Jonas Gahr Støres redgjørelse i Stortinget for den sikkerhetspolitiske situasjonen var som et ekko av mellomkrigstiden. Nå brukes begrepet «stormaktene» også om USA.

Faktisk er det USA som fremheves som den store uroskaperen.

Det klinger derfor hult og schizofrent at det i samme åndedrag forsikres at den sikkerhetspolitiske forankring ligger fast. Hvis man lytter til Støre, er det slett ikke opplagt at USA for all fremtid vil komme oss til unnsetning, uansett hva regjeringen finner på.

Støre brukte uttrykket «utilslørt maktbruk fra stormakter» og mente USA. Punkt for punkt tok han for seg hvordan USA under Trump hadde gjort verden usikker.

«Autoritære land får større gjennomslag», sa Støre, og mente USA. Han nevnte knapt nok Kina.

Russland ble nevnt programmatisk. Men det var ingen analyse. Det var ingen redgjørelse, det var moralske utlegninger av en statsminister Støre som forsøker å overbevise publikum om at han er moralsk overlegen «bølla» i Washington, som SVs Ingrid Fiskaa kalte ham.

Det er en gradsforskjell mellom Støre, Fiskaa og Sneve Martinussen. Men ikke en prinsipiell.

Det er USA som er trusselen: Han angriper verdier og folkerett.

Støre er provosert. Trump stod på FNs talerstol og sa henvendt til europeerne: – Your countries are going to hell.

Støre klarer ikke å se dette som en velment advarsel. Han tar det som en fornærmelse, fordi det sårer hans selvfølelse.

Slik reagerer de hele gjengjen: Macron, Merz, Starmer, Frederiksen, Kristersson.

De klarer ikke heve seg over at alt dreier seg om dem, for det er den verden de har befunnet seg i lenge. Det handler bare om dem, befolkningen er en grå masse de kan skalte og valte med.

Støre er som snytt ut av kontinental sentralisert administrasjon. Folket skal adlyde!

Trump bryter med kontrakten mellom myndighetene og redaktørstyrte medier. De holder frem folkeretten. Når Trump henter ut Nicholas Maduro, er også dét et brudd på folkeretten.

Nå står Cuba for tur. Også dette gir EU stort ubehag. Trump tvinger dem til å stille spørsmål om hvorfor disse regimene fortjener å falle: De er korrupte og tjener ikke befolkningen. Nicaragua og Mexico står for tur. USA finner seg ikke i å ha en narkostat som nabo.

Når EU og Norge definerer forsvar for korrupte regimer som folkerett, kan man stille spørsmål om innholdet i begrepene.

Norske medier sier hele tiden at Trump «truer» Iran, slik de også sa om Venezuela. Nei, han advarte. Ordbruken sier noe om hvilken side mediene står på.

Støre og Stortinget står på samme side. Det var ikke mulig å høre forskjell på Listhaug og Støre. Listhaug ville bare ha større tempo.

Ikke noe om at ordet folkerett er uthult og forvandlet til et skjold for autoritære regimer (her kommer ordmanipuleringen inn, for betegnelsen autoritær brukes nå om Ungarn og USA). De beskyttes av taushet.

De som forstår dette, er persere. De hører falskheten og hykleriet.

At den iranske ambassadør ble invitert til Slottets æresmiddag for diplomater for bare halvannen uke side, sier alt om Støres regjering. Slottet gjør dette i samarbeid med UD, det samme UD som skal granske Mona Juul, er på et spor hvor de autoritære regimene tjener som motvekt til Israel.

Norge er på feil side av historien. Hvordan skal Norge kunne opprettholde selvbildet når persere og forfulgte kristne ser hykleriet?

Støre nevnte ikke Iran med ett ord. Det sier alt. Norge deltar i en reaksjonær allianse av stater som ønsker status quo og et equilibrium – en likevekt – som tilgodeser Kina.

Det er dette spillet Trump knuser.

Men Støre vil knuse Trump og har alliert seg med krefter i EU:

– Det hvelver seg en høyere himmel over norsk utenrikspolitikk, sa Støre: Fra Ukraina til Gaza og Sudan.

Det er altså idealismen som utmerker oss.

Men sikkerhetspolitikk er ikke en øvelse i selvgodhet og narsissisme, ei heller en diplomatisk catwalk. Det tror Støre, men han virker bitter. Det er en beskhet i fremføringen.

Også han ser ut som en begravelsesagent.

80 år etter annen verdenskrig har vi ikke lært noenting. Regjeringen skyver USA vekk, men tror den skal få hjelp uansett.

Men det er en sammenheng mellom diplomati og sikkerhetspolitikk. Europeerne tror de kan få i pose og sekk. Delta i uthengningen og motarbeidelsen av Trump-administrasjonen samtidig som det praktiske sikkerhetssamarbeidet fortsetter som før.

Det er hva man på engelsk kaller «folly»: tåpelighet.

Støre, von der Leyen, Starmer, Macron. De er tåper, og det kan gå oss riktig ille. Akkurat som i mellomkrigstiden.

strong>Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.