikke på befolkningen. Arbeiderklassen er blitt overlatt til seg selv, og strømmer nå til Reform UK og til Rupert Lowes Restore. Mens politikere som Kemi Badenoch i alle fall forsøkte å si alt det riktige, feilet Starmer igjen ved å vende seg mot dem han tidligere ville hatt som kjernevelgere. Han anklager dem for å utnytte en tragisk skjebne for politisk vinning, men selv er han kjapt ute med å gjøre akkurat det samme.

Slik har vi det gående, og Storbritannia vil fortsette mot enda mer splittelse og polarisering i årene som kommer. Hadde britene vært voldelige av seg, hadde landet stått i flammer nå. Men heldigvis, får vi si, er britiske manerer og besinnelse fortsatt kvaliteter som definerer den jevne brite. Det skal nok bli enda verre før det blir revolusjon.

Kjøp boken på Document Forlag