«Da overskriften «STARMER BLOKKERER BURNHAM» dukket opp på skjermene lørdag, følte jeg at jeg nesten kunne høre gledesbrølet over hele landet:

Den samme slags meksikanske bølgen av glede som går gjennom en skolekantine når en kantinedame mister et stort brett med puddinger, en haug med vaniljesaus og servise.»

Dette skriver Gareth Roberts i en kommentar i The Spectator. Han hevder at Labours interne stridigheter alltid bringer god stemning.

Denne gangen er det ordføreren i Greater Manchester, Andy Burnham, som skaper furore på grunn av sitt ønske om å bli parlamentariker og stille til suppleringsvalget i distriktet Gorton og Denton. Men Starmer sier nei. I dårlige tider må vi finne glede der vi kan, skriver Roberts.

Hvis Starmer hadde tillatt Burnham å stille i Gorton og Denton, ville reaksjonen vært den samme: Nå skjer det, nå skjer det, nå skjer det.

Roberts mener at politikerne tar feil når de sier at publikum ikke liker interne partistrider. Skottlandsminister Douglas Alexander sa for eksempel til Sky:

«Det ville ha blitt tre måneder med psykodrama. Hvem er oppe, hvem er nede, hvem kommer overens med hvem, hvem står mot hvem … Ville det vært i Labour-partiets beste interesse? Ærlig talt tror jeg ikke det».

Britene hører stadig at publikum er lei av «psykodrama».

Men nei. Jeg mistenker at det publikum er lei av, er voldtektsbandene, antisemittisme, ukontrollert innvandring, sekterisk politiarbeid, netto nullutslipp og de høyeste energiprisene i verden, inflasjon og økonomisk stagnasjon, avlysning av ubehagelige valg, transkjønnethet, regjeringens underdanighet overfor Kina, kulturell malaise, korrupsjon og forfall av institusjonene og Passchendaele-forholdene i deres lokale akuttmottak.

Psykodrama er i det minste morsomt, alle nyter å se den upopulære statsministeren Keir Starmer vri seg. Det er faktisk den eneste fornøyelsen han gir.

Psykodrama er en fellesnevner for alle offentlige fritidsaktiviteter. Det er som i fotball; den endeløse ropingen om å sparke treneren skaper alltid engasjement.

Vi ser det samme i politikken. Britene bytter ut statsministre i raskt tempo nå for tiden. Liz Truss slo alle rekorder i så måte: hun holdt ut i kun 49 dager. I ettertid har hun gitt dypstaten skylden.

Var de britiske statsministrene etter Tony Blair virkelig så dårlige? Eller er det Storbritannia som er blitt umulig å styre?

Trolig er det en blanding av et overvektig byråkrati samt mangelen på fellesskap som er årsaken. Én ting er at britene ikke lenger samler seg for å se Eastenders, og selv Beckham-familien har tapt mye av interessen blant vanlige briter. I tillegg fører masseinnvandringen til at man ikke kjenner seg igjen i sentrum av byene.

I Norge er det motsatt: Her får statsministre som Erna Solberg og Jonas Gahr Støre bli sittende i smertefulle evigheter.

Men Labour skaper fortsatt interesse, på godt og vondt. De konservative klarer ikke konkurrere.

Det passer høyrefløyens selvbilde at de går hverandre i strupen; venstresidens kriger er ekstra morsomme fordi de kommer med ekstra porsjoner håndvridning og selvrettferdighet.

Andy Burnham ønsker å stille som kandidat i Gorton. Hans pompøse uttalelse om Manchester var fylt med smertefull moralisme, skriver Roberts.

«Manchester inspirerer fordi det er et sted som alltid har stått for likhet mellom alle mennesker, helt tilbake til bomullsarbeiderne i 1862 som nektet å håndtere bomull plukket av slaver», forteller han oss.

«Og likevel er det nå en direkte trussel mot alt Greater Manchester alltid har stått for, fra en type politikk som søker å sette mennesker opp mot hverandre. Det bringer med seg en gift som vi ikke bør la komme inn i vår byregion.»

Uten at Burnham nevner navn, er trusselen åpenbart Reform UK. Partiet er tilsynelatende imot alt Manchester noensinne har stått for.

Det er alltid en glede å bli belært om «verdier» fra den høye moralske høyden som okkuperes av folk som prøvde å gjøre Jeremy Corbyn til statsminister.

Labour har opplevd flere konflikter gjennom årene. Eric Heffer og Tony Benn prøvde å avsette Neil Kinnock. Hewitt og Hoons forsøkte å felle Gordon Brown, uten suksess. Roberts avslutter:

Hvis vi må leve med Labour, la dem underholde oss med sine psykodramatiske krangler. Det er det minste de kan gjøre.