Dette er et leserinnlegg som gir uttrykk for skribentens meninger. 

Barn har krav på privatliv. Hvorfor skal staten da tre politikk og ideologi nedover ørene deres? spør trebarnsmor Jannicke Almenning (30).

Barn har rett til privatliv. Ikke bare hjemme, men også i barnehage, skole og alle offentlige institusjoner de ferdes i. Dette er ikke en mening. Det er slått fast i både Barnekonvensjonen, rammeplanen for barnehagen og opplæringsloven. Likevel ser vi i dag en utvikling som burde bekymre langt flere foreldre enn den faktisk gjør. Spørsmålet er enkelt: Hva har skjedd med barns rett til å slippe å få voksnes politiske og ideologiske prosjekter tredd ned over hodet sitt?

Vi stolte på staten – og sov i timen

De færreste foreldre har lest rammeplanen for barnehagen eller læreplanverket i skolen i sin helhet. Det er kanskje forståelig. Vi har hatt tillit til at staten vil barnas beste. At barnehage og skole først og fremst skal være trygge arenaer for lek, læring og utvikling – ikke arenaer for verdipolitisk påvirkning. Men i dag er Pride, kjønnsideologi og seksualpolitikk ikke lenger noe perifert. Det er blitt en fast og synlig del av hverdagen i barnehager og skoler, ofte uten reell debatt, uten samtykke og uten at foreldre er blitt spurt.

Når ideologi blir bakteppe for hverdagen

La meg beskrive en helt vanlig hverdag – ikke fra teorien, men fra barns faktiske opplevelser. I barnehagen møtes barna daglig av Pride-symbolikk. Regnbueflagget på handlenett. På vegger. På klær. På plakater. Hele juni – og ofte langt ut over det – er seksualitet, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk tema. Dette presenteres som «inkludering», men vi må tørre å stille et grunnleggende spørsmål. Hva er egentlig Pride? Prideflagget er ikke et nøytralt eller verdiløst symbol. I Norge er det tett knyttet til organisasjonen FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold – en tydelig politisk interesseorganisasjon. Så Pride-flagget er ikke «bare» et flagg. Det er ikke flagget for mangfold eller «love is love». Det var kanskje det i starten, men nå har vi bevegd oss langt fra dette. Enda lenger enn hva jeg trodde var mulig. Når dette symbolet gjennomsyrer offentlige institusjoner for barn, er det legitimt å spørre om hvorfor én bestemt ideologisk forståelse har fått en så dominerende plass?

Vi vet at gjentatt eksponering påvirker – også ubevisst. Dette er grunnleggende psykologi. Barn trenger ikke «forstå» for å bli påvirket. De trenger bare å bli eksponert nok ganger for ting.

Skolen følger etter – og forsterker

Når barna begynner på skolen, fortsetter det samme mønsteret. I første møte med helsesykepleier, som er en autoritetsperson, blir barnet bedt om å tolke bilder og beskrive følelser. På det første bildet ser man helsesykepleieren i døren på kontoret sitt – og hva tror du henger på døren? Et stort, utvidet Pride-flagg med alle farger. På lærernes nøkkelbånd henger regnbuefarger. Hele skolen signaliserer én bestemt verdiforståelse. Dette skjer samtidig som barn fortsatt er i en sårbar identitetsutvikling. De er usikre. De tester roller. De prøver å forstå seg selv og verden. Det er helt normalt. Spørsmålet mitt er hva skjer når denne usikkerheten tolkes og rammes inn gjennom en bestemt ideologi – før barnet har språk, modenhet eller forutsetninger til å forstå konsekvensene?

Barns privatliv er ikke statens prosjekt

Barns rett til privatliv handler ikke bare om personvern i teknisk forstand. Det handler om retten til å få utvikle tanker, følelser og identitet uten konstant ideologisk påvirkning fra staten. Når seksualitet, kjønnsidentitet og politiske symboler blir allestedsnærværende i institusjoner barn ikke kan velge bort, da er vi over en grense. Da er det ikke lenger «inkludering». Da er det påvirkning. Og her må foreldreretten og omsorgsplikten tas på alvor. Foreldre har ikke bare rett – men plikt – til å beskytte barn mot belastninger de ikke er modne for. Staten skal støtte foreldre, ikke overstyre dem. Når barnehage og skole i praksis tar rollen som verdiformidler på områder som berører identitet, seksualitet og kropp, uten reelt samtykke, da har noe gått galt.

Grensene må gå et sted

Dette handler ikke om å nekte voksne å leve som de vil. Det handler om barns rett til trygghet, nøytralitet og privatliv. Om retten til å få være barn – før de blir gjort til målgruppe for voksnes ideologiske kamper. Dette handler også om at offentlige skoler og barnehager har et ansvar for å ivareta tilliten, troverdigheten og det gode samarbeidet med foreldre. Vi må tørre å stille spørsmål. Vi må tørre å si stopp. Og vi må ta foreldrerollen tilbake. For hvis vi ikke gjør dét – hvem skal da ivareta barnas beste?

Kjøp «Normløst» av Kjell Skartveit her!