«Hvis du ikke sitter ved bordet, står du på menyen», sa den canadiske statsministeren Mark Carney i Davos.

Formuleringen er slett ikke verst, men før han dro opp på Thomas Manns fortryllede fjell, dro Carney til Kina og Qatar for å holde utsalg.

Carney, tidligere sentralbanksjef i Canada og forkjemper for «bærekraftig finans» og «grønn omstilling», har nettopp inngått en avtale med Kina: De canadiske tollsatsene på kinesiske elbiler senkes fra 100 prosent til 6,1 prosent.

Gesten er forkledd som kommersiell pragmatisme, men i praksis overleveres betydelige deler av det nordamerikanske markedet til en forsyningskjede dominert av Beijing. Carney advarer mot faren ved «ikke å sitte ved bordet», men dekker selv et bord der han tilbyr dragen et saftig måltid.

«Kapitulasjon!» skriver Stephen LeDrew i Toronto Sun, «uten at et eneste skudd er avfyrt. Uten et eneste pip av protest. Dette er hva Mark Carney har gjort med sitt ynkelige knefall for det kinesiske diktaturet. Trump vil være borte om tre år, men ikke det totalitære Kina».

Ingen bryr seg om at Carneys forgjenger Justin Trudeau har innrømmet at Kina blander seg inn i valgene i Canada.

På World Economic Forum i Davos bad ellers Emmanuel Macron Beijing om hjelp: «Vi trenger større kinesiske utenlandsinvesteringer i viktige bransjer i Europa».

Fra Ottawa til Paris har Vesten nytt godt av USAs militære skjold og trodd at man kunne bruke småpenger på eget forsvar. Men vi har glemt en regel som er like gammel som verden selv: Den som betaler, bestemmer.

Den franske gründeren Arnaud Dassier skrev nylig: «Europa er et teknokratisk imperium av diplomatisk og byråkratisk retorikk, og det står opp mot et teknologisk imperium av innovasjon og handling. Hvem tror du vinner til slutt? Kastreringen av Europa som Jean Monnets arvinger har besørget, er et patetisk forfall. I teorien er alt bra, men i praksis er det patetisk og elendig».

Wall Street Journal, som ofte er svært kritisk til Trump, skriver: «La oss kalle det avkoblingen i Davos. De velmenende politiske og økonomiske lederne som deltar på disse møtene, slutter seg til en «liberal orden» av demokrati og frie markeder. Men så stoler de på at USA skal påtvinge verden deres egne verdier og skape nok global velstand til å finansiere deres egne vekstdrepende velferdsstater og deres egen klimapolitikk, på bekostning av deres militære styrke.»

Spillet er rigget, og det vet både Carney og Macron.

Europas respons i Grønland-saken illustrerer det til fullkommenhet.

Det kinesiske selskapet Shenghe Resources har kjøpt en andel på 12,5 prosent i det gigantiske prosjektet for sjeldne jordart-metaller på Grønland. Og Kina har forsøkt å investere i flyplasser og satellittstasjoner på øya. Samtidig driver Russland mellom 30 og 40 militære anlegg langs den arktiske kysten.

Hvem kommer til å kontrollere området?

«Danskene har to hundesleder for å forsvare Grønland», har Trump skrevet i kjent stil. Han overdriver, slik han pleier. Men Grønland er større enn Frankrike, Tyskland, Spania og Storbritannia til sammen. Og de europeiske landene har ganske enkelt ikke den militære infrastrukturen som kreves for et troverdig forsvar.

Så etter bare 44 timer på øya dro de tyske soldatene som var kommet til Grønland for å gi sin støtte, allerede hjem igjen, avslørte Bild.

I mellomtiden får vi høre fra England at deres beste håp for gjenopprustningen er sekstiåringene. Kanskje det er derfor de engelske pubene stenger?

Hvis latterlighet var dødelig, ville vi ha mistet våre ledere for lenge siden.

Og det ville ha vært morsomt hvis det hele ikke var så alvorlig.

Det samme England – en tidligere verdensmakt som nå er redusert til en engstelig mellomstor makt – har nettopp gitt Chagosøyene tilbake til Mauritius.

Navnet sier lite eller ingenting, men de ligger i Det indiske hav, og med baser som Diego Garcia er de avgjørende i bekjempelsen av jemenittiske og pro-iranske terrorister.

Dessuten har øya alltid vært i Kinas søkelys. Vi har gitt den globale ustabiliteten enda et strategisk fortrinn, og forkledd det hele som dydig avkolonisering.

Og mens hele verden viser muskler, trekker de europeiske landene seg tilbake fra de få forpostene de fortsatt har i verden. Nå snakker vi også om et NATO uten USA, noe som vil koste oss tusen milliarder dollar.

Samtidig vil Jonathan Powell, sikkerhetssjefen til Storbritannias statsminister Keir Starmer, at Hamas skal beholde våpnene sine. Kanskje vi kan sende Hamas-terrorister i eksil til Grønland?

Om den canadiske hæren har tidligere general Michel Maisonneuve sagt:

«Vi sitter ikke lenger ved bordet når viktige militære beslutninger blir tatt. Amerikanerne spør oss ikke lenger om hva vi mener, for de vet at vi ikke kan bidra. Vi har bare en hær i navnet. Hvis vi ble bedt om å stille med en operativ kampstyrke i morgen, ville vi ikke klare det.»

Også sjefen for det britiske luftforsvaret, Richard Knighton, lar oss forstå at hans majestets hær ikke ville klare å mobilisere.

Og så lurer man på hvorfor amerikanere forakter mange vestlige land.

Den 19. desember 2025 gjennomførte USA målrettede angrep i Syria mot terrorister fra den islamske staten (IS). Og den 25. desember angrep Washington IS-stillinger i Nigeria, etter Trumps uttrykkelige advarsler mot å massakrere kristne.

Og i øyeblikket er en amerikansk flåte på vei mot kysten av den islamske republikken Iran.

Hva med Europa? Det er bare retorikk og risikohåndtering, ingen konkret handling.

Hvis vi hadde vært litt mer pragmatiske, ville vi akseptert en avtale med den «narsissistiske monarken» Trump om Grønland.

Og kanskje vi kunne tenkt på grensene i våre egne byer fra Antwerpen til Marseille, hvor det forleden utspilte seg krigsscener da de stakkars kurderne demonstrerte mot Vestens kapitulasjon for den islamistiske aksen.

Historikeren Niall Ferguson mener at lurvelevenet til en impulsiv aktør som Trump kan være den siste sjansen Vesten har til å bremse fremveksten av dragen (og med kineserne alle de andre diktatorene i «det globale Sør») som verdens uovervinnelige fabrikk – og vitenskapelige laboratorium.

CWTS Leiden Ranking er en årlig global universitetsranking basert på bibliometriske indikatorer. Rangeringen er utarbeidet av senteret for vitenskapelige og teknologiske studier ved Universitetet i Leiden i Nederland. Fra 2005 til 2025 har situasjonen endret seg voldsomt i Kinas favør.

Hva mener det kinesiske lederskapet om Amerika? At det er en «mislykket stat».

I nyhetsbrevet Sinocism rapporterer Bill Bishop fra Beijing Daily:

«Hva består en stormakts verdighet i? I flere tiår har USA opprettholdt sitt glansfulle image takket være et globalt hegemoni, men nå har de gått inn i en nedadgående spiral av forfall. Glansen har alltid vært en illusjon, og myten var skjør. For å bruke Trumps egne ord: USA er i mange henseender i ferd med å ‘dø innenfra’».

Carney er supergrønn, og det «grønne skiftet» er blitt et kinesisk våpen for å underkue oss. Beijing kontrollerer 80–95 prosent av solcelleindustrien, 75 prosent av litiumbatteriene og 60 prosent av vindturbinene. Vesten har outsourcet den «grønne» produksjonen til et regime som har gjort Europa til en energivasall.

I Europa har andelen av strømmen som produseres med sol og vind, nylig passert terskelen på 30 prosent. Dermed har vi gitt kineserne kontrollen.

Det er bare å lese The Economist: «De kinesiske vindgigantene er ute etter Europa».

For hundre år siden sa den russiske tsaren at Det osmanske riket var «Europas syke mann». I dag skriver en statlig tyrkisk nyhetskilde at «Europa er verdens syke mann».

Den engelske filosofen John Gray har nettopp skrevet en lang artikkel i New Statesman om det «globale regimeskiftet» vi er vitne til.

Kineserne har nettopp detronisert tyskerne som verdens største produsent av bildeler.

Vi er på randen av demografisk kollaps.

Det er overraskende at det om 10 år, ikke i 2100, vil være mange tomme og verdiløse eiendommer i Polen, Italia og Spania. Og ikke ta for gitt at du vil kunne leve av pensjonen din, med mindre kunstig intelligens og roboter raskt tar over arbeidsplassene våre. De fleste forstår ennå ikke hva som kommer til å skje.

Giorgia Meloni har forstått det til fulle, og hun er så behersket som hun kan.

Stephen Benko avslutter sitt «rekviem for Europa» i det raffinerte og kultiverte New Criterion på denne måten:

«Er Europas tid kommet og gått? Mister vi virkelig kontinentet fordi vi ønsket å tro på myten om sølvrosen? Mens vi i så mange år har nytt gullalderens gleder, har vi tillatt oss å glemme at vi helt sikkert vil miste det vi ikke beskytter? Europa er rystet av erkjennelsen av at det kanskje ikke betyr noe lenger, i hvert fall ikke politisk. Vil det nå stoisk og elegant ta et skritt tilbake, akseptere sin nye plass i forværelset, og nøye seg med å være tilskuer til dem som har fremtiden i sine hender? Europeerne ønsker inderlig at kontinentet, vuggen og stoltheten til vår vestlige sivilisasjon, skal gjøre noe for å bringe stoltheten tilbake. Det triste er at ingen av oss tror at det vil skje.»

Vi i Vesten er litt som keiserinne Eugenias krone, som nylig ble vist frem offentlig etter å ha kommet til rette, gjenfunnet etter tyveriet i Louvre. En fantastisk, men bulket skatt.

Jeg vet ikke om Benko har rett, men vår fremtid som Europa avhenger av en strategisk renessanse, og det før Beijing, Doha, Ankara og de andre regimene har absorbert oss fullstendig, for det finnes ingen utgang fra noe slikt.

Det holder ikke lenger med retorikk om verdier, rettigheter, bærekraft og union som verdier i seg selv. Vi må igjen begynne å tenke i maktens termer: Hvem kontrollerer de kritiske råvarene? Hvem dominerer forsyningskjedene? Hvem har viljen til å forsvare sine interesser og grenser, om nødvendig med makt?

For hvis ikke vil ordene til verdens Carney-er gå i oppfyllelse, men i motsatt forstand: Vi vil ikke bare være ute av bildet, vi vil være hovedretten som serveres på fat i Qatar, Kina, Tyrkia …

Og la oss huske to andre grunnleggende regler: Hvis noe er gratis, er det du som er varen.

Og den som gjør seg til sau, blir spist av ulven.

 

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!

 

Kjøp bøker fra Document Forlag her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.