Britenes minister for energisikkerhet og nullutslipp Ed Miliband har godkjent hundrevis av nye gigantiske vindturbiner til sjøs.

Slik skal han nå klimamålet om 95 prosent ren kraftproduksjon innen 2030, skriver The Times. Det er dog få eksperter som tror han vil oppnå et såpass ambisiøst mål.

Det som mer sikkert er at den voldsomme satsingen på havvind vil føre til at vanlige briter får regningen.

Regjeringen har kunngjort den største utvidelsen av havvindparker i Storbritannia noensinne gjennom subsidiekontrakter som kan føre til opptil 1,8 milliarder pund i grønne avgifter på energiregningene hvert år.

Dette tilsvarer rundt 24,4 milliarder norske kroner i økte klimaavgifter hvert år.

Energiminister Miliband hevder at de hundrevis av nye vindturbinene er «et monumentalt skritt mot ren energi innen 2030» og ville være betydelig billigere enn alternativet med å bygge gasskraftverk.

Equinor stanser havvindprosjekt utenfor New York etter Trump-nei

Den nye vindkraften vil produsere 8,4 gigawatt energi, som ifølge entusiastene vil dekke energibehovet til 12 millioner, Men siden dette dreier seg om ustabil energi, så må britene sørge for balansekraft for all den tiden hvor vinden ikke blåser, det vil si rundt 70 prosent av tiden.

Dette problemet forsterkes av at det er lite vind midt på vinteren, da energibehovet er størst. Gasskraftverk kan levere energi 24 timer i døgnet året rundt.

Kritikere frykter at strømnettet ikke vil være i stand til å håndtere den nye vindkraften fordi nye kabler ikke vil bli bygget i tide. Dette kan bety at forbrukerne også må betale milliarder av pund i året for å slå av noen av de nye turbinene.

Eksperter spår at innen 2030 vil hver husholdning betale nesten 100 pund i året på regningene sine i såkalte «bortkastede vind»-kostnader.

Miliband virker besatt av å nå klimamålet om 95 prosent ren kraftproduksjon innen 2030. Men eksperter advarer om at dette målet ser ut til å bli stadig mer uoppnåelig, og at den selvpålagte fristen kan bli overskredet med så mye som ti år.

Selv dette avhenger av at man faktisk tror det er mulig å oppnå ren kraftproduksjon som dekker 95 prosent av energibehovet.

Storbritannia har 16 gigawatt havvind i drift. Ytterligere 7,6 gigawatt er allerede under bygging.

Investorene som vinner anbudene vil bli tildelt kontrakter som garanterer dem en fast pris for den elektrisiteten de produserer.

Når engrosprisene ligger under dette nivået, finansierer forbrukerne subsidier gjennom avgifter på energiregningene sine for å fylle opp prisen. Når engrosprisene ligger over dette nivået, betaler vindparkene differansen til forbrukerne.

Hvis ikke den faste prisen settes høyt nok vil altså investorene risikere å gå på store tap. Derfor vil energiprisene settes så høyt at forbrukerne får mesteparten av regningen.

Den garanterte kontraktsprisen på rundt 91 pund per MWh er høyere enn dagens engrospriser, som ligger på rundt 80 pund per MWh. Dette betyr at så lenge engrosprisen ikke stiger med mer enn opp til 13,75 prosent vil forbrukerne måtte betale ekstra sammenlignet med markedspris.

Og selv om husholdningene vil få penger i retur hvis energiprisen stiger til over 91 pund per MWh, så vil så høye energipriser sannsynligvis presse opp prisene på andre nødvendigheter, som blant annet matvarer.

Forbrukerne vil tape store beløp hvis gassprisene faller betydelig i årene som kommer. Kontraktene som skal inngås på onsdag, vil ha en varighet på 20 år.

Kritikere sier avtalen ville binde forbrukerne til høyere regninger i flere tiår, uavhengig av gassprisen. Claire Coutinho, skyggeenergiminister, sa:

«Miliband er så oppsatt på å nå sine egne selvpålagte mål for ren energi at han inngår kontrakter som ikke er i forbrukernes interesse.»

Hun sa også at energiministeren var «besatt av å kjøpe vindkraft uansett pris».

Regjeringskilder bestrider dette og hevder at kontraktene vil gi Storbritannia langsiktig sikkerhet om energiprisene, og være billigere på lang sikt enn å satse på gasskraftverk.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok eller som e-bok!