USAs trusler om straffetoll handler ikke kun om Grønland

Den danske utenriksministeren Lars Løkke Rasmussen sa etter besøket i Washington at han hadde hatt en «åpen, men også konstruktiv» diskusjon med visepresident J.D. Vance.

Man kan gjerne undre seg over hvorfor den danske utenriksministeren ikke nevner USAs utenriksminister Marco Rubio, som også deltok på møtet.

Men det er ingen tvil om at Danmark og USA fortsatt er «fundamentalt uenige» om Grønlands fremtidige sikkerhet. USAs president Donald Trump virker lite interessert i å ordne opp i denne uenigheten.

På Truth Social har han som kjent kunngjort at fra 1. februar vil hans administrasjon innføre 10 prosent toll på alle varer som sendes til USA fra Danmark, Norge, Sverige, Frankrike, Tyskland, Nederland, Finland og Storbritannia.

Trump øker presset i Grønland-saken, innfører straffetoll for flere land, inkludert Norge

Tollen vil øke til 25 prosent 1. juni, med mindre «det inngås en avtale om fullstendig og totalt kjøp av Grønland».

Grønland handler ikke egentlig om mineraler eller arktiske skipsruter. Det handler om satellitter, data, missiloppdagelse og fremtidens krigføring.

Som Freddy Gray skriver i The Spectator:

Trump er for tiden besatt av å bygge sin «big and beautiful Golden Dome» – et gigantisk missilforsvarssystem for å beskytte det amerikanske hjemlandet. Og hans administrasjon ser på Arktis som et viktig område for byggingen av dette potensielt milliarder av dollar store prosjektet. Eller som han selv sier: «På grunn av Golden Dome og moderne våpensystemer, både offensive og defensive, er behovet for å ERVERVE Grønland spesielt viktig.»

På grunn av vinkler, mål og grenser kan Golden Dome bare fungere med sitt maksimale potensial og sin optimale effektivitet hvis dette landet er inkludert i det, sier Trump.

Europeiske tjenestemenn mener at det eksisterende sikkerhetsrammeverket for Grønland bør være tilstrekkelig. Men Trump stoler ikke lenger på et Europa som har behandlet ham respektløst i ti år.

For å beskytte Nord-Amerika (inkludert Canada) og Europa mot kinesiske og russiske arktiske inngrep, må USA eie Grønland fullstendig, mener derfor Trump. Europa vil løse alle verdens problemer med inkludering og dialog med alle gangstere i verden – med unntak for Russland, selvsagt.

Som alltid er det vanskelig for europeiske diplomater å tolke Trumps «vinkler, mål og grenser».

Det er sannsynligvis ikke tilfeldig at han øker presset på Grønland mens han forbereder seg på å besøke Europa i neste uke. Han og en stor delegasjon av høytstående amerikanske tjenestemenn skal delta på World Economic Forum i Davos i Sveits, hvor de vil møte ulike verdens- og europeiske ledere. Det hvite hus’ fiendtlige holdning til europeiske makter og den gamle internasjonale regelbaserte orden har økt dramatisk i 2026.

Alle vet egentlig at den såkalte regelbaserte orden og det evige maset om folkeretten aldri har betydd noe som helst for stormaktene. Dette er småstatenes desperate skrik ut i mørket – nokså patetisk, egentlig.

Man kan saktens mene at europeiske ambassadører og politikere fremstår nokså amatørmessig. Tyske representanter hånlo av Trump da han advarte Tyskland mot å gjøre seg avhengig av russisk gass.

Hvem ler nå, når Tyskland går mot en resesjon på grunn av energimangel, klimahysteri og en serievoldtekt av den stolte tyske bilindustrien? Trump lot historien vise hvor rett han hadde. Tyskerne gir Trump skylden for å komme med en advarsel som viste seg å være velbegrunnet.

Team Trump er lei av det de ser på som EUs og Storbritannias stahet, ikke bare når det gjelder Grønland, men også handel, teknologi og Ukraina. På et nivå kan aggresjonen i forbindelse med Grønland være et forsøk på å etablere innflytelse over Europa når det gjelder Ukrainas fremtid.

Men det handler også om forretninger. EU har nettopp inngått en stor handelsavtale med Mercosur-landene i Latin-Amerika. Det er ikke bare blant europeiske bønder denne tilnærmingen til USAs bakgård skaper raseri.

Også Trump lar seg irritere, forståelig nok. For amerikanske landbruksvarer er i stor grad utestengt fra det europeiske markedet, og Trump har revitalisert Monroe-doktrinen, som betyr at USA krever kontroll over sine nærområder.

Kan egentlig Brussel protestere? De som desperat forsøker å fortelle oss vanlige europeere at Ukraina er en naturlig del av Europa, og at alle trusler mot Kyiv er en trussel som rammer Paris eller Madrid? Tror de faktisk på dette selv, eller har de bare drukket for mye rådyr champagne på vår regning?

EU jobber også for en handelsavtale med India som forventes å bli underskrevet i slutten av januar.

Målet for EU er å skape sin egen verdenshandelsorden, i stor grad for å motvirke Trumps ekspansive proteksjonisme. Men Team Trump er mistenksom overfor Europas vilje til å imøtekomme Kinas agenda.

Det har gått så langt at flere europeiske NATO-land nå stoler mer på Kina enn på USA.

Stadig flere NATO-land favoriserer Kina fremfor USA

Dette kan trolig forklares med at de fleste politikerne og regimemediene i Vest-Europa har Trump som hatobjekt nummer én.

Trump vil uten tvil ha Grønland, men det større spillet handler om fremtiden til verden som helhet. I fjor, da Trump innførte sine globale tollsatser på frigjøringsdagen, forsøkte Amerikas tradisjonelle allierte å imøtekomme hans agenda, med en viss suksess.

Dette skjedde 2. april 2025, på dagen som Trump kalte Liberation Day.

Denne siste eskaleringen kan omdefinere internasjonale relasjoner for alltid. USAs trusler om straffetoll handler derfor ikke kun om Grønland, de handler om allierte som krever alt, men uten å yte noe som helst.

Det handler om et Europa som ikke er i stand til å forsvare sine egne grenser, men som hisser til krig mot Russland og skjeller ut et USA som sier takk, men nei takk. Det handler om et Europa som forakter jøder (igjen!) og elsker terroristene i Hamas. Nå får også diktaturet i Teheran støtte fra europeiske politikere som har tatt en liten pause fra LHBTQ-hysteriet.

NATO beveger seg inn i en farlig sone som kan beskrives av et kjent sitat fra Winston Churchill, uttalt etter at British Army endelig vant et slag i andre verdenskrig, det berømte slaget ved El Alamein, general Montgomerys første og eneste militære høydepunkt:

This is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is perhaps the end of the beginning.

For flyentusiaster: Jeg har selvsagt ikke glemt mine store helter i Royal Air Force og deres prestasjoner under blitzen fra september 1940 til mai 1941. Det er over femti år siden jeg leste min første bok om disse heltene i det vakre jagerflyet Spitfire.