Politikerne må snarest melde Norge inn i EU og dr*** i å holde folke­avstemning om saken, mener stats­viteren og Høyre-politikeren Janne Haaland Matlary.

Vi har politikere «for at de skal bestemme på våre vegne», og derfor er folkeavstemninger «en uting i et representativt demokrati», skriver Matlary torsdag i en kronikk hos Dagens Næringsliv. Var det fortsatt noen som lurte på hvorfor vi har politikerforakt?

Om man skal tro henne, har vi fått et «nytt» EU. Gid Larsen.

Men fremfor alt har vi en ny sikkerhetssituasjon. Hør på dette:

Det sikkerhetspolitiske argumentet er at vi ikke kan være alene med Russland, med Kina, og ei heller nå med USA.

De tre store røverstatene der, altså. Den ene av dem er riktignok militært til stede i vårt eget land fordi vi ikke har noe forsvar å snakke om, men pyttsann. Han Donald-fyren ødelegger jo alt. Og snart tar han Svalbard fra oss:

Trumps rolle i USA gjør at lille Norge plutselig kan få en nesestyver som dette: «Jeg fikk ikke Nobelprisen i år heller? Vel, Norge kan få noe av meg, ensidig toll på 25 prosent». Eller slik: «Grønland? Ja, viktig det, men Svalbard, som Norge har et omstridt legalt krav på, er enda viktigere for oss i USA».

Ja, hvorfor ikke? Selv gjør vi jo ikke annet enn å legge ned den viktigste virksomheten vi har hatt på øygruppen i navnet til et «grønt skifte» som ikke bare tar livet av Europas økonomi, men som på Svalbard dessuten er diesel-dunstende så det holder.

Men så er det visst hverken Putin eller Trump som er det største problemet, men Kina. Ikke vanskelig å være enig i den saken, men for Matlary går analysen gæernt fra start:

Xi er styrket etter Trumps og Putins besøk, og Europa er sterkt avhengig av kinesisk produksjon. Europa må stake ut en Kina-kurs, og det kan ikke små land gjøre.

Så et hovedargument er «safety in numbers».

Det andre argumentet kan vi kalle «nye EU». For EU er ikke det EU var før krigen mot Ukraina og før Trump, for ikke å snakke om Kinas vekst. Europa må forholde seg til Kina fremover, og her er det virkelig farlig å være alene og kanskje komme i skvis mellom USA og Kina. USA vil presse Europa til å støtte sin Kina-politikk, mens vi ønsker å handle med Kina. Da bør man ikke være et enslig land.

Noen har vanskelig for å finne ord for sine tanker; hos andre er det vanskeligere å finne tanker for deres ord. Vi blir nødt til å gjette her.

Det virker som om Matlary mener at vi bør fortsette å handle med Kina snarere enn å gjøre det vi kan for å redusere vår eksponering for Kina maksimalt, og at vi dermed ikke bør innta samme holdning som vår viktigste allierte til verdens største bandittstat. Det er ille nok i seg selv.

For Kina har i flere tiår ført en hybridkrig mot Vesten, både USA og Europa, med alle andre midler enn de militære, og hvis vi lar dem holde på med det lenge nok, går vi inn i en verden dominert av mafiabossene i Beijing. Sikkert fint for de totalitært anlagte, men ikke for oss andre.

Matlary viser ingen tegn til å være oppmerksom på kinesernes «unrestricted warfare», men om hun nå ved et mirakel fra jomfru Maria skulle være det, tror hun tilsynelatende at et samlet EU har den nødvendige vekten til å ri den kinesiske dragen uten å ramle ned fra den og bli trampet i hjel.

Ikke bare dét: Unionen skal klare å ta konflikter med USA, Kina og Russland på strak arm samtidig. Og stakkars oss hvis vi ikke er under Brussels vernende vinge da:

«Nye EU» bør det også hete fordi EUs handelspolitikk nå er blitt sikkerhetspolitikk. Handel handler om toll og USA, om Kina og avhengigheter, om sanksjoner mot Russland, om å tåle konflikter med alle disse tre – også USA. Norge, utenfor EUs tollunion, kan ikke lenger risikere å ende mellom skipet og brygga når skipet legger til. Vi kan straffes med toll fra både USA og EU.

Ja, det er klart, så lenge de tjuvraddene som administrerer oss, ikke bruker norske forhandlingsvåpen for det de er verdt, men snarere gir bort nordmennenes nasjonalformue til det fjerde riket.

Men hvor kommer Matlarys tro på EUs geopolitiske vekt fra? Det paradoksale som mer enn noe annet kjennetegner unionen, er jo at den består av til dels nokså sterke medlemmer, men samlet fremstår EU som en lettvekter på den globale scenen. Det går ikke så bra internt heller. «Eurosklerose» lyder en fersk diagnose over EU fra Belgias sentralbank.

Og det er ikke noe rart, for til syvende og sist ivaretar de enkelte medlemslandene sine egne interesser mer enn fellesskapets. Det betyr uunngåelig at de ikke vil kunne danne noen samlet front mot Kina. I praksis er det det motsatte som skjer.

Europas interaksjoner med Midtens korrupte og totalitære rike preges av en voldsom asymmetri i vår disfavør. Det gjelder ikke minst det kolossale handelsunderskuddet som vår verdensdel har med Kina.

Beijing later som om det vil samarbeide med Vesten, men gjør hva de kan for å utnytte oss. Med det industrielle «samarbeidet» overtar de vestlig kompetanse og lager ekvivalenter av vestlige produkter til en lavere kostnad som de deretter dumper i våre markeder. Og med det suicidale «grønne skiftet» gjør Europa seg avhengig av kinesiske solceller og batterier.

Hvis man skulle legge en plan for hvordan Kina kunne sluke Europa, ville det være vanskelig å komme opp med noe bedre enn det Europas svikefulle «ledere» har fått til. Og disse som sender Europa på vei ned, er det altså Matlary tror skal være vår redning.

«Tyskland bremser EU-landene i deres hardere linje overfor Kina», melder Euronews tirsdag. Europas geopolitisk mest tilbakestående land er også det som sitter hardest fast i den kinesiske blekksprutens fangarmer. Tysklands rikdom var basert på en snyltende modell med gratis sikkerhet fra USA, billig energi fra Russland og et importvillig marked i Kina. Nå er de to første forutsetningene borte, og den tredje overskygges av at kineserne selv spiser Tyskland som det første av de store europeiske landene. Med 10.000 færre jobber i industrien hver måned, er det snart ikke mye igjen av den. De dumme tyskerne som lo av Trump da han advarte om risikoen ved avhengighet av russisk energi, skjønte heller ikke at samarbeidet med Kina var en dødelig felle.

Kina investerer i dølgsmål med sikte på global makt, melder Die Welt torsdag. EUs «svar på Kinas illojale konkurranse står ikke i forhold til utfordringen», skriver Brussel-korrespondenten til Le Figaro torsdag. Lignende saker publiseres omtrent hver dag. Er det ingen i den norske andedammen som holder seg orientert? Heller ikke en professor i statsvitenskap? Så hva i all verden kan vi bruke dem til?

Matlary har et avslappet forhold til at Norge har gitt bort suvereniteten til EU, en prosess som har pågått i tredve år som vi snarest burde begynne å rulle tilbake, steg for steg. Men selv synes hun at vi da bør bli medlemmer i stedet.

Vi lever jo med et gigantisk demokratisk underskudd gjennom EØS-avtalen. Vi er passive medlemmer, bestemmer intet. At vi gidder. I årtier har vi tatt imot lovgivning, direktiver fra EU. Demokrati er medbestemmelse. Men her er vi med i en organisasjon hvor vi ikke har noen plass ved bordet.

At EU-spørsmålet skulle avgjøres ved folkeavstemning, var en selvfølge både i 1972 og 1994. Men det var da, det, og itte nå. Nå er det modern times.

EU er nå så komplekst at de helteite velgerne ikke skjønner noenting. Heller ikke professoren skjønner all verden:

Da danskene skulle ta stilling til Maastricht-traktaten, altså det som ble kalt unionen, i 1992, fikk de den tilsendt i posten. Det var det dummeste man kunne gjort. For å lese en EU-traktat, må du nesten være EU-jurist. Jeg som har skrevet doktorgrad om Europakommisjonens makt og forsket på EU i mange år, kan ikke lese en slik traktat.

EU er en uhyre kompleks organisasjon med regler opp og i mente for alskens beslutninger, og mange aktører som gjør det ene og det andre. Mitt poeng er at det ikke er en demokratisk gjerning å be velgerne bestemme i denne saken, om norsk EU-medlemskap. Dette vil utarte til demagogi og populisme.

Så lekende lett det går å slå en strek over folkestyret! For vi «må» bli medlem, og den politiske prosessen er egentlig noe forbannet herk:

Politikerne i regjeringen sier masse om hvor viktig EU er blitt for oss, men unndrar seg konklusjonen som følger av dette, nemlig at vi må bli medlem.

Den ene grunnen er frykten for en ny folkeavstemning, med alt vås og kaos det innebærer.

I Matlarys optikk er politikerne på den ene siden noen kyniske drittsekker:

Det andre er taktikkeri, for å unngå å miste regjeringsmakt. Den nasjonale interessen, som statsmannen eller -kvinnen skal tenke på først, viker plassen for taktiske overlegninger: kan min regjering overleve EU-spørsmålet?

På den annen side er de noen slags inkarnasjoner av rasjonaliteten, og det er noe mer nobelt enn den hersens folkeviljen:

Hvis vi bestemmer oss for at det denne gangen ikke skal være folkeavstemning om saken, vil det i alle fall være en viss grad av rasjonalitet i prosessen, og folk vil ikke bli belastet med å sette seg inn i irrgangene i EU. For vi har politikere for at de skal bestemme på våre vegne.

Folkeavstemninger er en uting i et representativt demokrati.

Vi kan bare slutte å klage over kongehuset, for det institusjonelle forfallet er enda verre andre steder. Med politikere som dette kan vi like gjerne ha Durek som konge.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.