Ved adferdskverulant Yan Friis

Det mest misbrukte spørsmål i det norske språk er «Hvordan går det?» (i hard konkurranse med «Hvordan har du det?» og «Står til?»). Vi lærer våre barn at ærlighet varer lengst. Mens vi selv omgås løgnaktigheter i dagligliv og dagligtale med den største selvfølge. Vi er så fortrolig med løgnen at Jonas Gahr Støre kunne juge fritt om gratis ferger under valgkampen, uten at opinionen arrangerte protestaksjoner og krevet omvalg etterpå. Vi er så opptatt med å juge i det daglige, og dessuten er jo Støre så trygg når han taler. 

Mannen som ikke kan snakke sant.
Foto: Fredrik Varfjell / NTB

«Hvordan går det?» Bra. Juger vi. Det går aldri bra! Den som spør, vet det. Den som svarer, vet det. Men det foreligger en eller annen stilltiende overenskomst om at spørsmålet skal besvares positivt, vagt, svevende, kort og – usant.

Gjorde vi som vi lærer våre barn, nemlig talte sant, ga vi den første og beste som var så ubetenksom å stille spørsmålet, hele vårt sykdomsbilde, og da mener jeg HELE. Ingen grunn til å skrubbe. Gni det inn. Alt du kommer på som handler om slim. Slim og blod. Det slår aldri feil. Spe på med din angst for fremtiden, Greta Thunbergs eksistens, Norges sørgelige økonomiske situasjon, dine trette netter og de greiene med kona. 

Ekstremisten Greta Thunberg. Foto: Spada/LaPresse via AP/NTB

Prøv dette. Du vil ikke angre. Prøv i dag. Vær ærlig. La ham eller henne få det hele. Gjerne med illustrerende fremvisning av kroppsbyller, hudfortykninger, mistenkelige svulster og annet som plager deg. Gå i detaljer. 

Legg frem bitre og tallrike eksempler på forbigåelsene du er blitt utsatt for i løpet av dine 30 år i firmaet. Sitér hva din kone sa til deg senest i morges, og hva hun anklaget deg for i natt da du bare var litt trett. Hold det for enhver pris gående, ikke nøy deg med én slem ting, for da får du bare svaret: Det var trist å høre (som egentlig betyr: «Faen, hvorfor gikk jeg ikke over på den andre siden av gaten!»).

Mens du legger ut og oppdaterer makker på din status, kan du nyte hvordan ansiktsuttrykket til spørsmålsstilleren gjennomgår fascinerende forvandlinger: fra det innledende tomme smilet via en stivnet grimase (pålimt urolige sideblikk), til bestyrtet uro og akutt blekhet og åndenød.

Adferdskverulant med interessant samtalepartner.

Sluttelig finner vedkommende på hva som helst, anything, for å unnslippe: En plutselig erindring om et møte (viktig). (Her kan du plage vedkommende med bemerkninger som «Skal du på møte så sent, den er jo kvart på seks?».) På dette tidspunkt vil makker gripe til dramatiske nødløsninger. Rope på drosje (eller ringe Bolt), ja, det er ikke uvanlig at enkelte tar seg til pannen og rammes av akutte besvimelsesanfall. Da er det bare å ringe 113 og be dem sende en ambulanse, så er plageånden over alle hauger på null komma niks. Du ser neppe vedkommende igjen.

Vi har andre rare regler. Hule som tønner, de også. Blant annet har vi innført noe fryktelig som vel best kan kalles «heis-dialoger» eller «elevator-prat». Ingenting er mer uutholdelig enn når mennesker som ikke kjenner hverandre spesielt godt, men som ser hverandre daglig, fordi de jobber (eller bor) i samme bygning, ufrivillig rystes sammen i de daglige heisturene. 

Man orker ikke lyden av stillhet. Har ingen sagt noe innen to sekunder etter avgang, begynner alle å flytte på seg, kikke på klokken, titte på vesken de har i hånden (enda de utmerket godt vet hvordan den ser ut), kjenne etter i lommene sine, klirre med nøkler (eller mynter), kremte, pusse briller, lese det evinnelige oppslaget om at heisen tar seks personer eller 480 kg og at den sist ble kontrollert i januar 2024), ja, noen leser til og med etasje-tallene utenfor trykknappene. Man må bare for enhver pris ikke møte hverandres blikk. Når man kommer så tett innpå hverandre som i en heis, blir det nesten uanstendig. I hvert fall hvis ingen sier noe.

Foto: AP/Jens Meyer/NTB

Vi må snakke oss ut av situasjonen. Vi må si noe. Det er et heisturens ubønnhørlige imperativ at vi på død og liv må plage livet av hverandre, innestengt som vi er på snaut 4 kvadratmeter i drøye 20 sekunder eller så.

– Ja, ja, sann! Sies det megetsigende ut i luften. Det er en av de offisielle åpningsmeldingene til «Samtale i heis». Her burde Gud grepet inn. Gjerne med et lynnedslag.

– Det er ikke greit. Kan endelig en svare. Fem sekunder gått. 15 igjen. Så følger gjerne noe om været, at 17. mai kommer tidligere i år, at det var bare 7 grader på Lysaker i morges, som etter reglene trumfes av ni grader og et regnskyll på Skedsmo. Og så faller ytterligere noen av heispassasjerene inn, lettet over at stillheten forsvant, og bidrar med ytterligere utveksling av ubegripelig uinteressante opplysninger. Hver replikk er så larmende kjedelig at den blir hengende til tørk mellom oss, inntil en eller annen ikke holder det ut lenger og febrilsk lirer av seg noe tøv for å unngå stillheten. «Jeg er gått til anskaffelse av nye gamasjer», var en hyppig brukt replikk for 80 år siden, men den funker nok ikke like godt i dag. 

En stakkar har måttet høre livshistorien til Yan Friis i heisen. Foto: AP/Ramon Espinosa/NTB

Alle frykter massiv stillhet i selskap med fremmede mennesker i et trangt og lukket rom som ennå har 15 sekunder igjen før det når 17. etasje. 

En av de mest effektive metodene til å få folk til å ta trappen (og overlate deg eksklusiv bruksrett til heisen, er den såkalte sjokkmetoden.

Den er særlig godt egnet hvis du blir stilt spørsmålet «Hvordan går det?» i en stappfull heis. Da har Gud sett i nåde til deg. Repliser at det er en altfor lang historie til å få plass i en 20 sekunders heistur, trykk Stopp mellom to etasjer, still deg foran trykknappene og legg ut om alle dine plager. Dvel ved detaljer. Illustrer med lyder, grimaser og geberder. Bruk rommet. Du må gjerne foreta en spørrerunde om erfaringer med hemoroider og utilsiktet luftavgang, og avslutte med symptom-quizen. 

I morgen har du heisen for deg selv. I morgen og for alltid går det faktisk riktig bra.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!