Sir Meyer redder verden med trygg avstand til virkeligheten. Illustrasjon: ChatGPT.

Tanker nedtegnet av Yan Friis’ alter ego, Sir Meyer

Det er som heroin. Det eter deg innenfra. Uten at du merker overgangen, er du hektet og hilser vettet farvel. Du skjønner det ikke, men omgivelsene ser det. De stikker hodene sammen og snakker om det. De har nok av ammunisjon – levert i nettavisene av bekymrede psykologer, og holdt ulmende i live i kommentarfeltene.

Folk flest har et bilde av World Of Warcraft-spilleren. En ung mann med sosiale problemer, kviser, gråblek hud og tomme pizzaesker overalt, en vaskeekte datanerd som har det til felles med nattens fyrste at han tåler dagslys dårlig. De skulle bare visst.

World Of Warcraft er like rik på mennesketyper og menneskeskjebner som en hvilken som helst flik av kloden. Kvinner og menn, unge som gamle, gifte som enslige. De vrimler der inne i fantasiens teater – som dverger, gnomer, alver, mennesker, orker, troll og zombier. De er fargerike, de er sterke, de er magikere og – viktigst av alt – de overvinner døden. Det er aldri game over.

Man kan med andre ord utføre store heltegjerninger uten at det gjør vondt. Og dét er litt av poenget med spillet – man er helter, man redder ikke bare hverandre, men verden – hele tiden med så kolossal fremgang at spillets utviklere tvinges til jevnlig å innføre stadige utvidelser med enda vanskeligere oppgaver og enda skumlere uhyrer.

Utenfor vinduene – i den virkelige virkeligheten – er det ikke mye moro å hente. Vi kneler under en kollektiv fremtidsfrykt. Børskrakk, sykdom, krig, arbeidsløshet, global oppvarming, miljøkriser, enda mer krig, reality-tv, Guri Melby, speltbrød – det er liksom ingen ende på det. Slik utviklingen går, lønner det seg ikke lenger å være modig. Modige mennesker suger. Det er bare egoistene som vinner og feigingene som overlever.

Det er ikke greit i dag, sånn som vi har det med krig, nød, elendighet, børskrakk og Guri Melby. Foto: Paul S. Amundsen / NTB

Selv har jeg stor glede av World Of Warcraft. Har hatt det helt siden jeg snublet over det ved en tilfeldighet tilbake i 2005. Vi Menn ville ha meg til å skrive om fenomenet. Jeg mente at for å skrive om noe, må man sette seg inn i det, gi meg et par uker. Sa jeg. Det ble flere måneder. Ja, for jeg måtte jo skaffe meg hest, og det fikk man ikke før man nådde level 40. Min sjef lurte på om jeg hadde en skrue løs, men aksepterte hesten. Bare han fikk artikkelen snart. Det fikk han. Og da var det for sent. Jeg satt på kroken.

Et gammelt bilde fra min tidligste tid i World of Warcraft, den såkalte vaniljetiden. Da var Meyer bare korporal, som vi ser.

Spillet speiler vår samtid, men er også en korreks. Her teller mot og klokhet, her er sosiale antenner en forutsetning og fellesskap et begrep med mening. Her løses oppgaver kun ved at man henter ut det beste i hverandre. Spillere med naturlige lederegenskaper tar føringen uten at noen mukker. Dårlige ledere avsløres brutalt og øyeblikkelig og blir avsatt før de får gjort mer skade.

Hva med egoistene og feigingene? De er sjanseløse i World Of Warcraft. Ingen vil ha dem med på laget.

Sir Meyer nyter litt kvalitetstid i Elwynns vakre skoger og beroliger den lille bondefamilien. Det er trygt å ha en kriger i nærheten.

World Of Warcraft-kritikerne vet ikke hva de snakker om. De har aldri vandret rundt i Elwynns vakre skoger. Sprunget over Westfalls sol­svidde marker med hjertet i halsen og coyoter i hælene, ridd på en frisk ganger gjennom Stranglethorns jungel, kjent det skumle gufset i gruvegangene i Deadmines, tatt seilskuten til det fjerne landet Kalimdor, vasset gjennom den frosne sneen i Dun Morogh eller nedlagt bøfler i Nagrand. For ikke å snakke om tundraen i landskapet til Lich King, som gjorde sin entré i spillet tilbake i 2008 – kanskje den mest definitive versjonen av WOW ever.

Sir Meyer konfronteres av en coyote i Westfall. Han lar seg ikke skremme.

Her hersker mitt alter ego, selveste Sir Meyer. En tungt bevæpnet kriger med barsk geip og glødende våpen. Han kaster seg inn i monumentale slag for å redde sine medspillere – uansett om overmakten er for stor eller ikke. Innimellom prater han med sine venner – spillere fra land over hele Europa – som han kun kjenner ved deres fantas­inavn og deres eksotisk utseende figurer. Med unntak av Roy fra Sheffield, som reddet ham fra den visse død i Westfall tilbake i 2005, og som har vært hans faste WOW-venn siden. Det er en god og meningsfull tilværelse som ingen psykolog i verden kan frata ham.

Tenk om Meyer virkelig tok steget ut av cyberspace og inn i virkeligheten. Om hele World Of Warcrafts persongalleri tørket av Guri Melby besserwisser-fliret med et enkelt, men effektivt skjoldstøt. Akkurat da hun lente seg frem over debattpulten sin for å gneldre. Eller om den brave kriger smatt ut av laptopen til kronprinsen og avleverte et tordentramp så lysekronene klirret da en tårevåt kronprinsesse gnålte om sin integritet for syttende gang.

Tenk. Foran øynene på en million tv-seere. Stormer Sir Meyer inn og tar affære mens han slår seg på skjoldet. Da legger selv trollene på sprang.

Her hilser Sir Meyer på smeden i den muntre byen Gadgetzan i Tanaris-ørkenen. Man blir fort bereist i World of Warcraft.

Men så husker jeg mine egne innvendinger. Skal du skremme noen mens de snakker i fjernsyn, må du regne med å bli arrestert. Og enda verre: Skal du banke noen, må du regne med at de tar igjen. I World Of Warcraft er jo konsekvensene små. Det verste som kan skje, er at du brekker en negl eller får musearm.

Men ute i det virkelige liv er det utrolig risikabelt å prøve seg på noe. Der kan selv et ubetenksomt ord ende med grisebank. Og det hjelper ikke at den du krangler med, er mindre og svakere enn deg, for sveklinger har en lei tendens til å kjenne noen skikkelige sterkinger. Tro meg, jeg lærte mye om sånne sladre-sterkinger i min ubetenksomme periode som kjepphøy guttunge. Det ble en del neseblod og behov for trøst.

Det er den lærdommen som mer enn noe annet avholder meg fra å bli helten som redder verden fra alt som plager den. Et slag mot en hvilken som helst kjeltring utløser motslag, og de gjør som oftest kjempevondt.

Det fratar ikke World Of Warcraft dets storhet. I spillets trygge skumring lærer man å oppføre seg, ta hensyn, være sosial og hjelpsom, selvoppofrende og heltemodig. Veien til storsinn og bragder er kort. Du vinner beundring og venner. Drittsekker og møkkafolk som tar med seg sine ekle personligheter inn i spillet, blir utstøtt og latterliggjort. De får ikke være med! Er det ikke vidunderlig?

World Of Warcraft lærer deg å være et godt menneske. I spillet hersker de klassiske verdier. Ja, håpet lever i et dataspill. Det er kanskje ikke mye, men det er hva vi har i 2026.

Skummelt, men alt under kontroll i de legendariske Deadmines.

Etterord for spesielt interesserte:

Vi som begynte å spille World of Warcraft tidlig, har klart å opparbeide nostalgi til den tiden. Vi liker ikke samtidens versjon, «retail-versjonen», med alle sine utvidelser og forandringer. Vi vil ha det sånn som det var, i gamle dager, og gamle dager er pr. World of Warcraft-definisjon årene 2004–2008. Det har tvunget spillutviklerne til å gjøre den klassiske versjonen av spillet tilgjengelig igjen. Vi er nemlig ganske mange som mener at alt var bedre før, også World of Warcraft, og vi har fått viljen vår.

Stikk gjerne innom Elwynn-skogen for en prat.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her! Kjøp e-boken her.