Det finnes knapt en mer forslitt frase i det internasjonale diplomatiet enn påstanden om at man har hatt et godt møte.

Vi ser det gang på gang når toppolitikere og statsledere stiger ut fra lukkede rom med stive smil og innøvde replikker for å møte pressen. Uansett hvor iskald fronten er, eller hvor nær krig man befinner seg, skal vi serveres den samme livsløgnen om konstruktiv dialog og gode samtaler. Det er en rituell dans som har utviklet seg til å bli en hån mot velgernes intelligens og som tåkelegger den virkelige faren vi står overfor.

Denne dobbeltheten er blitt den nye normalen i internasjonal politikk. De samme lederne som den ene dagen forsikrer oss om at diplomatiet virker og at tonen er god, går den neste dagen på talerstolen i sine respektive parlamenter for å be om hundrevis av milliarder til opprustning mot nettopp landet til den personen de nylig trykket hånden til. Det er et absurd skuespill der ordene har mistet sin mening og der sannheten ofres på protokollens alter. Vi ser statsministere og utenriksministere reise i skytteltrafikk til regimer de vet er fiendtlige, for deretter å komme hjem og servere befolkningen en illusjon av normalitet og samarbeid.

Samtidig som disse høflighetsfrasene utveksles foran kameraene, jobber etterretningstjenestene og forsvarsstabene på høygir for å forberede seg på konflikten alle vet kommer. Det skapes en falsk trygghet når den politiske eliten nekter å kalle en spade for en spade før det er for sent. Vi blir fortalt at handel og dialog bygger broer, mens realiteten er at motparten bruker tiden til å bygge våpen og posisjonere seg strategisk. Det er denne uærligheten som tærer mest på tilliten mellom de styrende og de styrte, for folk ser at kartet som tegnes opp i pressemeldingene, ikke stemmer overens med terrenget de observerer i nyhetene.

Når konfliktene uunngåelig blusser opp og fasaden sprekker, står de samme politikerne frem med alvorlige miner og peker på trusselen de angivelig har vært klar over hele tiden. Da er plutselig den gode samtalepartneren blitt en eksistensiell fare som krever at vi snur opp ned på økonomien og samfunnet for å forsvare oss. Hykleriet er totalt når man går fra å skåle i champagne til å advare om atomkrig, uten at det ser ut til å plage deres samvittighet nevneverdig.

Det virker som om de tror at befolkningen har gullfisk-hukommelse og har glemt forrige ukes forsikringer om vennskap og samarbeid.

Vi trenger ikke flere glansbilder av statsledere som later som om de løser verdensproblemer over en kopp te, mens de egentlig posisjonerer seg for konflikt. Det vi trenger, er klar tale om hvem som er våre venner og hvem som er våre fiender. Hvis en rivaliserende stormakt ruster opp for å utfordre våre verdier og vår sikkerhet, hjelper det lite at utenriksministeren hadde en hyggelig prat om været under en lunsj i Brussel eller New York.

Realpolitikken krever at vi slutter å sminke virkeligheten med diplomatiske floskler og heller forholder oss til verden slik den faktisk er, med alle de ubehagelige sannhetene det innebærer.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!