Av friskus og toppidrettsmann Yan Calmeyer Friis

Det er skiløper jeg skulle vært. Med storhetsperiode et sted rundt 1972–82. Oddvar Brå ville fått trøbbel. Alvorlig trøbbel.

Julen 1966 ble jeg en lidenskapelig tilhenger av Bonna treski, bambusstaver med breie trinser, knickers med bånd og Viking skistøvler i svart gummi med brei, kantet snute (som gjorde dem umulige å bruke til spasering – da trynet du ved første issvull).

Med dette utstyret dro jeg det noen år senere til en sterk og uventet 8. plass i skoleskirennet på Nadderud Gymnas i Bærum. Året etter stilte jeg med sekundanter. Det er fort gjort å bli bråkjekk. Jeg kom imidlertid et halvt minutt for sent til start (fordi jeg sto og varmet meg på lærerværelset, og for sent oppdaget at han med startnummeret før meg allerede var i gang på jordet, rett over veien), sprengforsøkte å ta igjen det tapte over de lange jordene ved Gjønnes gård, og sprakk i den jævlige stormoten opp mot skogbrynet. Løpet spolert allerede etter noen få hundre meter. Jeg så aldri noe til sekundantene. De hadde for lengst gått hjem.

Sølvskjeen fra Sjusjøen 1970 kan ingen ta fra meg. Min eneste seier (bortsett fra idealtidsrennet for de ansatte i Mortensen Forlag i 1980, hvor jeg jukset og brukte sekundant).

Slikt setter merker. Jeg kjente det samme de gangene jeg forsøkte meg som skøyteløper. Når gutta i OSK trente start, drev jeg rundt banen i dovne drag som en annen innbilt Fred Anton Maier for å skjule det faktum at jeg ikke mestret startteknikken – jeg ble bare stående og hakke frenetisk i isen, uten å komme av flekken.

Jeg har også stått tårevåt rett på blanke skøytestålet på fortauet utenfor Frogner Stadion mens jeg ventet på min stefar, ranet for botfor og kalosjer. Og da en klassekamerat utfordret meg på 500 m – jeg med lengdeløp, han med hockeyskøyter – kom skammens dag til Nadderud Stadion. Han valgte første indre, jeg la meg i ryggen på’n på vekslingssiden, men så tok sannelig juksemakeren siste indre også. Jeg kom aldri forbi i den voldsomme motvinden. Bitter var lyden av klassekameratenes hån. Ingen brød seg om min innvending, at jeg hadde gått 25 meter lenger enn Jørn. Ja, for dét het svindleren.

Der og da la skøyteløperen Friis opp.

Men jeg ga meg ikke. Og fikk lønn for strevet. Seier i familie-skirennet på Sjusjøen Fjellstue vinterferien 1970. Riktignok med en brysom mengde aldrende kvinner (danske) og sutrende unger på startlisten, og obligatorisk tegning av en gris rett etter målpassering. Min arge svenske konkurrent hadde ikke fått med seg at klokkene ikke ble stoppet før man hadde løpt inn i peisestuen og tegnet en gris. Tross alt og likevel, gull er gull (eller snarere en bitteliten sølvskje med fjellmotiv fra Sjusjøen øverst på skaftet).

I 1980 vant jeg et firmaskirenn på idealtid (med sekundant – la oss kalle ham Inge). Med tidligere nevnte utstyr fra 1966.

Her har jeg nettopp hentet diplom og sølvskje på Sjusjøen. Min eneste ekte seier i et langt liv som skjult toppidrettsmann. (Foto: Sigrid Tholander)

Man aner altså konturene av en misforstått toppidrettsmann. Jeg vet med meg selv at om noen hadde oppdaget mitt talent på tampen av 60-tallet, ville norsk skihistorie sett annerledes ut. Mannen var der. Skiene også. Med rikelige treningsdoser og kyndig ledelse ville folk med rette spurt seg i dag: Hvor var du da Yan Friis brakk staven?

Jeg fikk aldri gleden av å brekke staven i VM. Faktisk har jeg aldri brukket en stav i mitt liv. Men jeg har sprukket på skitur (en meget sjelden bedrift). Med Kvikklunsj og appelsin i høyre brystlomme på anorakken. Og jeg har sprukket i utforbakkene fra Ullevålseter til Sognsvann. Min utrettelige fantasi drev meg nedover, jeg hadde Bjørge Lillelien skingrende i ørene: Friis rykker, Thomas Magnusson må slippe! Hva gjør det vel om Ivar Formo falt når vi har Friis på siste etappe!!

Da jeg nærmet meg den første lille motbakken før parkeringsplassen, oppdaget jeg til min skrekk at mor, far og lillegutt var ute og prøvde skiene i lysløypa. De holdt et tempo som lå farlig nær mitt eget.

Med brystet i brann og melkesyre nok til å fylle et badekar, sprengte jeg opp på siden og forbi den ruslende barnefamilie-idyllen akkurat der kneiken begynte. Opp! Opp! Bare over den lille bakken, så de ikke ser deg lenger, så kan du roe deg ned – peste jeg til meg selv, krøllete av utmattelse.

Skytterkollen 1980. Vinneren av idealtidsrennet. Men jeg hadde jukset. Det mente Håkon og Gerd jeg skulle holde for meg selv da vår avdeling vant internkonkurransen i firmaet takket være det gullet. De ga meg pjolter-bonger for å holde kjeft.

Tre meter senere var ydmykelsen et faktum. Lillegutt flakset opp på siden og forbi meg i en haug av tverrstilt glassfiber og svett iver. Jeg hadde mer enn nok med å henge på seksåringen da Gud så i nåde til meg og snørrungens mor klemtet: – Ta det med ro, Karl Kristian, kom tilbake! Hun virket skremt.

Karl Kristian sendte meg et underlig blikk før han motvillig snudde. Han visste det ikke, men akkurat der og da la også skiløperen Friis opp.

Før tenkte jeg alltid at én gang, kanskje ikke før om 30 år, vil jeg få min oppreisning. Det var den gang jeg, i en alder av 35, ble invitert med i en gjeng (la oss kalle dem Bærumslærerne) og være med på deres ukentlige fotballtrening. Fotballspilleren Friis, han som alltid ble valgt nest sist på folkeskolen, og som trodde han hadde lagt opp for lengst, gjenoppstod som ved et mirakel. Riktignok hadde ikke det 25 år lange avbruddet gjort ham bedre, for å si det mildt. Timingen, ballfølelsen, balansen og tempoet var på oldemor-nivå. Men i motsetning til sine mange treningskamerater, ble han bare bedre og bedre. Dette var jo voksne karer i sine respektive fotballkarrierers høst, mens jeg knapt var begynt på våren.

Jeg ble eplekjekk og tenkte at VM for elitepensjonister i år 2026 måtte være et realistisk mål. Men da dette begynte å nærme seg, sånn cirka i 2005, skjønte jeg at det nok likevel ikke var slik at det for den skjulte toppidrettsmann alltid går et tog. Man glemmer å ta høyde for lyskebrokk og slike uventede, men avgjørende overraskelser i hverdagen. Min fotballkarriere kan derfor sikkert allerede nå oppsummeres med kun to høydepunkter. Begge fra treningen med mine lærervenner, og begge så langt tilbake i tid at få andre husker dem. Vi snakker forrige årtusen.

Jeg holdt på Bonna-treski helt til tuppen gikk. Men jeg fikk aldri sving på glassfiber, og la klokelig opp.

Det første var et skudd med strak vrist på hel volley som satt smakk i høyre kryss. Jeg har aldri truffet en ball slik hverken før eller siden, men da det skjedde, stoppet virkelig tiden. Jeg så meg triumferende rundt, jeg var vektløs, jeg forventet beundring og ærefrykt: – Se på Yan, han kunne likevel!

Men ikke en kjeft reagerte. Dette av den skrekkelige grunn AT INGEN HADDE SETT DET. Tildragelsen skjedde under oppvarmingen, og han som sendte meg pasningen, hadde allerede snudd seg og snakket med en annen da jeg traff ballen. De andre sto borte ved inngangen og pratet. Ikke en kjeft så i min retning. Ikke en kjeft så årets – ja, kanskje tusenårets – mål.

Mitt andre høydepunkt var en skarp pasning med ytterskru som endte rett foran Henrik, som kom på løp og utbrøt «Jøss!», så den ble i hvert fall lagt merke til. Men han husker ingen ting når jeg spør ham i dag.

Vel, vel, skjeen fra Sjusjøen kan i hvert fall ingen ta fra meg, for den har jeg på skrivebordet og kan nyte synet av daglig. Og hvis noen spør, kan jeg svare at ja, jeg er mannen som vant familie-skirennet på Sjusjøen i vinterferien 1970. Toppidrettsmannen som husket å tegne en gris.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!