Keir Starmer avlyser lokalvalg, et angrep på det britiske demokratiet

En av grunnpilarene for demokrati er frie valg. I Storbritannia blir valg avlyst i dusinvis av kommuner – de fleste av dem Labour-styrte. Nå blir Labour og Keir Starmer anklaget for maktmisbruk, og Det konservative parti og Reform UK vil forsøke å unngå at fire millioner velgere blir forhindret fra å avgi sin stemme. Hvor blir det av kritikken i norske medier?

Det er et smutthull i loven som gjør at Labour kan avlyse lokalvalgene som skulle avholdes i mai i år. Å avlyse valg er likevel en drastisk avgjørelse og må begrunnes i eksepsjonelle forhold. Regjeringen spurte 63 kommuner om de ønsket å utsette valgene, med begrunnelse i omfattende restruktureringer, og totalt 27 k0mmuner takket ja – det vil si at 3,7 millioner stemmeberettigede ikke får avgi sin stemme på lokalplan. De fleste av kommunene er Labour-styrte.

Protestene fra opposisjonen er tydelige. Nå bekreftes det at Reform får prøve avgjørelsen i retten. Og det er ikke bare Reform som kritiserer Labour-regjeringen. «Vi må aldri la ministre utsette valg ved et pennestrøk», sa Liberal Democrat-lederen Ed Davey, ifølge The Telegraph. Han mener at Parlamentet burde stemme over slike avgjørelser. Kemi Badenoch og hennes Tory-parti er også i harnisk. Tilmed innad i Labour er det misnøye med avlysningene. Jim McMahon, tidligere kommunalminister, sa at Labour burde være bedre enn dette. Labour er redd for å tape valgene, er den gjengse kommentaren om hvorfor de utsatte dem. Labour ligger dårlig an på meningsmålingene og får bare 18 prosent på siste måling, som var 19. januar, ifølge YouGov. Det er omtrent det samme som Det konservative parti, mens Reform UK ligger på rundt 24 prosent.

Sir Vernon Bogdanor, professor ved King’s College London, sier: «Det kan ikke være riktig å gi kommuner retten til selv å bestemme om de vil avholde valg. Man antar at de som er ved makten, vil foretrekke å utsette valg hvis de er upopulære.» Colin Copus, professor emeritus ved De Montfort University, er enig: «Å tillate at den demokratiske retten til lokale velgere blir fjernet, er ikke kompatibelt med demokratiet, så denne makten må bli tatt bort.»

Forakt for demokratiet

The Electoral Commission, som regulerer valg i Storbritannia, har også advart om at å avlyse eller utsette valg, risikerer å undergrave legitimiteten til lokale myndigheter og tilliten til styresmaktene. Formannen i Labour har i tillegg nektet å garantere at neste parlamentsvalg ikke vil bli utsatt – noe Nigel Farage kaller «den totale forakt for demokratiet».

Det er ikke bare det siste påfunnet til Starmer & co. som bekymrer. Det britiske demokratiet angripes også fra andre kanter. Takket være reformer som ble startet under Tony Blair, vil all opposisjon i Overhuset snart være historie, da Starmer har sørget for å få inn kun sine egne folk. Det er også planer om å innføre ekstra kontroller for hvem som kan stille til valg. Ikke bare er mennesker med kriminelle rulleblad utelukket, men også de som er registrert med «non-crime hate incidents» (ikke-kriminelle hat-episoder) vil bli nektet å stille til valg. Det er en del tusen mennesker – ca. 13.000 slike episoder blir registrert hvert år. Slik utelukkes ellers lovlydige borgere, og de går spesifikt etter mennesker på høyresiden – for det er høyresidens standpunkter som er blitt gjenstand for såkalt hat-kriminalitet (og ikke-kriminalitet).

Ed West beskriver en interessant observasjon om alt dette:

«Når vesteuropeiske land gjør slike ting, prøver jeg å teste om dette er normalt ved å stille spørsmålet: Hva om Ungarn gjorde det? I de fleste tilfeller forestiller jeg meg at det ville blitt omtalt som et angrep på liberalismen og demokratiske normer. I så tilfelle: Hva om Storbritannia gjennomgår en type ‘demokratisk tilbakegang’ som normalt er noe som blir brukt om sentraleuropeiske land med konservative regjeringer. Hva om Keir Starmer faktisk er en av disse illiberale ‘sterke mennene’ vi leser om, han er bare ikke særlig effektiv?»

Demonisering av opposisjonen

Det er en rekke anerkjente symptomer på slik demokratisk tilbakegang, skriver West. De viktigste er en avvisning av demokratiske regler og konstitusjonelle normer, forsøk på å bruke mekanismer i lovverket til å unngå demokratiet, og forsøk på å fornekte legitimiteten til opposisjonen. Opposisjonen blir karakterisert som «outsidere» eller en trussel mot nasjonal sikkerhet, og for å bekjempe den, blir sivile rettigheter innskrenket, mediene kontrollert og ytringsfriheten begrenset. Det siste har vi sett nok av de siste årene her i Storbritannia. Demoniseringen av Reform UK og Nigel Farage er også utbredt, og blir anført av Keir Starmer. Den verste og alvorligste mekanismen er når vold mot politiske motstandere aksepteres. Nigel Farage har flere ganger blitt forsøkt angrepet, og selv om det ikke har vært alvorlige hendelser, har for eksempel milkshake-kasting vært akseptert på venstresiden når det går ut over «fascister» som Farage.

«Bare diktatorer avlyser valg», skriver Farage på Facebook. Så enkelt kan det sies. Det hjelper ikke at Labour forsøker å begrunne det med praktiske årsaker. Valg er ikke valgfritt. Men det er ikke så farlig når det er en sosialdemokrat som bestemmer det, for Storbritannia unngår å bli satt under lupen av norske medier. Starmer blir tvert imot beskrevet som en progressiv, moderne og demokratisk statsmann – i motsetning til Trump, som jo er mørkemannen norske (og andre europeiske) medier frykter mer enn de frykter noen diktator.

Likevel er det blitt en stor nok politisk skandale her borte på De britiske øyer til at det ser ut til å bli omkamp. Labour og Keir Starmer fortjener all den motstanden de får.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!