Det er tre sentrale konflikter i Grønland-krisen, og de er sammenvevde:

Grønlandske politikere utviser en upålitelighet som undergraver både amerikansk og dansk tillit. Amerikansk sikkerhetspolitisk logikk gjør status quo uholdbar. Og et paradoks om nasjonalisme snur opp ned på debatten om «landsforræderi».

Grønlandsk upålitelighet skaper mistillit

Forrige tirsdag møttes danske og grønlandske politikere til et hastemøte på Teams. Håpet var å unngå splittelse. Resultatet ble det stikk motsatte.

Pipaluk Lynge fra det grønlandske regjeringspartiet raste over dansk «nykolonialisme». Hun og Juno Berthelsen fra Naleraq krevde retten til å forhandle direkte med USA – uten Danmark. Danske parlamentsmedlemmer satt rystet tilbake.

Dette kaoset er et symptom på et dypere problem. Som sikkerhetsanalytiker Lars Bangert Struwe har skrevet på Facebook: I minst tjue år har den grønlandske eliten undergravd amerikanske beslutningstakeres tillit til et selvstendig Grønland.

I 2019 var Grønland på nippet til å la Kina få bygge flyplasser. I andre sammenhenger leker man med tanker om avtaler med kineserne om gruvedrift. Vil Grønland også inngå avtaler med russerne?

Alt dette skaper mistillit. Grønlenderne undergraver Danmark. De viser at de hverken er pålitelige partnere for København eller troverdige allierte for Washington. Amerikanerne har ingen tillit til at grønlenderne vil holde landet sitt stengt for russere eller kinesere. Derfor ønsker USA mer enn bare adgangsrettigheter.

Og så kommer vi til neste punkt:

Hvorfor ønsker USA å overta Grønland?

Hvorfor vil amerikanerne overta Grønland mot Danmarks vilje når de allerede har god tilgang til mineralutvinning og kan utvide sitt militære nærvær gjennom forsvarsavtalen fra 1951? Og hvorfor har de ikke allerede gjort det?

Svaret ligger ikke i dagens praksis, men i fremtidig kontroll.

Den britiske analytikeren Helen Thompson forklarer det med suverenitetens paradoks: Å være suveren betyr å kunne sørge for sikkerhet på sitt eget territorium. Når Danmark selv erkjenner at det ikke kan forsvare Grønland og er avhengig av det amerikanske militærets beskyttelse, oppstår det en logisk spenning.

Hvorfor er det Danmark, og ikke USA, som er den suverene staten i dette området?

Thompson peker på Monroe-doktrinen: Europeiske makter hører ikke hjemme som suverene på den vestlige halvkule. Sett i et slikt lys er Grønland en anomali – en levning av europeisk kontroll i USAs strategiske bakgård.

Så lenge supermaktskonkurransen var av lav intensitet, kunne amerikanerne leve med denne anomalien. Men med Russlands militarisering av Arktis og Kinas forsøk på å bli en arktisk makt, er status quo blitt uholdbar for amerikanerne.

Problemet ligger i det Thompson kaller «gratis lunsj»-mentaliteten.

Danmark ønsker USA som sikkerhetsleverandør, men insisterer samtidig på ubestridt formell suverenitet. Sett fra Washington er dette en asymmetri: USA bærer byrden og risikoen, men har hverken juridisk kontroll eller politisk innflytelse over fremtidige beslutninger.

Dette unnskylder på ingen måte USAs trusler mot Danmark, og det underkjenner heller ikke Trumps personlige idiosynkrasier om å gjøre USA større gjennom overtagelse av mer land.

Men det forklarer rasjonaliteten bak USAs strategiske tilnærming.

Alexander Gray, Trumps tidligere stabssjef i Nasjonalt sikkerhetsråd, utdyper poenget i B.T.: «Uansett Danmarks gode intensjoner har dere ikke kapasitet til å gi oss den sikkerheten vi trenger i lys av et Grønland som sannsynligvis vil bli mer uavhengig i løpet av de neste tiårene.»

USA stoler ikke på at et fremtidig selvstendig Grønland vil overholde avtalen fra 1951. Gray sier dette rett ut: «Jeg har ingen tillit til at et uavhengig Grønland vil være i stand til å motstå press fra Russland og Kina, og overholde avtalen.»

Derfor er den nåværende adgangen utilstrekkelig. USA vil ha juridisk og politisk kontroll, ikke bare rettigheter som kan oppheves av et nytt grønlandsk parlament.

På Facebook kan selv den svært Trump-kritiske journalisten Uffe Gardel se rasjonaliteten. Det handler om strategiske ressurser om tjue år, om å avskjære fiender fra fremtidige muligheter, og om å sikre seg mot å miste tilgangen hvis NATO skulle opphøre. Avtalen fra 1951 er knyttet til Atlanterhavspakten. Hvis den opphører, vil USA stå uten garantier.

Forsvaret av Grønland springer ikke ut av nasjonalfølelse

Det fører dermed til krisen i det direkte forholdet mellom Grønland og Danmark.

Noen mener at man er landsforræder hvis man aksepterer USAs overtakelse av Grønland. Men som Rune Selsing påpeker i Jyllands-Posten:

Hvis det handler om nasjonalfølelse og patriotisme, burde forargelsen og kritikken ha kommet til uttrykk med selvstyreloven i 2009. Som nasjonalsinnet kan man jo spørre seg om det ikke er en god ting at en nasjon (grønlenderne) får sin egen stat (Grønland) løsrevet fra et multinasjonalt imperium (riksfellesskapet).

Allerede med selvstyreloven aksepterte vi Grønlands løsrivelse fra Danmark. Den oppflammede pseudo-patriotiske retorikken om Grønland handler derfor ikke om kjærlighet til Danmark, men om stormaktsdrømmer.

Derfor skal Danmark fortsette å forsvare Grønland ut fra historiske tilkytninger. Men er lojaliteten gjensidig? Var selvstyreloven en gigantisk feiltagelse? Er spillet allerede tapt, og i så fall, bør Danmark få mest mulig ut av en avtale med USA?

Danmark burde gjøre det, men regjeringen ser ut til å ha kastet bort muligheten.

Tre konflikter, ingen løsning

Grønland-krisen omfatter tre konflikter som forsterker hverandre: USA ønsker kontroll. Grønland ønsker uavhengighet. Og Danmark ønsker stormaktsstatus uten å betale prisen.

Noe er i ferd med å bryte sammen. Og Danmark risikerer å bli sittende igjen med svarteper.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!