USAs president Donald Trump og Frankrikes president Emmanuel Macron deltok begge under årets møte i World Economic Forum (WEF) i Davos. Foto: Gian Ehrenzeller / Keystone og Markus Schreiber – begge via AP / NTB.

En skal vokte seg for å spå. Jeg har sagt det før. Dét kan bare spåkoner. Vi er midt i et paradigme­skifte i inter­nasjonal politikk.

Det går fort unna. Gaza, Venezuela, Grønland og Iran. Det vi har sett de siste månedene, kunne vi ikke forestilt oss for bare et år siden. Men ser vi konturene av en ny verdens­orden?

Den vil hovedsakelig være bipolar, som under den kalde krigen. Da var det Russland og Warszawa­pakt-landene på den ene siden, og USA og NATO-landene på den andre.

Globaliserings­politikken, energi­politikken og krigen i Ukraina har endret alt. Europa har svekket sin stilling både sikkerhets- og handels­politisk. Krisen i EU er selvpåført.

Forsvaret ligger nede. EUs andel av globalt BNP er redusert fra 28 % i 1990 til 13 % i 2025. Europa er i endring og i ferd med å miste sin betydning i inter­nasjonal politikk.

Kina, BRICS-landene og lavkost­landene i sør har tilsvarende styrket sin posisjon. Kina har tatt Russlands plass som ledende i den østlige hemisfære. Nye allianser er etablert.

Det er ikke tvil om hvor veksten fremover vil være. Den vil være i BRICS-landene og i det fjerne Østen. Europas andel av verdens­­handelen og kontinentets betydning inter­nasjonalt vil fortsette å avta.

For det ble ikke slik som mange trodde da Sovjet­unionen kollapset i 1991. Globalisering og en regel­basert liberal verdens­orden medførte ikke evig­varende vestlig dominans.

Det motsatte skjedde. For den liberale retts­ordenen var verken liberal, regel­basert eller forutsigbar. Stadig nye kriger ble startet i Midtøsten. Og krigen kom tilbake til Europa.

EU opptrådte som en proteksjonistisk tollunion utad, og ble gradvis mer autokratisk og illiberal innad. Avstanden mellom folk og eliter ble stadig større. Demokratiet forvitret.

Masseinnvandringen skaper enorme indre spenninger og har endret Europa til det ugjen­kjenne­lige. NATOs raske ekspansjon mot øst har drevet Russland i armene på Kina.

Og BRICS- og de alliansefrie landene har ikke mye sympati, verken med USA eller de tidligere europeiske koloni­maktene. Med den økonomiske tyngde­kraften trekkes også de mot Kina.

Det vil bli Vesten mot resten. Eller først og fremst: USA mot resten. For mens USA har satt globaliserings­politikken i revers, synes EU ute av stand til å endre kurs.

EU går mot sivilisasjons­kollaps, slik Trump-administrasjonen advarer mot. Industri­basen er sterkt svekket. Tysk økonomi er i kne. Frankrike er nesten bankerott. Storbritannia trues av borgerkrig.

Befolknings­utskiftningen fører til enorme omveltninger. Velferds­staten forvitrer. Trump stiller til og med spørsmålet om EU lenger vil være en troverdig alliert for USA.

EU er blitt mindre relevant for USA. De trans­atlantiske relasjoner er svekket. Kina er mer relevant. USA er blitt en mer krevende partner, og verden et mer krevende sted for EU.

Men i stedet for å reversere globaliserings- og innvandrings­politikken, følge USA og fremstå som et samlet Vesten, vil EU nå ri to hester samtidig, både USA og Kina.

Keir Starmer er i skrivende stund i Kina. Canadas statsminister har for lengst vært i Kina. I forrige uke kom Ursula von der Leyen tilbake fra India. Merz reiser til Kina i neste uke.

Dette likner god gammeldags europeisk balanse­politikk, slik vi kjenner fra trekant­spillet mellom Russland, den britiske sjømakten og de kontinentale landmaktene frem til 1914.

Men Kina har tatt Russlands plass. USA har tatt Storbritannias plass. De gamle europeiske landmaktene er blitt til et EU av 27 land med til dels sterkt sprikende interesser.

Arenaen er ikke lenger Europa. Den er blitt global. EU tar mål av seg til å balansere vektskålen, og søker mot Kina så vel som USA. Faren er at EU blir salderings­posten.

Det kan skje dersom Washington og Bejing blir enige om å dele verden mellom seg. Grensen mellom øst og vest kan bli flyttet til et sted ute i Atlanter­havet, der den geografisk hører hjemme.

USA vil dominere den vestlige hemisfære, fra Grønland i nord til Kapp Horn i sør. Kina har allerede, med «Belt and Road Initiative», sine tentakler langt inn i Afrika, Europa og Norge.

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) holder gjeste­forelesning for kinesiske og norske studenter på Fudan-universitetet i Shanghai 11. september 2024. Foto: Heiko Junge / NTB.

Dette er et sannsynlig og ikke utenkelig scenario som EU vanskelig kan stå imot. EU er allerede marginalisert, og i tillegg i krig med Russland og i handelskrig med USA.

Faren ved å ri to hester samtidig er å falle ned mellom dem. For USA og Kina vil ikke dra i samme retning. Begge ruster kraftig opp. Det kan komme til et oppgjør på grunn av Taiwan.

Det avgjørende spørsmålet for vårt eget lille land er om vi skal følge et EU for nedad­gående på denne ferden, eller endre kurs og prioritere nasjonale interesser sammen med USA?

Spør du Jonas, Jens og Espen, er svaret klart. Da blir det å dilte etter EU i naiv tiltro til Brussel, multi­lateralismen og at Kina vil respektere den liberale regel­baserte verdens­orden.

Globaliserings­politikken kommer til å fortsette. EU kommer til å diktere stadig mer av nasjonal lovgivning og ta økt kontroll over Norges råvarer og ressurser.

Om dét er betenkelig når det gjelder samfunns­utviklingen, demokratiet og velferds­utviklingen i Norge, er det minst like betenkelig sikkerhets­politisk.

For velger vi EU fremfor USA som sikkerhets­partner, velger vi en militært svekket union av 27 medlemsland med sterkt sprikende og til dels andre interesser sikkerhets- og geopolitisk.

Norge er med sin beliggenhet, sin lange kystlinje og sine store havområder rent geopolitisk å betrakte som en øy, på samme måte som Storbritannia og Grønland.

Norges sikkerhet er, til forskjell fra EUs, derfor mer avhengig av sjømakt enn av landmakt. Sammen­fallende interesser og relevant sjømakt­kapasitet kan bare USA og Storbritannia tilby.

USA og Storbritannia er derfor geopolitisk sett mer naturlige allianse­partnere enn de 27 EU-landene med til dels sprikende sikkerhets­interesser og fokus på landbasert sikkerhet i Sentral-Europa.

EU og Kina kan fremstå som mer attraktive og forutsigbare enn USA akkurat nå, men det kan bli en farlig vei å gå. EU har interesser som i stor grad avviker fra Norges behov.

Og Kina er ingen langsiktig partner å stole på. For Kina betyr Norge lite annet enn tilgang til strategisk viktige ressurser og en attraktiv geopolitisk lokalisering som Polhavets dørvokter.

Kineserne gjør som de vil. De bryter notorisk WTO-reglene. De spionerer, stjeler og kopier over en lav sko, subsidierer åpenlyst egen eksport og skjermer hjemmemarkedet.

Handelskonfliktene med Kina kommer til å øke i årene fremover. I Bejing vil utenriks­minister Espen Barth Eide måtte stå med lua i hånda og langt bak i køen etter Keir Starmer, Friedrich Merz, Mark Carney med flere.

Kina er en gjennom­totalitær stat, alliert med andre totalitære stater, og en sikkerhets­trussel som ruster opp egen militær­makt og hemnings­løst utnytter sine handels­partnere.

I en verden hvor makten rår, er det uansvarlig å lene seg på folkeretten som et abstrakt moralsk konsept. Små land må ha et troverdig forsvar og søke allianser med likesinnede.

En folkerett uten evne til militær avskrekking er som en politimann uten våpen. God til å forklare reglene, men dårlig til å stoppe lovbryteren.

Allianser med partnere med sterkt sprikende og divergerende interesser, som med EU, er ustabile og vil uunngåelig føre til at den mindre og svakere part vil bli utnyttet.

Norge bør samarbeide med EU, men først og fremst søke å styrke relasjonene militært og handels­messig med våre naturlige allierte, dvs. de nordiske land, Storbritannia og USA.

NATOs første generalsekretær, Lord Ismay, sa kort tid etter opprettelsen av NATO i 1949 at NATOs oppgave var to keep the Russians out, the Americans in and the Germans down.

Norges utfordring i dag er ikke veldig forskjellig. Målet for norsk utenriks­politikk fremover bør være å holde russerne og kineserne ute, amerikanerne inne og EU på armlengdes avstand!

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!

Kjøp bøker fra Document Forlag her!