En rapport publisert av Iran International og omtalt i internasjonale medier, har de siste dagene skapt sterke reaksjoner. Rapporten inneholder vitneforklaringer om brutale overgrep mot iransk helsepersonell som hjalp sårede demonstranter ved Rajaei-sykehuset i Teheran under protestene 8. og 9. januar.

Vitneforklaringene forteller at ansatte ved sykehuset hadde fått ordre om ikke å behandle demonstranter som var blitt skutt under protestene. Til tross for ordren valgte flere sykepleiere å gjøre det enhver helsearbeider er forpliktet til: Å redde liv.

Verre enn bomber og krig er muligheten for at regimet overlever

Det som ifølge rapporten skjedde etterpå, er vanskelig ikke å reagere på.

Sikkerhetsstyrker tok seg inn på sykehuset. Flere sykepleiersker som hadde hjulpet de sårede, ble henrettet på kloss hold, andre ble arrestert.

To kvinner ble ført ned i sykehusets kjeller og brutalt torturert og gruppevoldtatt. Den ene fikk så alvorlige indre skader at hun måtte gjennomgå omfattende kirurgi. En del av tarmen måtte fjernes og hun lever nå med permanent stomipose. Før operasjonen skal hun i desperasjon ha bedt legene om å få dø. Også den andre sykepleiersken skal ha fått alvorlige indre skader og måtte opereres.

Slike historier lekker ut av Iran og bekrefter et bilde av et regime som ikke respekterer menneskers liv. For iranere er historiene sjokkerende, men ikke overraskende. De bekrefter et mønster av vold mot alle som viser den minste solidaritet med demonstrantene.

Samtidig forteller iranerne noe som kan virke paradoksalt: De frykter ikke lyden av krig og bomber. Det de frykter er at konflikten skal ende uten at mullah-regimet knuses. Det ville være den største tragedien: at verden vender blikket bort og at regimet overlever.

Nettopp her fremstår Norges linje som vanskelig å forstå. Regjeringen med statsministeren i spissen, har gjentatt sitt mantra: krig er ikke veien til demokratisering av Iran, eskalering er farlig, Norge ønsker ikke å være en del av konflikten.

Parallelt med dette har norsk offentlighet reagert kraftig på noe helt annet: Da stortingspresident Masoud Gharakhani nevnte Pahlavi som en stemme iranerne løfter frem, utløste det sterke reaksjoner i deler av norsk presse. Kritikken var intens – ikke på grunn av regimets overgrep, men fordi et navn iranerne selv holder frem ble uttalt i en norsk politisk sammenheng.

Dette fremstår som et paradoks. Norge hevder å være solidarisk med det iranske folk, mens referanser til opposisjonelle stemmer møtes med forferdelse samtidig som rapportene om overgrep mot sivilbefolkningen tones ned og knapt kommenteres.

Norge fremstiller seg som et av verdens mest demokratiske land. Men demokrati handler ikke bare om institusjoner og valg. Det handler også om politisk tydelighet.

Er demokrati et prinsipp Norge forsvarer eller bare en frase landet pynter seg med? Historien pleier før eller siden å gi svar på slike spørsmål.