Det er tungt å skulle innrømme det, særlig for en samtidshistoriker som meg, men sannheten er at vi kun har vage forestillinger om hva som foregår under overflaten, hvor de egentlige beslutningene blir tatt og de avgjørende avtalene blir inngått.

Hvem visste for eksempel at Trump forhandlet med NATOs generalsekretær Mark Rutte om fremtiden til Arktis bak ryggen på Danmark, som formelt har suverenitet over Grønland? Plutselig trer de frem i Davos og kunngjør at de har inngått en rammeavtale som den danske regjeringen tydeligvis har visst lite om.

Nå forhandler Trump direkte med det grønlandske selvstyret, og hvis man lytter til amerikanske analyser, blir Danmark knapt nevnt. Trump har fått det som han ville, for å forhandle med representanter for 50.000 inuitter er som å stjele sukkertøy fra små barn, og det er ikke stort Danmark eller Europa kan gjøre med det. I Davos sa Trump at han ville bli glad hvis europeerne retter seg etter ham, og at det ikke ville bli glemt hvis de ikke gjorde det (dette var ikke hans eksakte ord, men betydningen er ikke til å misforstå).

Hvem visste at lenge før den venezuelanske diktatoren Niclas Maduro ble pågrepet og sendt til et fengsel i New York, hadde den amerikanske regjeringen forhandlet med venezuelanere som var villig til å hoppe av og forråde sin elskede sterke mann? Men som den velinformerte amerikanske sikkerhetsanalytikeren general Jack Keane kan fortelle, var det slik det skjedde.

Det kan kanskje forklare noe av bakgrunnen for at en liten gruppe fra den amerikanske Delta Force lett kunne trenge inn i Maduros høyborg, som ble forsvart av cubanske sikkerhetsstyrker. Det viser seg også at Venezuelas nye regjering har vist seg villig til å samarbeide med Washington. Det er ikke overraskende, siden de vet hva Trump kan finne på og hva det amerikanske militæret kan utrette.

Trump lar oss forstå at han ser frem til et regimeskifte på Cuba før året er omme, og ifølge Keane har det en tid vært kontakt mellom USA og cubanske opposisjonelle og tidligere tilhengere av regimet som er rede til å satse på en ny hest.

Sånn kan det meget vel gå nå når øyas kommunistiske regime ikke lenger kan regne med billig olje fra Venezuela.

Den «regelbaserte verdensorden» som USA prøvde å innføre etter 1945, og som i realiteten har latt diverse diktatorer behandle sitt eget folk og resten av verden etter eget forgodtbefinnende, er heldigvis brutt sammen.

Flere tiårs prekener om den hvite manns skyld for all verdens ulykker er avløst av den harde realiteten at verden domineres av noen få stormakter som ikke bryr seg om jammer fra idealister som tror at de kan oppnå noe med moralsk belæring.

Vi kan glede oss over at verdens ledende stormakt fortsatt er USA.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!