Det begynner å bli et mønster nå: Når voksenverdenen mislykkes, kaller man inn barna – for å løse alt fra havarert integrering til konsekvensene av nedbygd psykiatri. Og alt presenteres, selvfølgelig, som noe veldig fint.

Det finnes en ny samfunnskontrakt i Sverige. Den er ikke skrevet ned noe sted, ingen har stemt over den, og ingen politikere snakker åpent om den. Men den merkes overalt.

Når systemene svikter, når politikken mislykkes, når institusjonene faller fra hverandre – da kaller man inn barna.

Statens siste reserve: elever på mellomtrinnet

Hva har for eksempel Malmö, Sandviken, Trollhättan, Gislaved, Örebro, Nyköping, Linköping og Borås til felles?

De er eksempler på kommuner som har valgt å busse skolebarn mellom skoler for å «øke integreringen». Formålet er tydelig: Barn skal blandes. Ikke fordi det gagner deres egen utdanning – men fordi de skal kompensere for det integreringshavariet voksenverdenen har skapt.

Hva har foreldrene til de berørte barna til felles?

De har vært mildt positive. For å uttrykke det diplomatisk. «Det kan ikke være våre barns oppgave å løse situasjonen», er kommentaren som har gått igjen i endeløse varianter.

Likevel er det akkurat dét som skjer.

Barn flyttes fra sine trygge omgivelser – ikke for sin egen skyld, men for å fungere som språklige og sosiale støttehjul for andre. I praksis tjenestegjør de som ubetalte integreringskonsulenter.

Og dette er ikke det eneste området der barna må ta ansvaret der politikerne har abdisert.

Klasserommet som psykiatrisk mottak

Sveriges Radio rapporterer om en lærer som veksler mellom å være Marcus og Malinda.

Om morgenen får «følelsen» avgjøre om det er en Marcus-dag eller en Malinda-dag. Kjønnsidentiteten skifter. Noen ganger møter elevene en vanlig mann. Andre ganger har mannen kledd seg i skjørt, hårspenne og ring med vaginasymbol. Da forventes det at elevene spiller med og later som om han er en hun.

Dette kalles visst «demi-fluid» og presenteres som et personlig uttrykk. Noe elevene «venner seg til».

Selvfølgelig gjør de dét. Barn venner seg til det meste – det er nettopp derfor voksne har et ansvar for å beskytte dem.

I stedet gjør man det motsatte. For hva innebærer dette i praksis?

At barn – igjen – forventes å tilpasse seg voksnes komplekse livssituasjoner. At de skal navigere identiteter, pronomen og psykologiske prosesser som selv voksne ofte har problemer med å forstå.

Og de skal gjøre det på skolen. I undervisningstiden. Som en del av hverdagen sin. Samtidig som de skal prestere og vurderes – og finne veien gjennom en ungdomstid som skal legge grunnlaget for deres egen identitet.

Barna – velferdsstatens støtdempere

Man plasserer barn midt i voksnes identitetsprosesser og kaller det pedagogikk. Man forventer at de skal forstå, bekrefte og tilpasse seg – uten at noen engang stiller spørsmålet om det er rimelig.

Når integreringen mislykkes, skal barna busses. Når psykiatrien svikter, skal barna forstå. Når voksenverdenen mister kontrollen, skal barna tilpasse seg.

Barna har blitt velferdsstatens støtdempere – det er de som tar støyten når systemene kollapser. Og jo mer det knaker i samfunnsbygningen, desto mer lesses på dem.

Den moralske utpressingen

For å kvele all kritikk, pakkes alt inn i moral, der den som protesterer, straks mistenkeliggjøres.

Vil du ikke at barn skal busses? Da er du imot integrering. Sannsynligvis er du rasist også. Islamofob? Helt sikkert.

Vil du ikke at barn skal håndtere voksnes identitetsprosjekter? Da er du intolerant. Kanskje homofob. Uten tvil høyreekstrem.

Det er en effektiv måte å kneble kritikk på, men det endrer ikke virkeligheten: Barn skal ikke bære konsekvensene av voksenverdenens feilslåtte politikk. Barn skal ikke være integreringsverktøy. Barn skal ikke være psykologisk støtte for voksne. Barn skal ikke være løsningen på problemer voksne har skapt.

Barn skal være barn.

Så la oss stille det spørsmålet som konsekvent unngås: Når ble det barnas oppgave å kompensere for politiske beslutninger, ideologiske eksperimenter og nedbygde institusjoner?

Og hvor langt tror vi at dét vil rekke?