Mette Frederiksen kom rett fra nordisk toppmøte i Oslo til partilederduell med Venstres Troels Lund Poulsen, som for øvrig er forsvarsminister. Mette er helt klart den som tydeligst distanserer seg fra dagens administrasjon i Washington. – Viktigst, men ikke nærmest, var betegnelsen hun brukte om USA. Hvordan det er mulig for et lite land som Danmark å kvalifisere synet på USA og likevel forvente full støtte i tilfelle krig, ble hun ikke spurt om.

Lund Poulsen trodde USA ville stille opp. Men Mette viste til møtet i Oslo med sin svenske, norske, finske og canadiske kollega. Der fant hun det verdifellesskapet hun savner i Washington.

Mette Frederiksen tror forsvarsallianser er à la carte: at man kan velge bort det man ikke liker. Hun glemmer helt å opplyse seerne om at styrkeforholdet mellom de små nordiske land og USA er så stort at det ikke tillater oss å velge. Det er USA som velger, ikke vi. Men dét glemmer Mette og Jonas.

De er så fylt av sin egen moralske overlegenhet at de glemmer å stille de fundamentale spørsmålene.

Både J.D. Vance og Marco Rubio har sagt det samme som Mette, men med motsatt synsvinkel: Verdifellesskapet er ikke hva det var, fordi Europa ikke lenger er Europa. Dét tåler ikke europeiske ledere å høre; de sier at Washington angriper Europa.

De sier at den nye sikkerhetspolitiske strategien som ble rullet ut før jul, er et angrep på Europa.

Europeiske ledere tåler ikke sannheten. Dét er hva det koker ned til.

Og dét er den største svakhet et kontinent kan ha.

Grensene står åpne, og fremmede man ikke aner hvem er, strømmer inn, hver eneste dag.

I en slik situasjon skulle man tro at europeerne ville gjøre alt for å bevare et godt forhold til USA.

I stedet anklager EU USA for å ville splitte Europa.

Europa er ute av stand til å lese situasjonen.

Man er ute av stand til å se seg selv utenfra.

Heller ikke i forhold til egen befolkning.

Avstanden mellom folk og ledelse blir stadig større, og folket ser en ledelse som spinner i løse luften, ute av stand til å løse de problemene ledelsen selv har skapt.

Spørsmålet er hvor stor tålmodighet USA har med Europa.

Krigen i Persiabukta gjør at Europa faller nedover på prioriteringslisten.

Vi betyr rett og slett ikke lenger så mye. Vår andel av verdenshandelen har falt til 13 prosent.

Europeere begynner å se ut som tapere.

I håp om å kompensere for fallet, arrangerer man stadig flere toppmøter, tar stadig flere gruppebilder og avholder stadig flere pressekonferanser.

Det er som å pisse i buksen for å holde varmen.

Kallas hardt ut mot USA: Forsøker å splitte Europa