I en verden hvor de mektige åpent handler i egen interesse og for å oppnå makt, må de svakere enten bygge opp reell makt, alliere seg med makten – eller akseptere sin irrelevans.
Dette skriver Henrik Dahl i Jyllands-Posten. Dahl er sosiolog og dansk medlem av Europaparlamentet.
Bakgrunnen er pågripelsen av Venezuelas diktator Nicolás Maduro (og hans kone). Mange politikere i Europa mener det har skjedd et brudd på den «regelbaserte verdensorden».
Men dette er regler som nesten ingen land i verden bryr seg det minste om.
Formålet med følgende betraktninger er å sette denne antakelsen i perspektiv.
Hvis vi begrenser oss til de faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd, er det bare Storbritannia og Frankrike som mer eller mindre konsekvent respekterer det europeerne kaller «den regelbaserte verdensorden».
Russlands krig i Ukraina, Kinas handlinger i Sør-Kinahavet og USAs pågripelse av Maduro er brudd på den såkalte folkeretten. Men de tre stormaktene, som er faste medlemmer av FNs Sikkerhetsråd bryr seg ikke om slike detaljer.
Selv ikke når vår utenriksminister Espen Barth Eide går i fistel, dog kun hvis det er Israel, USA eller Russland som står bak bruddene på såkalt internasjonal lov. Kritikk av Hamas og Kina er sjeldnere fra den kanten.
De tre stormaktene rettferdiggjør sine handlinger ulikt, skriver Dahl.
USA fortsetter å legitimere sine handlinger med normativt språk om menneskerettigheter, ansvar og internasjonal orden – selv når argumentene er svake. Russland og Kina, derimot, refererer i økende grad åpent til interessesfærer, historiske rettigheter og sivilisasjonskarakteristika.
Russland – og før det Sovjetunionen – har en lang historie med å invadere land i den russiske interessesfæren som ikke fulgte reglene. Kina har vært medlem av Verdens handelsorganisasjon i 25 år uten noen gang å ha respektert organisasjonens regler. På samme måte har USA gjennomført et betydelig antall militære operasjoner uten FN-mandat siden andre verdenskrig.
Folkeretten har derfor ingen reell betydning annet enn i retorisk forstand.
Den «regelbaserte verdensorden» er et normativt fantom som små og mellomstore land i Europa har vært spesielt glad i å snakke om. Og i frontlinjen står et udemokratisk styrt EU.
Regler fungerer – men de fungerer asymmetrisk. De disiplinerer de svake langt mer effektivt enn de binder de sterke.
Det ender med at land som Norge fortsetter med å gi lip service til prinsipper som kan være vanskelige å leve opp til i hverdagen.
Land i Vest-Europa, og EU som helhet, forplikter seg til den regelbaserte verdensorden.
Det blir imidlertid problematisk hvis Europa virkelig og seriøst tror at verden faktisk styres av regler og at brudd på reglene konsekvent blir irettesatt og sanksjonert.
Ved å velge å lene seg på prinsipper som ikke har noe med virkeligheten å gjøre, rammer europeiske land kun seg selv. Fordi de omfavner en illusjon – og permanente illusjoner er farlige.
Det som til syvende og sist styrer verden, er makt. Taler om den regelbaserte verdensorden kan og bør ikke skjule dette faktum.
Arrestasjonen av Maduro skaper ikke et problem for USA selv om de anklages for å ha brutt folkeretten.
Det som er nytt, er at europeerne fortsatt later som om de er overrasket. Det faktum at de store landene bare anerkjenner den «regelbaserte verdensorden» når det passer dem, er ikke noe nytt.
Dessuten er det en total mangel på erkjennelse av sine egne synder. Et godt eksempel kan være bombingen av Libya, hvor norske jagerflygere ble sendt for å bombe et land som ikke hadde angrepet oss. Resultatet var en katastrofe, både for Libya og Europa. Folkeretten hadde ingen betydning den gangen.
I en verden hvor de mektige åpent handler i egen interesse og for makt, må de svakere enten bygge reell makt, knytte seg til makten – eller akseptere sin irrelevans.
Det er vel en ren drøm at folk som Barth Eide og Jonas Gahr Støre klarer å innse hvor irrelevante de er internasjonalt, med unntak av i land eller organisasjoner som ønsker norske penger som finansieres av norske skattebetalere.
Appeller til regler som ikke håndheves, endrer ingenting. Protester uten mulighet for sanksjoner endrer ingenting. Moralsk indignasjon uten materielle midler endrer ingenting.
For Europa betyr dette at spørsmålet ikke lenger er om den regelbaserte verdensorden er blitt brutt. Det er irrelevant. Spørsmålet er utelukkende hvilke maktmidler Europa har til rådighet – militære, økonomiske og strategiske – og om det finnes politisk vilje til å bruke dem.
Hvis ikke, vil Europa fortsette å snakke normers språk i en verden som har gått over til maktens språk. Vakkert, men ineffektivt.


