Jean Auguste Dominique Ingres: Jesus Returning the Keys to St. Peter (1820)

¹⁵ Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!» ¹⁶ Igjen, for annen gang, sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær», svarte Peter. Jesus sier: «Vær gjeter for sauene mine!» ¹⁷ Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø sauene mine! ¹⁸ Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» ¹⁹ Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»

Johannes 21, 15–19

Teksten jeg har valgt som utgangspunkt for dagens refleksjon, fant sted mellom oppstandelsen og Kristi himmelfartsdag, og er etter min oppfatning en av de vakreste i Bibelen. Samtidig er den også aktuell med tanke på ukens store etiske diskusjon, uttalelsene til FrPs Hårek Hansen. Eller skal vi heller si: mangelen på etisk diskusjon.

I teksten fra Johannes’ evangelium møter Jesus Peter på tomannshånd, og bakteppet er tydelig. Peter hadde fornektet sin relasjon til Jesus tre ganger, ja, til og med bannet på at han ikke visste hvem Jesus var da Jesus var inne til avhør hos øverstepresten.

Det var da også Jesus som sa til Peter at vi skal tilgi 70 ganger syv, at det er ingen grense for vår plikt til å tilgi, ettersom vi selv er blitt tilgitt alt av vår Gud.

For FrPs Hårek Hansen var det imidlertid ingen nåde. Han mistet både jobb og medlemskap etter sine uttalelser om innvandrere fra Pakistan.

Det er noe underlig her. Først fordi venstresiden som regel får tilgivelse for sine overtramp, men også hvordan høyresiden fremstår så svak overfor kritikk fra sosialistene.

Da Rødts Mímir Kristjánsson i beruset tilstand truet en kritiker ved å vise til voldsmiljøer knyttet til Hells Angels, ble han selvfølgelig møtt med sterk kritikk, men han fikk også anledning til å beklage seg offentlig. Han tok ansvar for det han hadde sagt, og mange mente at han burde få anledning til å be om tilgivelse og gå videre etterpå.

Saken utløste også en bredere debatt om hvorvidt offentligheten og politikken gir rom for anger, tilgivelse og rehabilitering når noen har gjort noe alvorlig, men erkjenner feil og forsøker å rette opp.

Denne muligheten skal altså ikke gjelde Hårek Hansen.

Altså: Hårek Hansen tilhører et parti der lederen Sylvi Listhaug har Jesus som ideal og der partiet våger å peke på det kristne livssynet som grunnlag for sin politikk, men som allikevel ikke gir rom for tilgivelse, samtidig som partilederen bøyer seg for kritikken fra politikere som ikke tror på noe, mennesker uten et etisk fundament for sine såkalte verdier.

Hvordan i all verden kom vi dit?

Det er et av vår tids største politiske paradokser vi er vitne til, et paradoks også C.S. Lewis var opptatt av, det at mange liker å mene noe om andres atferd, men selv avviser troen på en overordnet moral. Og det er jo nettopp dét som kjennetegner vår egen tid. Retten til å endre standpunkt i moralske spørsmål oppfattes som en menneskerett, samtidig som det ikke er noen nåde for dem som mener det samme som flertallet mente for kort tid siden. Vi ser det overalt, enten det gjelder diskusjon om for eksempel innvandring, abort eller troen på flytende kjønnsidentitet.

Men hvorfor lar vi oss styre av dem?

Det er all grunn til å tro at Sylvi Listhaug ville våget å stå opp mot presset FrP opplevde etter TV 2s offentliggjøring av uttalelsene til Hårek Hansen dersom hun hadde vært tydeligere forankret i det kristne livssynet. Men igjen ser vi konsekvensene av mangel på åndelig dybde, og det gjelder ikke bare i denne saken. Vi har latt venstresiden og andre politisk korrekte på høyresiden diktere hva vi skal mene i altfor lang tid. Uten kamp har deres påståtte etikk fått definere høyresidens standpunkt, og dermed også landets politiske retning.

Men vi ofrer også våre egne dersom det blir avkrevd. De politisk korrekte krever å få avgjøre hvem som skal bli tilgitt.

Dette er kanskje den største forskjellen på deler av Europa og USA. USAs konservative lar seg ikke pille på nesen av gudløse demokrater, de våger å slåss med de våpnene troen gir dem. Det vil si sannhet og fornuft. Vi har ingenting tilbake. Selv tilgivelsen har de tatt fra oss, og fornuften forankret i Gud er bare et blekt minne.