Det slår aldri feil. Hver gang Donald Trump gjør noe, eller noen gjør noe for Donald Trump, sitter det norske kommentariatet klare med sur-leppa.

Denne gangen er det den venezuelanske frihetskjemperen Maria Corina Machado som får gjennomgå av våre hjemlige bedrevitere.

Hennes forbrytelse? Hun har gitt Nobel-medaljen sin til USAs president.

Reaksjonene fra det norske «ekspertveldet» er så forutsigbare at man kan stille klokka etter dem. De er sjokkerte. De kaller det surrealistisk. De rister på hodet over Trumps ego.

Det er nesten rørende hvor lite de forstår av hvordan verden faktisk fungerer utenfor Ring 3.

Virkeligheten banker på

Statsviter Benedicte Bull, som presenteres som en av Norges fremste eksperter på Latin-Amerika, kaller seansen «nærmest surrealistisk» overfor TV 2. Hun mener det svekker prisens prestisje at Machado «bytter bort medaljen for politisk innflytelse».

Hør på den setningen en gang til.

Her har vi en kvinne som kjemper en desperat kamp mot et brutalt diktatur i Venezuela. Hun trenger ikke diplomati, festtaler i Oslo rådhus eller pene ord fra Nobelkomiteen. Hun trenger makt. Hun trenger handling. Hun trenger USA.

At en norsk akademiker, trygt plassert i en statlig finansiert kontorstol, tillater seg å rynke på nesen over at en frihetskjemper bruker de midlene hun har for å redde landet sitt, er ikke bare arrogant. Det er historieløst.

Machado forstår det Bull åpenbart ikke skjønner. En gullmedalje i en skuff frigjør ingen politiske fanger. Men hvis den medaljen kan smigre Donald Trump til å legge press på regimet i Caracas, er det den beste investeringen hun noen gang har gjort. Det er ikke «surrealistisk». Det er realpolitikk på høyt nivå.

Trump-hatet skygger for utsikten

Så har vi Eirik Løkke fra Civita. Han klarer selvsagt ikke å dy seg. Til VG må han lire av seg at dette hjelper på Trumps ego, men at det «ikke forandrer det faktum at uvitenheten hans er monumental».

Det er utrolig fascinerende. Her sitter Løkke og kaller den amerikanske presidenten uvitende, samtidig som han selv fullstendig bommer på analysen.

Løkke er så forblindet av sitt eget Trump-hat at han ikke ser det geniale i Machados trekk. Hvis veien til et fritt Venezuela går gjennom Trumps forfengelighet, så kjører du den veien. Punktum. Å sitte i Norge og moralisere over at Trump er «uvitende», hjelper ingen i Caracas.

Det Machado demonstrerer, er at hun forstår spillet. Hun vet hva som skal til for å få oppmerksomhet og handling fra verdens mektigste mann. Eirik Løkke kaller det uvitenhet. Jeg kaller det strategisk mesterskap.

En medalje er bare metall

Nobelinstituttet har også kommet på banen med pekefingeren. De viser til paragrafer og statutter om at prisen ikke kan overdras.

Det er byråkratisk tullprat.

Machado eier medaljen. Hun kan kaste den på havet, selge den på eBay eller gi den til Donald Trump hvis hun vil. For henne er fredsprisen et verktøy, ikke en pyntegjenstand til peishylla.

Mens norske eksperter snakker om prestisje, etikette og Trump-diagnoser, kjemper Machado for livet. At hun velger å satse på Trump fremfor applaus fra Benedicte Bull og Eirik Løkke, er kanskje det sunneste tegnet vi har sett på lenge.

Det er på tide at norske eksperter innser at deres moralske høye hest er en ponni ingen bryr seg om ute i den virkelige verden.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!